Illustrasjonsbilde. REUTERS/Osman Orsal (TURKEY)
annonse
annonse

Det er markedsmessig, logistisk og politisk mulig å etablere en ny gullbeholdning uten å drive prisen til himmels eller bli uvenn med USA – det gjelder bare å gå taktisk frem.

Ti billioner kroner

6. november foreslo Resett-redaktør Helge Lurås at Statens Pensjonsfond – Utland bør investere ti prosent av fondets verdi i fysisk gull som hovedsakelig oppbevares i Norge, subsidiært også i gruveselskaper som utvinner gull og sølv.

annonse

Foranledningen var at fondet nylig hadde passert ti billioner kroner i markedsverdi.

Lesernes reaksjoner var delte. Gull er viktig i kriser, mente noen. Man kan ikke spise gull, konstaterte en annen, og bekreftet dermed ordtaket om at taushet er gull. Atter andre vil heller bruke pengene på infrastruktur som vei.

I et tilsvar publisert 8. november skrev siviløkonom Lars M. Haugen at ideen neppe lar seg gjennomføre.

Hvis Norge annonserer planer om kjøp av 2.000 tonn gull, vil gullprisen ikke bare løpe løpsk, mente Haugen. Vi ville dessuten pådra oss vreden til sentralbanker og regjeringer verden over – ikke minst hos USA som vår viktigste allierte.

annonse

Les også: Tilsvar til Lurås: Det ville blitt massive protester fra andre land om Norge kjøpte seg en gullreserve

Foreslått tidligere

Forslaget er ikke nytt. Så tidlig som i 2007 mente trader Espen Gaarder Haug at Norges Bank i 2004 burde ha økt – ikke kvittet seg med – landets daværende gullbeholdning på 37 tonn.

– Statens Pensjonsfond – Utland er naturligvis ment som en måte å gjøre Norge mindre oljeavhengig på, og vil trolig også kunne virke som en solid buffer i krisesituasjoner. Faren ligger i at om verdensøkonomien før eller siden skulle gå inn i en resesjon, kan man komme til å se olje og aksjer falle samtidig, argumenterte Haug.

Det gikk troll i ord, for året etter satte finanskrisen for alvor inn, og de økonomisk nyreligiøse i Norges Bank måtte se oljefondet krympe dramatisk i verdi. Dessuten svekket kronen seg på et par måneder med 30 prosent mot amerikanske dollar.

annonse

Litt historikk

Frem til 2004 hadde Norge en beholdning av fysisk gull som del av Norges Banks offisielle valutareserver.

Gullbeholdningen stammet delvis fra sølvskatten 1816: et tingsinnskudd i sølv som folk ble pålagt å betale som grunnkapital til nyopprettede Norges Bank.

Gamle slektsgårder ble bokstavelig talt tømt for sølvskjeer, ølkanner og søljer, i retur fikk innskyteren en bankbok med spesidaler. Norge hadde da teknisk sett ingen gullbeholdning, men en sølvbeholdning.

Da Den skandinaviske myntunion ble innført i 1875, gikk Norge over fra spesidaler og sølvstandard til kroner og gullstandard. Gullstandard betød at man i teorien kunne veksle inn en bestemt seddel i en fastsatt mengde gull.

Størrelsen på gullbeholdningen har imidlertid variert. Ved invasjonen i 1940 var den på minst 48,5 tonn – og unnslapp så vidt Hitlers klør i de dramatiske aprildagene.

Da Norges gullbeholdning i 2004 ble avviklet, talte den 37 tonn. Herunder ble 33,5 tonn barrer solgt, mens sju gullbarrer og 3,5 tonn mynt ble konvertert til museale formål. Prisen for de 33,5 tonnene var nær tre milliarder kroner, rundt 400 dollar per unse.

Les også: Ny pågripelse etter tyveri av gulltoalett på Churchills fødested

annonse

Valg av strategi

Siden 2004 har sentralbanken, økonomer, politikere og media latt oss forstå at gullsalget er irreversibelt.

Lenge lykkes de med å fremstille gull som avleggs og gullreserver som noe som bare opptok økonomiske raringer. Blant avisene var Dagens Næringsliv verst – nærmest spottende i sin omtale av verdens viktigste edelmetall.

Dette er imidlertid blitt vanskeligere etter hvert som betydelige gulleiere som Russland, Kina og India har økt sine beholdninger og land som i utgangspunktet hadde moderate reserver, vesentlig har økt disse, herunder Polen, Irak, Argentina og Hviterussland.

Vi har dessuten sett at land som opprinnelig ikke hadde gullbeholdninger, har etablert slike. Dette gjelder fremfor alt Haïti og Kenya, men også mer utviklede land som Ungarn.

La oss se nærmere på land som i senere år har etablert eller vesentlig økt sentralbankreserver i gull.

Sentral-Asia

Kasakhstan er min favoritt når det gjelder eksempler til norsk etterfølgelse. Dette landet har flere likheter med Norge, herunder store oljeinntekter og et utviklet statsapparat.

Forskjellen ligger i at Kasakhstan som SUS-stat hører til Russlands regionale interessesfære, mens Norge er NATO- og EØS-medlem.

Uansett har Kasakhstan siden 2003 hamstret mellom 1 og 50 tonn gull i året, og kan bokføre en beholdning på 378 tonn – verdens fjortende største i statlig eie.

Kasakhstans naboland har valgt en strategi med små, årlige gullkjøp. Samtlige år etter 2004, unntatt 2010 og 2013, har Tadsjikistan kjøpt mellom 0,1 og 3,9 tonn, mens Kirgisistan siden 2012 har kjøpt mellom 0,3 og 4,2 tonn.

En annen sentralasiatisk storkjøper er Usbekistan, som blant annet flesket til med 47 tonn i 2013, 57 tonn i 2014 og 37 tonn i 2015.

Argentina, Hellas, Hviterussland

Argentina – som morsomt nok betyr Sølvlandet – kjøpte i 2004 55 tonn i et jafs. Bortsett fra netto tilleggskjøp på 6,7 tonn har landet senere ikke drevet aktiv reserveoppbygging. Dette skjedde for øvrig uten at gullprisen ropte «caramba».

Selv kriserammede Hellas har funnet rom for gullkjøp. Fra 2012 til 2019 har landet årlig småhamstret mellom 0,1 og 0,3 tonn. Grekernes gullbinge teller imidlertid hele 113 tonn, og utgjør 66 prosent av landets valutareserver.

Hviterussland gikk i 1991 ut av Sovjetunionen med to tomme hender. I snart tjue år har «Europas siste diktator» Aleksander Lukasjenko sørget for jevnt påfyll av landets slunkne gullbeholdning, og kan nå skilte med 49 tonn.

Haïti, Kenya, Irak, Sør-Korea

I tillegg finnes det land som har etablert gullreserver fra bunnen av. I 2013 kjøpte Haïti et parti på 1,8 tonn, og i år slo Kenya følge da landet etablerte en gullreserve på 1,9 tonn.

Ved inngangen til 2000-årene hadde Irak så godt som ingen gullbeholdning. Landets kjøp av over 90 tonn gull fra 2012 til 2018 kan derfor i realiteten regnes som en nyetablering, selv om det formelt er en utvidelse av eksisterende beholdning.

Det samme kan sies om Sør-Korea. Landet kjøpte 40 tonn i 2011, etterfulgt av 30 tonn i 2012 og 20 tonn i 2013 – 90 tonn gull på en treårsperiode – og er nå oppe i 104 tonn. Det er ikke kjent at Sør-Korea fikk USA på nakken.

Ungarn, Polen, Portugal, Serbia

Det er imidlertid ikke bare ettpartistater og u-hjelpsmottakere som satser på gull. I senere år har også europeiske demokratier hevet seg på karusellen.

Under statsminister Viktor Orbán har Ungarn gått fra null til 31,5 tonn gull. Dette skjedde i et storkjøp på 28,4 tonn i 2018 etterfulgt av en mindre leveranse året etter. Polens regjering har på sin side kjøpt 125,7 tonn gull siden i fjor, og rår nå over 228,6 tonn.

Fra 2015 til 2019 alene har Portugal kjøpt 30 tonn, mens Serbia siden 2011 har tilegnet seg mellom 0,6 og 1,2 tonn i året.

Illustrasjonsbilde. REUTERS/Leonhard Foeger (AUSTRIA BUSINESS)

Klart realistisk

Gjennomgangen viser at det markedsmessig, logistisk og ikke minst globalpolitisk er mulig å kjøpe gull, selv for et vesteuropeisk land som Norge – uten å frykte telefon fra Trump.

Alle er selvsagt innforstått med at 2.000 tonn ikke kan tilveiebringes i en og samme handel uten at prisen drives oppover. Dette er grunnleggende markedslære.

Det som Norge bør gjøre, er å kjøpe mindre partier gull, men med uforutsigbar frekvens og skiftende kvanta. Hvis Norge i gjennomsnitt kjøper 40 tonn gull i året, noe som i dag koster 1,89 milliarder dollar (vel 17,4 milliarder kroner), vil vi i 2044 runde tusen tonn.

Dagens rikspolitikk må imidlertid dreies i suverenitets- og patriotisk retning før gullkjøp igjen blir politisk aktuelt. Jeg lover herved min stemme til det første politiske partiet som programfester ny gullbeholdning (og som ellers har en politikk basert på norske verdier som ytringsfrihet, et moderat velferdsystem og toleranse for religiøse og seksuelle minoriteter).

I mellomtiden kan du som god nordmann lage din egen fysiske reserve – la oss si familien Hansens gullbeholdning – ikke bare for Norges skyld, men også din økonomiske sikkerhet.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon