Illustrasjonsbilde: Pixabay/ColiN00B
annonse

13. juni 1991 ble det politiske Norge rystet av Ap-politiker Rune Gerhardsen, som tok et kraftig oppgjør med det som senere ble kjent som «snillisme». I 2010 mente han i et intervju med NRK, nøyaktig det samme.

Det som allerede den gangen ble betegnet som et vepsebol har ikke blitt noe annerledes i løpet av de 28 årene som har gått siden den nå Alzheimer-syke politikeren åpnet boksen med ormer. For det var slik store deler av både det politiske landskapet, samt media reagerte på utspillet.

– Jeg så det var i ferd med å oppstå en del unødvendig konflikter, spesielt i Oslo, sa Rune Gerhardsen om sitt snillismeoppgjør som skaket Norge den gangen for 28 år siden. Han knyttet dette opp mot misforstått redsel for å kunne fremstå som fremmedfiendtlig og rasistisk.

annonse

– Innvandrerbarn fikk sykler og slalåmski, de norske nabobarna fikk ingenting selv om foreldrene hadde dårlig økonomi. Innvandrerne ble utstyrt med tørketromler på et tidspunkt hvor dette var utilgjengelig for mange nordmenn. Og asylsøkere trodde etter hvert at de kunne velge i boliger betalt av staten, sa Gerhardsen.

Les også: Rune Gerhardsen har fått Alzheimer: – Man klapper ikke i henda og tar en øl når man får en slik diagnose

Når man ikke krever noe men utelukkende gir, så er dette konsekvensen. Spørsmålet er om det har blitt noe bedre nå? Innvandrere har fått en del plikter. De må lære seg norsk, samfunnsfag osv. Men de har fortsatt langt flere fordeler og særrettigheter som etniske nordmenn ikke har.

Det er forskjell på ivaretakelse og dumsnillhet, sa Gerhardsen. Ja, det skulle man tro de fleste er enig i, men når man ser at flyktninger som ikke engang har lovlig opphold i Norge får dekket tannlegebehandling som nordmenn må betale for, så er vi fortsatt der hvor man må stille spørsmål ved hvorvidt vi har lært noe som helst siden alle debattene om «snillisme» 1991.

Når Gerhardsen sa at man må skille mellom naturlig engstelse og uro og rasisme og fremmedfiendtlighet, så har politikere og media klart å etterkomme dette i dagens samfunn. Simpelthen ved at man har gjort det ulovlig eller umulig å offentlig ytre uro eller engstelse rundt innvandringsrelaterte tema.

Man ser hvor mye og i hvilken retning det norske samfunnet har beveget seg bare siden 2010. Det er kun 9 år siden Gerhardsen fortalte denne historien:

annonse
annonse

«En dag på 1950-tallet kom en av kameratene mine heseblesende hjem. Han hadde sett en neger i Storgata i Oslo. Vi heiv oss på syklene og trålet gatene opp og ned. Vi lyktes med å finne ham igjen og fikk et glimt av fenomenet på Youngstorget. For oss var det noe vi snakket om i ukevis. 20 år senere, fra midten av 1970-tallet og utover, kom det veldig mange på kort tid, spesielt i Oslo. Og det ble en stor konsentrasjon i enkelte strøk av byen. De nye bosatte seg i nedslitte bydeler som Grønland, Gamlebyen og Grünerløkka fordi det var billig der. I gårder som hadde vært helnorske i 100 år, var det plutselig var en overvekt av ikke-norske. Dette skapte en uro og engstelse, selv om det tradisjonelt har vært en sterk anti-rasistisk holdning i Norge. Men i offentligheten var det en norm som gjorde at det ikke var lov å synes at dette var urovekkende – selv om det kanskje var helt naturlig.»

Les også: Dette er ikke muslimhat

I dag er det ikke mange aviser som ville ha publisert den historien. Resett gjør imidlertid det. Ikke fordi vi ønsker å provosere, men fordi vi ønsker å sette fingeren på den urettferdigheten som bare har forsterket seg siden «snillisme» ble et kjent utrykk.

Det gikk dessverre den andre veien enn hva Rune Gerhardsen hadde håpet. I 1991 så raste det inn med støtteerklæringer til Gerhardsen fra partifeller landet rundt, som fortalte at de nå kunne stå med rak rygg i diskusjonene på Samvirkelaget.

Det kan de ikke lenger gjøre i dag.

annonse
annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon