annonse

– For noen av oss var dette [ønsket om å erstatte det nasjonale med det overnasjonale] oppskriften på kaos og konflikt. Men det virket umulig å kjempe imot.

– Den ideologien som ble formidlet i skolen og på universiteter gjorde jobben sin. Den skapte mennesker som oppfattet sin nasjonale identitet og sine tradisjoner som noe suspekt, om ikke frastøtende. Begrepet «nasjonalisme» var noe de fleste hadde en aversjon mot. Det var hakket før rasisme. Kanskje også fascisme og nazisme, skriver Helge Lurås i innledningen til sin bok «Veien til Resett. Løgn, illusjoner og politisk korrekthet».

Sitatet forteller mye om hva som fikk Lurås til å ta opp kampen mot den rådende orden i dagens Norge, først som forsker, kommentator og «rikssynser», senere som redaktør for den angivelig høyrepopulistiske nettavisen Resett.

annonse

Les også: «Veien til Resett» er på lager og klar til å sendes ut

I «Veien til Resett» forteller Lurås om hvordan en liten gruppe entusiaster anført av Hege Storhaug i 2016 kontaktet ham og spurte om han ville være med på å stifte et innvandringskritisk sentrum-venstre-parti. Deretter blir vi presentert for Lurås’ biografi frem til denne hendelsen.

Vi får høre om forfatterens oppvekst, studier og virke som etterretningsoffiser i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet. Og vi får ta del i historien om Lurås’ arbeid ved NUPI (Norsk utenrikspolitisk institutt), hvordan han ble en «rikssynser» og hvordan han ble presset ut av forskningsverdenen.

I del to av «Veien til Resett» forteller Lurås om sitt virke som redaktør for den opposisjonelle nettavisen Resett. Her får vi høre historien om etableringen av Resett og om de redaksjonelle valgene Lurås måtte foreta for at nettavisen skulle overleve og bli en stemme som kunne utfordre den etablerte orden.

Les også: Redaktørforeningen er livredd for Resett

Selv synes jeg første del av «Veien til Resett» er den mest interessante. Det Lurås her beretter, kjenner jeg meg som opposisjonell og utstødt akademiker selv igjen i. Og det er en historie som burde ha interesse for allmennheten – og fremtidige historikere og samfunnsforskere – siden den forteller hvor korrupt og falsk akademia, massemedia og det offentlige ordskiftet er i dagens Norge.

annonse
annonse

– Jeg kom i et dilemma. [- – -] Hege Storhaug var åpenbart involvert. Året før hadde jeg takket nei til å skrive innlegg på rights.no, av bekymring for hva det ville ha å si for mitt omdømme i politisk korrekte kretser. Nå kunne jeg risikere å bli knyttet til et innvandrings- og islamkritisk parti!

Denne type spørsmål – som Helge Lurås måtte stille seg da han ble spurt om han ville være med på å stifte et innvandringskritisk parti – har sannsynligvis hundretusener av nordmenn formulert for seg selv. Alle noenlunde oppvakte personer må forstå at dagens masseinnvandring fra fremmede kulturer trolig vil ende med en katastrofe. Det er tilstrekkelig å se på forholdene i Sverige. Mange føler at de burde gjøre noe, protestere. Men så er det dette med hus, bil og lån som skal nedbetales.

Les også: Fra Konnerud til Resett – et opprør mot det bestående

Noen velger å følge sin samvittighet og å ta til motmæle mot masseinnvandringen og det multikulturalistiske eksperimentet selv om de vet at det betyr yrkesmessig og kanskje også sosialt selvmord. Men svært få våger å gjøre det dersom de som Lurås har ektefelle og barn å tenke på. Desto større grunn er det til å beundre en person som Lurås som valgte å stå frem som islam- og innvandringskritiker i en situasjon der han hadde ansvar for to døtre på fire og syv år.

Også Lurås’ skildring av hvordan egne opplevelser som etterretningsoffiser i det borgerkrigsherjede Jugoslavia gjorde ham til innvandringsskeptiker er interessant:

annonse

– Erfaringene fra Bosnia, den brå lærdommen for en ung mann på 24 år, har aldri sluppet tak i meg. [- – -] I 1991 gikk Jugoslavia i oppløsning og menneskene der til krig – mot hverandre. Det ligger derfor en personlig erfaring bak det som senere oppsto i meg: Behovet for å advare mot masseinnvandringen til Norge og Europa. Behovet for å avdekke ideologien som stikker bak og narrer folk til å tro at de som tar til orde for masseinnvandring og multikultur egentlig vil godt.

Jeg skal ikke gjenfortelle Lurås’ betraktninger om masseinnvandring, islam og multikulturalisme, som folk heller bør lese på egen hånd. Det som gjør «Veien til Resett» vel verdt å lese, er at boken på en troverdig måte forteller historien om hvordan egne opplevelser, ikke minst tiden som etterretningsoffiser i det tidligere Jugoslavia, får en ung mann til å tvile på det innvandringsvennlige og multikulturalistiske evangeliet vi i dagens Norge nærmest hjernevaskes til å tro på.

Som et lite «snapshot» velger jeg å gjengi forfatterens beskrivelse av NUPI:

– Jeg var nesten litt paff over miljøet på NUPI. Det var og er noen hederlige unntak av meget dyktige forskere på NUPI, men svært mange hadde kjøpt ideologien og det vestlige pjattet om FNs viktige rolle for en småstat, om NATO som en sikkerhetsplanke, og om Russland som fienden etc. og at islam, for å sette det litt på spissen, var fredens religion. De støttet humanitære intervensjoner, og trodde det var mulig å styrte diktatorer og innføre demokrati. Mange av dem manglet også erfaring fra den virkelige verden, de levde i et teoretisk og ofte idealisert univers. Og i bunnen av deres utopier lå en marxistisk akademisk innflytelse.

Og her er et «snapshot» til, denne gangen av pressekampanjen etter at Lurås i sin bok «Hva truer Norge nå? Sikkerhetspolitiske selvbedrag etter den kalde krigen» (2015) hadde pekt på masseinnvandringen som et sikkerhetsproblem:

annonse

– VGs angrep var starten på en rekke forsøk fra den avisen og dens folk til å ta meg ned.

I januar 2013, mens han var i permisjon, kom VGs debattredaktør Hans Petter Sjølie med en kritikk av NRK for at de fortsatt brukte meg som ekspertkommentator.

Les også: Det altoppslukende prosjektet Resett er en gambling med sannheten på innerlommen

– Heller ikke før det angrepet sto på trykk ble jeg kontaktet av Bergens Tidende, hvor Sjølie ble publisert. I årene som fulgte opplevde jeg en rekke slike utspill i mediene fra ulike personer som kritiserte mediene for å slippe meg til. Og aldri ble jeg kontaktet av disse publikasjonen på forhånd med tilbud om samtidig imøtegåelse eller tilsvar.

Jeg stopper her. Lurås’ beretning om hvordan han klarte å gjøre Resett til Norges sannsynligvis viktigste opposisjonsavis får folk lese selv. Alt det faste lesere av Resett venter å finne, er med: Trine Skei Grandes åkersex (som Kristin Clemet forsøkte å få Resetts investorer til å hindre at ble omtalt), Jirde Ali-saken, Resetts åpne kommentarfelt og dets utfordringer, Eivind Trædal og Dagsnytt atten, Ytringsfrihetsforbundet og boikottkampanjen mot Resett.

Leserne får dertil høre historien om mannen som ifølge enken begikk selvmord på grunn av Jonas Gahr Støre – en historie som Politiets sikkerhetstjeneste sannsynligvis bidrog til å kamuflere. Og en venstreorientert kulturtopp, forfatter og forlegger som ble bøtlagt for besittelse av barneporno uten at norske massemedier fant grunn til å omtale saken, nevnes ved fullt navn – som et apropos til at personer med angivelig høyreorienterte holdninger henges ut for langt mer uskyldige forhold.

«Veien til Resett» er lettlest og underholdende samtidig som boken tar opp viktige temaer og springer ut av et oppriktig moralsk engasjement. Boken anbefales på det sterkeste.

Veien til Resett kan kjøpes her.

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon