Tommy Robinson. Foto: REUTERS/Simon Dawson/File Photo
annonse
annonse

Jeg husker ikke akkurat hvordan jeg kom borti navnet og personligheten Tommy Robinson første gang, men det har vært fascinerende å se hvordan han har gått fra fotballgutt til en av Storbritannias mest kjente og legitime dissidenter.

Hans første bok «Enemy of The State» kom ut i 2015. Dette er en folkelig fortelling om oppveksten i Luton, en typisk engelsk småby, og om hvordan den har forandret seg til det ugjenkjennelige. I dag er det mindre enn 40% etniske engelskmenn der. Med oppvekst i et typisk arbeiderklassemiljø, forteller Robinson på en veldig direkte måte hvordan barndommen, ungdommen og tenårene var. Han har en ærlig og engasjerende måte å snakke på, og den preger heldigvis også teksten i boka. Her er det ikke satset på elegante, tunge og vanskelige  formuleringer, men rett fra levra hele veien—og akkurat dét er noe mange vil sette pris på.

På vei inn i tenårene sier Robinson at han selv ikke egentlig var klar over at etnisitet eller religion hadde noe å si. Ting forandrer seg fort, og problemene begynte på «high school». Da han var 14 hadde han en kjæreste fra en irsk familie, og hun igjen hadde en bestevenninne, Lisa, som ble sammen med Robinsons kamerat fra Afghanistan. En dag kom familien til afghaneren på besøk til Lisas mor, og fortalte at faren hans holdt på å dø av skam siden sønnen var sammen med ei hvit jente. Som vi vet har de fleste folkeslag sterke inngruppe preferanse enn europeere.

annonse

Les også: Norske politikere og medier ofrer friheten for å tilfredsstille islams irrasjonelle dogmer

Det oppstod også en gjengmentalitet blant de unge muslimene. De hang tett sammen, men aldri sammen med andre enn sine egne. En av Robinsons klassekamerater kranglet med en pakistansk elev på skolen, og plutselig hoppet omtrent 20 yngre og eldre pakistanere på ham og sørget for at han endte opp på sykehuset. Dette var ikke typisk engelsk oppførsel, og noe de kom til å se mye mer av i årene som kom.

Robinson har alltid vært opptatt av fotball, og mange vil vel påstå at han var en typisk fotballpøbel. Han hørte mye på de eldre fotballinteresserte, og det var en av disse som foreslo å dra på et British National Party (BNP) møte. Han underskrev medlemsskap siden de hadde mange felles interesser. Da han neste gang kom på et nytt møte sammen med sine venner av ikke-britisk avstamning, fikk han beskjed om at de ikke fikk komme inn på grunn av rase. Lenger varte ikke hans medlemskap i BNP, og de var bitre motstandere siden.

At English Defence League (EDL) i det hele tatt ble startet skyldes politi og myndigheters hårreisende håndtering av trusselen fra radikale islam, ikke noen ideer om «hvit overherredømme» eller rasistisk tankegods fra Robinsons side, slik mange i media vil ha deg til å tro. Det hele begynte med hjemkomsten av 2nd Battalion of the Royal Anglian Regiment, og en æresmarsj gjennom gatene i Luton.

Det var uvanlig lite presseomtale, og arrangementet skulle avholdes på en normalt rolig tirsdag. Likevel var det masse folk i gatene—så mange at politiet besluttet å føre en gjeng muslimske aktivister med plakater og bannere gjennom rådhuset og ut på baksiden. I praksis var det en perfekt plassering, hvor de kunne stå og skrike ut hatefulle slagord mot soldatene da de ankom. Dette gjorde publikum rasende, og det strømmet på med flere engelskmenn og muslimer. Det var også et festlig øyeblikk, hvor en av gutta løp inn i en butikk og kjøpte 25 pakker bacon som han begynte å kaste på islamistene.

Det er tydelig at Robinson har et behov for å vaske av seg litt av all den ufortjente brunbeisingen han har blitt utsatt for. Han skriver mye om tiden i EDL, og om sine mange venner og bestevenner av forskjellig etnisk opprinnelse. Robinson er også veldig åpen om de forskjellige dumheter han har gjort. Han har levd et virkelig aktivt liv hvor han har gjort veldig mange morsomme sprell, men også noen godt mente som ikke gikk særlig bra, og som fikk tøffe konsekvenser for ham selv. Noen av fengselsoppholdene har vært til god hjelp som tvungen detox, selv om de var langt fra risikofrie. Fengslene i England er fulle av islamister som ville fått en fjær i hatten om de hadde drept Tommy Robinson.

Les også: NRK hevder det «aldri tidligere har vært mer drivhusgasser i atmosfæren noen gang». Det er faktisk helt feil

Robinson sier selv at han ikke forsøker å fremstå som en martyr. Han er kun en vanlig fyr som var drittlei av å bli behandlet som en annenrangs borger i sin egen by og sitt eget land. «Han bestemte seg for at noen må stå opp og stille spørsmålet—hva holder vi egentlig på med? Er vi fornøyde med det vi lar skje med landet våre forfedre kjempet og døde for å bevare for barn og barnebarn? Vet vi hva vi risikerer ved å fullstendig ignorere de tingene som treffer meg midt i fleisen til daglig? Vet vi i det hele tatt at vi gjør dette?»

Fra det øyeblikket de startet EDL, med han som leder, var politiet ute for å ta dem på alle mulige måter, simpelthen for å stoppe deres virksomhet. Han innrømmer selv at han selvfølgelig forventet å få litt gjengjeldelse for å terge politi og myndigheter, men han hadde ikke forventet at de skulle dømme han til soning i avdelinger med store mengder voldsdømte muslimer; heller ikke å bli stengt inne i et låst rom av vaktene sammen med tre voldsdømte muslimer, som banket og sparket ham til det ugjenkjennelige. Slike ting trodde han ikke ville skje i et sivilisert land som Storbritannia.

annonse

I tillegg til dette gjorde politiet gjentatte ransakelser av både hans og morens hus. De beslagla PC’er som både han og hans far var avhengige av i jobbsammenheng. De beslagla til og med regnskapspapirer, som gjorde at han ikke fikk levert regnskap da han skulle, fordi de beholdt dem i tre år! Mange av de muslimske utstyrsleverandørene han handlet med ga rabatt om det ble betalt kontant, og da var kvitteringer desto viktigere for å legitimere bankuttak.

I England kan du få maksimum 28 dager i isolat. Én av gangene Robinson satt i fengsel fordi han hadde forsøkt å komme seg inn i USA med en annens pass fordi han hadde blitt stemplet som farlig av engelske myndigheter, og var derfor blokkert, satt han 22 uker i isolat. Han sier selv at det kom noe positivt ut av dét også—han fikk god tid til å lese Koranen som en muslimsk misjonerende gruppe i fengselet hadde sendt ham. Der kunne han selv se hvilket religiøst og rasistisk hat mot ikke-muslimer boka inneholder, og at det er en imperialistisk religion. Siden dette har han hatt stor glede av å spørre muslimer om hva de kan om innholdet i Koranen, og han har hatt så mye moro med det i fengsel, at til og med en Imam en dag kom bort til han og forlangte at han skulle stoppe fordi han fordreide hodene deres.

Mens Robinson satt i fengsel så han gryningen av Islamsk Stat, og Rotherham rapporten med sine serievoldtekter av unge hvite engelske jenter. Han satt i praksis i en fengsels-celle og så at alt han hadde snakket om og advart mot faktisk skjedde. På toppen av dette blir han fysisk og psykisk forfulgt for å si dette høyt. Ville ikke du også ha blitt forbannet? Samtidig ser han at unge sårbare menn blir radikalisert til en voldelig og rasistisk religion hver eneste dag i engelske fengsler. Fengslene fungerer som rene utklekkingsanstalter for nye radikaliserte muslimer.

Les også: Græsvik på krigsstien i sosiale medier: – Din lille dritt. Der røyk du ut!

Om Maajid Nawaz og Quilliam sier han at de utnyttet han—og motsatt. Det er store forskjeller på hvem Quilliam og EDL henvender seg til. EDL hadde grasrota med seg, mens Quilliam var mer siktet inn mot liberale og Londons vinbarer. De er en organisasjon som egner seg godt som et mål myndighetene kunne kaste penger på, slik at politikerne og eliten kunne føle seg bra, og føle at de gjorde en forskjell—noe han ikke kunne se at de faktisk gjorde.

Tommy har selv sagt at grunnen til at han nå ofte står utenfor rettssaler og filmer, er for å opplyse innbyggerne i Storbritannia og resten av verden om de sjokkerende massevoldtekts-saker som pressen ikke ønsker å skrive om. Alle er begått av muslimer, og i den grad de omtales i det hele tatt, blir gjerningsmennene konsekvent omtalt som asiater— noe som er en fornærmelse mot alle andre som bor mellom østsiden av Middelhavet og Stillehavet.

Om man skal kritisere boken må det være for Robinsons noe manglende forståelse for at identitet har både en etnisk og kulturell komponent. Å overfokusere på bare én av delene, være seg etnisitet slik BNP gjorde eller Robinsons ensidig fokus på kultur som eneste forklaringsvariabel på identitet er like feil.

Kjøp og les boka hans. Den er en morsom og på tross av sitt borgernasjonalistiske utgangspunkt gir den en nyttig beskrivelse av hvor ille det multikulturelle eksperimentet har utviklet seg i Storbritannia.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon