Illustrasjonsbilde. Foto: Frank May / NTB scanpix
annonse
annonse

Igjen bebreides norske studenter for akademikernes manglende interesse for studentene og studieprogrammer på pedagogisk u-landsnivå. Sist ut i manesjen er professor Kai A. Olsen ved Universitetet i Bergen.

Årviss tradisjon

Like sikkert som eksamensnerver og Lånekassens utbetalinger er det at en professor tar til offentligheten for å kritisere studenter. I år er det professor Kai A. Olsens tur, som mener at flere studenter bør strykes på eksamen, ifølge en NTB-sak formidlet av Resett 14. november.

annonse

Olsens jeremiade føyer seg inn i det som likner en årviss tradisjon: at professorer akker seg over dumme og late studenter – eller studenter med «svak intellektuell nysgjerrighet», slik akademikere gjerne ordlegger seg.

I fjor var det professor Benedikte M. Høgberg ved UiO som langet ut mot sine jusstudenter. Disse tar fatt på et femårig studium for å bli advokater, tingrettsdommere og påtaleansvarlige, men forventer å kunne benke seg ned i auditoriet og få kunnskap «dyttet inn bak pannen», som Høgberg sa det.

Det går ikke ustraffet hen å kritisere norsk distriktsungdom som er oppvokst i sosialt oversiktlige kår og som gjennom hele oppveksten har fått høre hvor talent- og verdifulle de er – som kort sagt aldri har støtt på motforestillinger. Professor Høgberg måtte følgelig utstå endel tyn i sosiale apper, igjen fra massen som fremtidens dommerstand og jurister formodentlig skal spire opp fra.

annonse

Studentmasse som vinglass

Minneverdig er også professorer Torbjørn L. Knutsen og Bernt Hagtvets kronikk «Studerer ikke studentene lenger?» i Aftenposten 23. mars 2018. Med bred pensel tegnes bildet av en studentmajoritet som baler og bakser i en intellektuell bakevje, mens noen få studenter soler seg på toppen: de er dus med professorene, høster stipendier og farter rundt på internasjonale akademiske konferanser.

– Det har alltid vært en elite av flinke studenter. Under dem har det vært brede lag av gjennomsnittlige og mindre flinke studenter[.] Studentmassens form har vært som en kjegle, skrev d’herrer, og fortsatte:

– Men nå […] mister studentmassen den tradisjonelle kjegleformen; den ligner mer på et omvendt vinglass: noen få studenter utgjør en tynn elite som er så flinke at de tåler sammenligning med de beste i verden. Men så er det et godt stykke ned fra stetten til klokken – fra eliten til den brede studentmassen.

Til forskere å være er det forbausende hvor lite selvkritiske norske professorer er. Vel å merke observerer de korrekt at kun 3 av 10 UiO-studenter fullfører bachelor på normert tid, for å nevne noe. Men når årsaken skal identifiseres, er det som om objektiv teft og evnen til selvransakelse kopler ut.

På noen punkter har Høgberg, Knutsen, Hagtvet og andre professorer delvis rett i sin kritikk. Jeg skal imidlertid fokusere på hvor jeg mener de bommer.

annonse

Problem 1: Svære, generelle emner

Det første som slår en utlending som gjester et norsk universitet, er emnene som tilbys ved bachelor- og masterprogrammer.

Ikke bare er emnene svære i omfang – vanligvis fra 10 til 20 studiepoeng. De er dessuten veldig generelle, for eksempel «Norsk historie 872–1537» (sju hundre år) og «Europeisk litteratur» (uten tids- eller ytterligere stedsavgrensning).

Et eksempel på svære, generelle emner er POL1001 «Politisk teori og politisk atferd» ved Torbjørn L. Knutsens bachelorprogram i statsvitenskap ved NTNU. Emnet er på skamløse 15 studiepoeng, og «tar for seg politiske filosofer fra Platon til Habermas».

Les også: – Flere studenter jukser

Oversatt betyr dette at studenten i fem måneder skal lese om politiske filosofer i et tidsrom på 2.400 år. Disse svære, generelle emnene avsluttes da ofte med en sekstimers eksamen hvor studenten får beskjed om å «grei ut og drøft» en liten del av disse 2.400 årene.

Ideen om at en student skal lese tusen sider generell litteratur og både huske alt og gjengi en del på seks timer, står ikke tilbake for 1600-tallets latinskoler. Slik stikkprøve-eksaminering, som tar utgangspunkt i at studentene ikke har lest pensumet, vitner ikke bare om dyp mistillit til studentene, men er også uttrykk for den professorale latskapen og idéløsheten ved norske universiteter. Og her er det altså Kai A. Olsen ønsker å stryke flere.

Problem 2: Kun forelesning og eksamen

Dessuten lærer bachelorstudenter ikke å bruke digitale tidsskriftsamlinger, herunder søke opp aktuelle artikler og på rimelig tid vurdere artiklenes relevans for studentens arbeid og kvalitet i alminnelighet.

Riktig nok holdes det ofte engangskurs i «biblioteksøk» rundt semesterstart, da bare et par kveldstimer utenom de ordinære studieprogrammene. Men med denne lettvinte løsningen gir universitetene ikke studentene kunnskap om fagspesifikke tidsskrifter, forskere og forskningsspørsmål. Ei heller åpnes det for deling og drøftelse.

Som ny student får man ikke engang brukernavn og passord for digital adgang via sin egen PC til tidsskriftsamlinger som JSTOR, ScienceDirect, SAGE, Springer Link og Wiley, men henvises isteden til universitetsbiblioteket (ja, de må oppsøke et fysisk bibliotek) og «mer eller mindre tilfeldige Googlesøk», sagt med Knutsen og Hagtvets ord.

Ved norske universiteter brukes det fortsatt kompendier i undervisningen: en ferdig servert samling artikler og kapitler, håndplukket av de emneansvarlige, som sammen med et par lærebøker fra Akademika utgjør pensumet. Samtidig river professorene seg i håret over at studentene ikke kan eller gidder å foreta litteratursøk. Hva gir du meg?

Problem 3: Ingen forskningsseminar

Akademisk tekstproduksjon handler ikke om å feste interessante tanker til et ark, gjerne ikledt velartikulert språk og fremmedord. For den slags har man politikken, medie- og bloggsfæren, foruten sirkus og stand-up-show.

Når teksten derimot gis rammer i form av en logisk oppbygget disposisjon, helhetlig stil, drøftelse av eksisterende litteratur, din oppgaves plass deri og ikke minst trinnvis resonnering og argumentering fortløpende belagt med gode, relevante litteraturhenvisninger, følger også gleden og spenningen ved å se at løs kunnskap i hodet manifesterer seg som et intellektuelt byggverk.

Men dette lærer bachelorstudenter ikke. Når foreleseren får et nytt kull på 30-50 studenter som skal loses gjennom et kort semester, er det lettest å droppe formen og begi seg rett til innholdet.

Les også: Nytt krav skal sikre studenter bedre undervisning

Problemet med dårlige litteratursøkferdigheter og slett tekststruktur skyldes for en stor del at norske universiteter mangler forskningsseminarer: egne emner hvor professor og studenter sammen arbeider med vitenskapsteori, visualiserer forskningsdata og -resultater, øver seg på fremføring, diskuterer vitenskapelig forklaringsmodell, metodevalg og resultat i enkeltartikler og deler og mottar tilbakemeldinger på hverandres akademiske arbeid.

Langt mellom liv og lære

For å underbygge påstanden har jeg tatt en titt på emnesammensetningen ved femårig master i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo – og studieprogrammet har kun rene leseemner. I emnet JUS2111 «Statsforfatningsrett», en koloss på 20 studiepoeng hvor Benedikte M. Høgberg er faglærer, er studentene stort sett tilbakelente tilhørere, før emnet avsluttes med en sekstimers skriftlig eksamen.

Hvordan forventer Høgberg da aktive studenter som «forstår at det finnes bare en vei frem til kunnskapsmålet – det er gjennom egne studier, gjennom nysgjerrige og kritiske spørsmål, og gjennom en smertelig innsikt i at ingen andre kan gi dere kunnskap»?

Hos Torbjørn L. Knutsen ved NTNU følger bachelorprogrammet i statsvitenskap samme mønster. Jeg gjesper ved blikket av emnesammensetningen.

Bernt Hagtvet er i dag professor emeritus ved UiO, men ved private Bjørknes Høyskole, hvor han fortsatt underviser, har bachelorprogrammet i internasjonale studier noe som halvveis kan minne om et forsknings- eller prosjektseminar. Bravo! Det samme kan imidlertid ikke sies om UiOs bachelorprogram i statsvitenskap, og Hagtvet får derfor nedsatt karakter.

Pedagogisk u-land

Kai A. Olsen er professor ved Institutt for informatikk i Bergen. Bachelorprogrammene der er en endeløs mengde programmering i PC-salen. I løpet av tre lange år tilbys studentene ikke så mye som internship i bedrift eller frivillig forening hvor de får anvende kunnskaper ervervet i klasserommet, langt mindre prosjektseminar hvor de utvikler ferdigheter i å finne og utarbeide svar på praktiske utfordringer i det virkelige liv.

Her er vi ved sakens kjerne: Mens Olsen ønsker å stryke flere studenter (en enkel løsning på et fenomen som han selv har medvirket til), bør et studieprograms mål være å la studenten vokse gjennom kontinuerlig, aktivt engasjement i allsidige former for undervisning, kunnskapstilegnelse og ikke minst kompetansevurdering.

Dette gjør man ikke ved å la studentene lide seg gjennom femten leseemner avsluttet med en sekstimers eksamen hver. Da står du selv til stryk, professor.

Les også: Mener vi bør ha norske forskere i Norge

Ovenfor gis Olsen, Høgberg, Knutsen og Hagtvet urettmessig stor oppmerksomhet. Tross alt ytrer de det som mange professorer og amanuenser mener, og deres studieprogrammer skiller seg lite fra de fleste andre hva angår uengasjerende undervisning, barbarisk eksamensform og pedagogikk på u-landsnivå.

Mulige tiltak

Problemet i norsk høyere utdannelse er at emnene er for store, at undervisnings- og eksamensformen er inaktiv og ensidig og at studentene ikke tillates å tilegne seg akademisk kultur.

I land som Brasil, Finland og Norge er universitetenes mål å masseutdanne befolkningen med sikte på jobb i næringsliv eller offentlig sektor. Dette skiller seg fra land som England, Russland, Singapore og USA, hvor universitetene dyrker frem de beste studentene som siden skal innta akademiske posisjoner og produsere fremragende forskning.

Med over 275.000 studenter ved norske universiteter i 2018 forstår vi at sekstimers eksamen ikke bare blir den letteste løsningen, men ofte også den eneste som logistisk er mulig.

Det finnes med andre ord ingen enkle og raske svar på problemene som jeg her har påpekt. Likevel skal jeg foreslå noen tiltak som jeg tror kan bøte litt på situasjonen:

– Examen facultatum skrotes til fordel for et bredere forskningsseminar.

– Prosjektseminar eller internship gjøres obligatorisk i hver bachelorgrad.

– Som hovedregel kan ingen enkeltvurdering utgjøre mer enn 40 prosent av endelig karakter i et emne.

– Som hovedregel kan ingen skriftlig eksamen vare lenger enn to timer.

– Emnene må slankes i omfang (til 3-8 studiepoeng) og konsentreres tematisk og kronologisk. Dette betyr at mange flere emner enn i dag må opprettes og drives. Til gjengjeld åpner det for helt nye interdisiplinære muligheter for studenter programmene imellom.

Dette vil bringe norske universiteter nærmere normen i akademisk mer utviklede land, nemlig kortere emner hvor leseelementet og realia ikke er et mål i seg selv, men gjenstand for å trene studentene i helt konkret metodebruk.

Alt dette vil selvsagt kreve en god del mer oppofrelse fra Olsen, Høgberg, Knutsen, Hagtvet og andre professorer. Kanskje finner de tid til det hvis de legger fra seg sine skriverier om hvor uinspirert og likegyldige studentene er.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon