Illustrasjonsbilde. (Foto av Georges GOBET / AFP)
annonse
annonse

Modige handlinger er mangelvare. Spesielt de som få av oss våger å utføre. Å kritisere tankegods vi mener er destruktivt, bør ikke bare være lovlig, men ideelt sett en borgerplikt.

System- og religionskritikk er legitimt. Måten det gjøres på, er den enkeltes ansvar. Sårede følelser er neppe skadelig. Noen brenner Koranen, Bibelen eller flagg. To av Norges mest kjente menneskerettsaktivister brukte på 80-tallet ketchup og plastdokker som verktøy for å «sette problemer under debatt» og vekke folk fra dvalen. De ble effektivt nøytralisert både av det sekulære og kirkelige presteskap.

Når symboler virker provoserende, er det muligens et signal om at noe må gjøres med virkeligheten. Men forandring kan ofte koste mer enn det smaker for de med makt.

annonse

Les også: Hva har likestilling med hijab å gjøre?

Muslimer er muslimens største trussel. Det pågår nemlig «en blodig indre-muslimsk kamp om muslimenes hjerter og sinn» skriver lege Mohammad Usman Rana i boken Norsk islam. Hvordan elske Norge og Koranen samtidig. Rana mener at «islams hus brenner» og at «pyromanene er muslimer selv» . Han hevder «det blir for enkelt å si at ekstremisme ikke har noe med islam å gjøre, all den tid ekstremistene rettferdiggjør sitt tankegods ut fra et religiøst perspektiv».

Forstår jeg Usman Rana rett, mener også han at debatt og meningsbryting i det offentlige rom er selve livsnerven i et demokrati. «Kritikk» er et plussord. Grunnbetydningen av ordet innebærer å bedømme, vurdere, veie for og imot. Man er positivt nysgjerrig og vil undersøke hva som er holdbart.

annonse

Mange gjør det til et minusord og noe vi bør unngå ved ikke å bruke kritikk som et verktøy for å støtte den klare tanke. Skolens læreplan oppfordrer imidlertid elevene til å øve seg i å argumentere og «kritisk refleksjon». For kun motstand og friksjon gjør knivseggen skarp. Jern sliper jern, og det ene mennesket sliper det andre.

Kritisk tenkning er ingen luksus, men en nødvendig ferdighet, like grunnleggende som lese-, skrive- og regneferdigheter. Når meninger brytes mot hverandre, foredles ideer, og vi lærer noe nytt som bringer oss videre og gjør oss klokere.

Når statsminister Erdogan i en tale i Tyskland til tjue tusen tyrkiske muslimer oppfordrer dem til ikke å assimilere seg, mener noen det er kritikkverdig. Jeg forstår meget godt, sier han, at dere ikke vil la dere integrere. Det er nemlig vold mot menneskeheten. Involver dere politisk og påvirk.

Vi kan få bruk for dere, lød oppfordringen fra Erdogan. At en statsleder oppfordrer sine landsmenn til å engasjere seg i samfunnet er selvsagt legitimt. Men når to av tre muslimer i Storbritannia ikke vil kontakte politiet hvis noen i nær familie eller bekjente har forbindelse til IS, er det ugreit.

Ni av ti dømte terrorister kommer fra land hvor den muslimske befolkningen utgjør mellom 25 og 50% av befolkningen. Og 27% av britiske muslimer hadde «some sympathy» med aktivistene da to islamister en januarmorgen i 2015 brøytet seg vei inn i kontorene til satirebladet Charlie Hebdo i Paris og drepte ti av staben og to politimenn.

Allahu Akbar! Vi har hevnet profeten, ropte de etter udåden. Dette er heller ikke greit. Om terroristene følte på hat eller ikke, er irrelevant. Det er atferden som må kritiseres. Motivasjonen for ugjerningen synes å være tatt fra muslimenes hellige bok.

annonse
Illustrasjonsbilde. REUTERS/Phillippe Wojazer

Les også: Frankrike minnes ofrene fire år etter terrorangrepene i Paris

Ti måneder senere. Også i Paris. En ny massakre er like om hjørnet. Det er fredag, muslimenes helligdag. Noen er på konsert i Bataclan-teateret hvor publikum digger musikk som fundamentalistisk islam bannlyser.

De første som skytes er gjester i baren som drikker alkohol. Blodbadet fortsetter for alvor når rockebandet «Eagles of Death Metal» synger den populære låten Kiss the Devil. Verdensmetropolen har på nytt blitt skyteskive fordi byen er «a capital of prostitution and vice» og er «the lead carrier of the cross in Europe», ifølge en erklæring IS kom med senere.

Blodbadet blir sett på som «a blessed battle whose causes of success were enabled by Allah». Antall drepte blir etter hvert det tidobbelte av massakren i januar.

På bilder tatt minutter før massakren, ser vi ungdommer gjøre håndtegn som tradisjonelt har vært identitetsmarkører for satanister: pekefinger og lillefinger rettes oppover mens de synger:

Who’ll love the Devil?
Who’ll sing his song?
I will love the Devil and sing his song

Den danske journalisten Iben Thranholm ser på fenomenet «islamsk terror» fra et uventet perspektiv. Hun mener at Europa har blitt et moralsk og åndelig vakum som har gitt grobunn for slike ugjerninger.

Vesten har kvittet seg med sin åndelige arv. Vi har mistet hukommelsen. EU har skrotet kristendommen som europeisk verdigrunnlag. Flere land har fjernet kristne og religiøse symboler fra det offentlige rom. Man har kneblet Gud, og vi står tilbake med et tomrom som kan fylles med mer og mer ondskap.

Denne tomheten har gitt islamisme momentum og næring. Snakk om makaber ironi: publikum synger for djevelen for deretter å bli slaktet av jihadister som hevder å tjene Allah ved å utslette de vantro som feirer og påkaller Djevelen. Her lefles det med krefter som vi i vår opplyste tid benekter eksistensen av.

Publikum har naivt uvitende blitt bønnhørt. De har åpnet døren på gløtt for djevelskap. Allahs trofaste tjenere har brukt hedenske djevledyrkere som sitt blodoffer. Thranholm mener at sekularisme og islamisme representerer to destruktive åndskrefter eller parasitter som gir næring til hverandre.

Samme året som disse to ugjerningene skjedde i Paris fikk integreringen av islam i det norske samfunn en historisk merkedag. Den 26. juni 2015 begynte moskeen i Sandnessjøen i Nordland som den første i landet med bønnerop utendørs, ikke så langt unna der dikterprest Petter Dass hadde sitt virke nesten 200 år tidligere.

For hva er forskjellen på kirkeklokker og muslimske bønnerop? Begge deler bør vel kunne lyde i det offentlige rom? Er ikke det den multikulturelle drømmen? Lydbølger kan ikke hate. Din tanke er fri. Også dine ord bør lyde fritt. Men en uforpliktende «ytringsfrihet» uten at du har noe oppbyggelig å bringe til torgs, har begrenset verdi. Så sørg for at hjernen er tilkoblet før du åpner munnen.

Det er den døde fisken som flyter med strømmen. De fleste som demonstrerer i dag, kan føle seg trygge. De representerer flertallet og konsensus, men er redd for å gå motstrøms. Å kritisere og gjøre det som er rett, selv om du er så nervøs du kunne tisset på deg, krever mot.

Jens Bjørneboes «Ti bud til en ung mann som vil frem i verden» er gode råd for vår tid. De fire første er slik:
I. Det første bud er ganske lett.
De som er flest har alltid rett.
II. Tenk alltid på hva folk vil si.
Og ta den sterkestes parti.
III. Og tviler du, så hold deg taus
til du ser hvem som får applaus.
IV. Tenk nøye ut hva du bør mene.
Det kan bli dyrt å stå alene.

Les også: Ateisten Jens Bjørneboe 

Mange av oss kjenner stadig på dilemmaet: Vi unner Ali og hans familie i etasjen over oss alt godt, at han skal klare å beholde jobben som vaktmesterassistent og at yngstemann av de fire barna kan få kompetent hjelp for epilepsien. Samtidig uroer det oss at en liten voldelig minoritet, som også har Koranen som ledestjerne, ødelegger for våre muslimske venner.

Vår mulighet og vårt ansvar er trolig å være gode mot muslimene som i dag er blant oss. Kjærlighet, gjerne tøff, er ikke medfødt, men må læres og dyrkes, og er den beste byggesteinen for et samfunn. Dessverre er ikke det noe kompetansemål i den offentlige skolen. Det står ingenting om kristendom i Bibelen, heller ikke om islam. Men det står en hel del om Jesus i Koranen, faktisk mer om ham enn Muhammed (Se eksempelvis sure 3, 5 og 19). Det bør kunne gjøre oss positivt nysgjerrig på vår muslimske nabo. Våger vi å elske og kritisere på samme tid?

Andre kilder:
Douglas Murray, «The Strange Death of Europe», s. 68.

Terje Tvedt, Det internasjonale gjennombruddet, s. 163

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon