- Resett - https://resett.no -

Riksrettsprosessen mot Trump – en politisk katastrofe

Vitneforklaringene i Demokratenes riksrettsprosess mot president Donald Trump viser en avgrunnsdyp forskjell mellom Demokratene og Republikanerne. Uforsonligheten mellom de to partene, eller rettere, partiene, kan få en til å tro at de ikke befinner seg i samme virkelighet.

Om man velger å se det slik at begge partene forholder seg til den samme virkeligheten, så kan man si at Demokratene ikke ser, eller vil se, de sidene av saken som Republikanerne legger fram, og motsatt. Forklaringen kan være at begge partene skjuler noe som de ikke er interessert skal få feste seg i opinionen med tanke på at det er presidentvalg neste år. Det er vanskelig å unngå et inntrykk av at «showet» kjøres nettopp med tanke på kommende presidentvalget, da politikerne under vitneavhørene stadig henviste til det amerikanske folket, selv om Demokratene bedyrer at prosessen føres som et forsvar for sannheten og den amerikanske konstitusjonen. Likevel virker det som om det er Demokratene som fører det skitne spillet i denne saken, der man han forlatt de rasjonelle prosedyrers verden og hengitt seg til en verbal gjørmebryting og en eksellering i usakligheter som om det skulle være en kamp på «liv og død». Demokratene har jo, siden Trump inntok Det Hvite Hus, mer eller mindre raslet med riksrettsabelen hele tiden, men onde tunger sier at de ikke har våget å sette i gang en riksrettsprosess før meningsundersøkelsene viste at om lag 50 prosent av opinionen er enig i at Trump bør stilles for riksrett. Tankegangen er at en riksrett, uten støtte i store deler av opinionen, vil gi Demokratene tap i det kommende presidentvalget. Men den skittentøyvasken Demokratene har utsatt Trump for, kan bety at det ikke er særlig mer «skitt» å finne hos ham, noe som kan innebære at Demokratene til slutt kan komme til å stå igjen som den mest tilsølte parten i saken.

Les også: Trump-kampanjen saksøker CNN over partisk dekning av riksrettsprosessen [1]

annonse

Det var kanskje et håp hos Demokratene om at en riksrettsprosess mot Trump skulle splitte Republikanerne og få noen av dem over på sin side. Men vitneforklaringene og de verbale eksessene i Representantenes Hus har gjort at Republikanerne i den amerikanske kongressen nå står sterkere samlet enn noensinne. Partiets representanter er enda mer overbevist om at Demokratenes riksretts-prosess mot Trump er en fortsettelse av en kampanje de har ført i fire år fordi de aldri har greid å godta at Trump vant presidentvalget i 2016.

Riksrettstrusselen er i dag på sitt sterkeste etter å ha nådd et foreløpig høydepunkt da Mueller-rapporten ble lagt fram, og som Demokratene håpet endelige skulle bevise at Trump hadde seiret i presidentvalget med støtte fra Russland. Selv da Mueller-rapporten ikke kunne gi belegg for et skjult samarbeid (collusion) mellom Trump og Russlands hemmelige tjenester, avtok ikke Demokratenes rop om riksrett for å få Trump erklært uskikket til å være USA’s president. Og da partiet tidligere i høst kunne melde om en varsler som hadde hørt om en telefonsamtale der Trump ba den nyvalgte ukrainske presidenten, Volodymyr Zelenskij, om å etterforske Barak Obamas visepresident, Joe Bidens engasjement i Ukraina, tok det helt av for Demokratene. At Trump har bedt en fremmed stat om hjelp til å sverte Biden, er misbruk av presidentmakt og dermed grunnlag for riksrett mot Trump, lød krigsropet fra Demokratene.

Les også: Trump sammenligner riksrettsprosess med lynsjing [2]

Hva ble sagt i telefonen

annonse
[3]

Hva som ble sagt i telefonen og hvem som hørte det Trump sa, har vært en stor sak i amerikanske medier i høst og hovedtema i første del av vitneforklaringene som nylig ble avsluttet i Representantene Hus. Vitneforklaringene ga ikke noe belegg for hva som er sannheten i hele denne saken, med en historie som minst går fire år tilbake i tiden.

Hovedpunktet i Demokratenes riksrettsprosess mot Trump er altså at han skal ha brukt sin presidentmakt til å be Volodomyr Zelenskij om en gransking av Joe Biden og hans sønn, Hunter Biden og deres engasjementer i Ukraina, mens Joe Biden var visepresident for Barak Obama. Ifølge Demokratene skal Trump ha stilt en slik gransking som betingelse for økonomisk og militær støtte til Ukraina. Trump skal også ha bedt den ukrainske presidenten å gå ut med en offentlig erklæring om en slik gransking som motytelse for å få amerikansk støtte («qui pro quo» er begrepet som er brukt i riksrettsprosessen). Bak ønsket om en slik gransking ligger det, etter Demokratenes mening, et ønske om å sette Joe Biden i dårlig lys og dermed svekke hans vinnermulighet som mulig presidentkandidat i valget neste år der Trump vil være motstanderen.

Flere av dem som nylig vitnet i Etterretningskomiteen i Representantenes Hus, mente at Trump hadde stilt krav om gjenytelse for å gi hjelp til Ukraina, men de hadde ikke hørt Trump direkte satte fram et slikt krav. En rådgiver ved den amerikanske ambassaden i Kiev, David Holmes, hadde overhørt en telefonsamtale der Trump spurte toppdiplomat Steven Sondland om det ble noen gransking (oppfattet av Holmes som gransking av Joe Biden). I sin vitneforklaring sa Sondland at han ikke hadde hørt at det var snakk om gransking av Biden, men av gasselskapet Burisma, der Hunter Biden, sønnen til Joe Biden, var styremedlem. Republikanerne mener at Hunter Biden ble styremedlem i Burisma på grunn av farens engasjement i Ukraina og at det bokstavelig stinker av dette styrevervet, fordi Hunter Biden ikke er kvalifisert til et slikt verv, med andre ord at han ble plassert i styret etter påtrykk fra sin far med tanke på honorar.

Republikanerne mener også at Biden fikk daværende riksadvokat i Ukraina, Viktor Shokin, sparket fordi Shokin ville etterforske Burisma og far og sønn Biden for korrupsjon. Demokratene på sin side mener at Biden, med sin kontakt til daværende president i Ukraina, Petro Poroshenko, fikk Shokin avsatt fordi han etter Bidens mening, var et hinder for å komme den utbredde korrupsjonen i Ukraina til livs. Biden har i amerikanske medier avvist påstanden om at den ukrainske riksadvokaten Shokin ble avsatt fordi Shokin ville etterforske ham selv og sønnen for korruposjon. Joe Biden skal også ha satt avskjedigelsen av Shokin som betingelse for at Ukraina skulle få økonomisk bistand fra USA.

Les også: Biden sier Trump bør stilles for riksrett [4]

annonse

Forsvar for biden

Nylig skrev en tidligere rådgiver for Joe Biden, Michael Carpenter, en artikkel i Foreign Affairs som neppe kan forstås som noe annet enn et forsvar sin tidligere sjef. Carpenter skriver at USA’ s og Bidens innsats for å få fjernet Shokin og komme korrupsjonen Ukraina til livs, var samordnet med EU og Det Internasjonale Pengefondet (IMF). Foreign Affairs er et tidsskrift som utgis av Council of Foreign Relations, et tidskrift som for lengst har meldt seg på i kampen mot Trump, og der redaksjonen er nidkjære forkjempere for fjerning av handelsrestriksjoner og åpen for global kapitalisme.

Påstand står altså mot påstand mellom Demokrater og Republikanere i spørsmålet om Bidens engasjement i Ukraina. Bare ytterligere undersøkelser kan vise hvem som har rett. I sin artikkel i Foreing Affairs unngår Carpenter behendig å nevne at Hunter Biden var styremedlem i Burisma. Det er neppe uten grunn at han ikke tar opp dette spørsmålet, antagelig den mest suspekte siden av engasjementet til far og sønn Biden i Ukraina.

En av hovedkonklusjonene som Republikanerne trakk av de edfestede vitneforklaringene i Representanthuset nylig, var at den ukrainske presidenten, Volodymyr Zelenskij, aldri kom med noen offentlig erklæring om korrupsjonsgransking av gass-selskapet Burisma. Og i begynnelsen av september i år fikk Ukraina den økonomiske støtten de var blitt lovet av USA, uten at det ble krevd gjenytelser fra Trump i form av noen Biden-gransking eller en erklæring om slik gransking. Disse kjensgjerningene fører Republikanerne som belegg for at påstandene om Trumps misbruk av presidentembetet savner grunnlag. Demokratene derimot sier at økonomistøtten ble utbetalt fordi Trump ble kjent med at varsleren som kontaktet partiet, hadde fortalt om telefonsamtalen mellom Trump og Zelenskij, og der Trumps angivelig skal ha krevd en motytelse for å gi pengestøtten. Samtalen mellom Trump og Zelenskij er blitt transkribert og lagt ut offentlig. Republikanerne har forlangt at den anonyme varsleren skal tre fram for å forklare seg offentlig, noe Demokratene har sagt nei til. I stedet satte altså Demokratene i gang riksrettsprosessen mot Trump.

Ukraina og paul manafort

Ukraina har vært sentral i vitneforklaringene i regi av Demokratene i Representantenes Hus. Ukraina har også vært helt sentral siden påstandene om «collusion» mellom Russland og Trump dukket opp på det politiske lerretet i USA for ca fire år siden. De personene som først kom i søkelyset i forbindelse med beskyldninger om kontakt mellom Trump og Russland, var Paul Manafort og Carter Page. Begge var med i Trumps valgkamporganisasjon, som Manafort var leder av, inntil han måtte trekke seg fordi det kom fram at han hadde mottatt honorar fra ukrainske myndigheter og oligarker for tjenester han hadde utført for dem. Manafort hadde drevet lobbyvirksomhet for ukrainske interesser uten å melde fra til det offentlige registeret over dem som driver lobbyvirksomhet for utenlandske interesser i USA. Manafort skal ha jobbet for folk som ønsket at Ukraina skulle orientere seg mot Russland og ikke mot EU og USA. Manafort ble blant annet engasjert av Viktor Janukovitsj som ble valgt til president i Ukraiana i 2010, og han skal også ha deltatt i valgkampen før valget i 2010 på Janukovitsj sin side.

Manafort var som sagt leder av valgkampanjen til Donald Trump i 2016 da FBI begynte å se nærmere på den virksomheten han hadde bedrevet i Ukraina, noe som altså førte til at han måtte gå ut av kampanjen sommeren 2016. Hva det konkret var som fikk FBI til å se nærmere på Manaforts engasjement i Ukraina, er det flere spekulasjoner om. Den amerikanske journalisten John Solomon har skrevet at representanter for justismyndighetene i Ukraina i januar 2016 var i et møte i Det Hvite Huset i Washington. Det førte til at USA ba Ukraina om bistand til å etterforske Manafort, og at Ukraina lekket politidokumenter om Manafort i mai 2016. Journalist i Wall Street Journal, Kimberley Strassel, skriver i sin bok Resistance (At all Costs) at FBI begynte å interessere seg for Manafort våren 2016 da det ble klart at han skulle jobbe for Trumps valgkampanje. Men både Manafort og Page hadde vært på FBI’s radar tidligere på grunn av sine engasjementer i Ukraina. Russisk etterretning hadde også tidligere forsøkt å verve Page, som på sin side kontaktet FBI og meldte fra om vervingsforsøket.

Les også: NRKs Anders Magnus konkluderte med at Trump ville bli stilt for riksrett [5]

Med Trumps voksende oppslutning om å bli Republikanernes presidentkandidat i 2016 og ikke minst da hans kandidatur var avklart, økte også Demokratene interesse for Trump og hans valgkampleder Paul Manafort. Ifølge Kimberley Strassel burde FBI ha informert Trump om sine mistanker mot Manafort, noe som ville ha vært det normale i en slik sak, men informerte stedet Sikkerhetsrådet i Det Hvite Hus og president Obama om sine mistanker.

I USA er det vanlig at politikere på høyt nivå prøver å finne fram til ufordelaktige opplysninger om sine motkandidater, såkalte drittpakker, som de bruker mot sine motstandere. Og det finnes spesielle firmaer som tar slike oppdrag. Ett av disse firmaene er Fusion GPS som i sin tid ble grunnlagt av to journalister i Wall Street Journal, Glenn Simpson og Peter Fritsch. Demokratene hyret Fusion GPS for å spa fram kompromitterende opplysninger om Trump, et oppdrag som skulle få stor betydning, ikke bare for Trump, men for amerikansk politikk, som i dag står fram som et politisk galehus. Demokratenes teori, eller skal man si forhåpninger, om at det eksisterte en forbindelse mellom Trump og Russland, ble overført til drittpakkefirmaet Fusion GPS. Og Fusion fant fram til en tidligere britisk etterretningsagent som hadde begynt for seg selv og startet et eget etterretningsfirma. Christopher Steele hadde i sin tid jobbet for den britiske etterretningsorganisasjonen MI6 med Russland som sitt spesialområde. Og Steele gjorde jobben sin for Fusion GPS. Han laget flere rapporter som skulle få navnet Steele-dossieret med opplysninger om Manafort og Page og med opplysninger som skulle verifisere kontakt mellom Trump og Russland, og en skjult avtale (collusion) om russisk støtte til Trump for å slå ut Hillary Clinton. Demokratenes Najonalkomité (DNC) og Hillary’ s valgkampanje betalte via et advokatkontor, Perkins Coie, Fusion GPS for jobben. Betalingsomveien skal ha blitt valgt for å skjule hvem som var oppdragsgiveren, nemlig partiet Demokratene.

Steele-rapporten og fbi

Steele fikk ferdig sin rapport til Fusion GPS om Trump, eller deler av den, allerede sommeren 2016. I alt skal Steele, ifølge Kimberley Strassel, ha produsert 17 delrapporter fra juni til desember i 2016, og der mye av oppmerksomheten var rettet mot Paul Manafort og Carter Page. Sistnevnte skal f. eks. på en reise til Moskva den samme sommeren av en maktperson i Kreml ha blitt tilbudt kompromitterende materiale om Hillary Clinton. Men den mest eksplosive rapporten la Steele fram i juni der han påstod at russisk etterretning allerede var i gang med å forsyne Trump med informasjon om Clinton.

Steele hadde fra før av kontakter i FBI som han møtte og som ble presentert for materialet han hadde «spadd fram». FBI var på sin side allerede i gang med sin etterforskning av en mulig collusion mellom Trump og russisk etterretning. «Samarbeidet» med FBI skulle trolig legitimitet og troverdighet til materialet som Steele hadde «funnet». Steele og Fusion GPS ville ikke gå ut med materialet i første omgang, kanskje fordi de var redde for at det ikke ville holde vann ved nærmere studier Og det viste seg også å være tilfelle da erfarne etterretningsfolk i ettertid karakterisert dossieret som uvederheftig og nærmest som et eventyr. I stedet for å legge fram dossieret, sørget Steele og Fusion at deler av materialet ble lekket til mediene ad finurlige kanaler, gjennom FBI og flere departementer, blant annet Justisdepartementet og Utenriksdepartementet, der Steele også hadde kontakter. I september 2016 begynte Simpson i Fusion GPS og Steele å ”briefe” mediene om dossieret, og Clintons valgkampanje hoppet på medie-oppslagene og spant videre på dem. Kommunikasjonsleder Jennifer Palmieri i Clinton-kampanjen, blant andre, stod fram på tv og fortalte at etterretningsfolk var svært bekymret over det som foregikk i Trump sin valgorganisasjon.

Les også: Ukrainas president: Trump ba ikke om gjenytelse [6]

Steele hevdet at han hadde avdekket den største politiske konspirasjonen i siste mannsalder, men i ettertid har selv den avgåtte FBI-sjefen James Comey sagt at Steele-dossieret ikke var vederheftig. Men den trolig alvorligste anklagen i denne forbindelsen er at FBI har brukt Steele-dokumenter i domstol (FISA) for å få rettslig adgang til å avlytte folk i Trump-leiren, som Carter Page. I avdekkingen av FISA-saken har den tidligere lederen i etterretningskomiteen i Representantenes Hus, Devin Nunes, vært sentral Ifølge Kimberley Strassel har Nunes hatt store problemer med å få ut informasjon om saken fra FBI og det amerikanske justisdepartementet (DOJ). FISA-kjennelsene er under etterforskning satt i gang av nåværende justisminister William Barr, og resultatet av etterforskningen skal annonseres 9. desember.

Nunes skjønte tidlig at det var noe galt med de seiglivede påstandene om en «collusion» mellom Trump og Russland. Nunes fikk allerede i januar 2017 nyss om at FBI drev med kontraspionasje mot Trump-flokken. Sammen med kolleger i Senatet, har Nunes vært svært viktig for å få fram opplysninger om hvordan Demokratene har gått fram for å skandalisere Trump. Nunes har dermed vært viktig for å skape et annet bilde av Trumps enn den «offisielle» collusion-historien der Trump framstilles som en kjeltring og en trussel mot det amerikanske demokratiet og verdensfreden.

Russian collusion i Ukraina

Det kan synes forunderlig at i all praten og hysteriet om «russian collusion» er det to amerikaneres forhold til Ukraina som har vært mye i søkelyset, nemlig Paul Manafort og Carter Page. Den amerikanske journalisten, som trolig har jobbet mest med den ukrainske siden av saken, John Solomon, har fått fram opplysninger som svekker FBI’s og Demokratens påstander om en russisk «collusion». Heller ikke Mueller-rapporten kunne gi noe belegg for en «collusion» da den ble lagt fram tidligere i år. Solomon peker på forhold som gjør at man heller kan snakke om en «collusion» drevet av Demokratene for å sverte Donald Trump, slik at Hillary Clinton skulle vinne presidentvalget. Steele-dossieret og Steele’s forhold til FBI er en indikasjon på en slik sammensvergelse. Og Solomon har også pekt på at opplysninger om Trump i Steele-rapporten og andre opplysninger som Demokratene satt på, snarere har sin opprinnelse i Ukraina enn i Russland.

Solomon har påvist at den ukrainske ambassaden i Washington i 2016 hadde kontakt med et medlem av Demokratenes nasjonalkomité (DNC) som ønsket opplysninger som kunne sverte Trump. Ambassadør Valerij Chaly har bekreftet at Alexandra Chalupa, som jobbet på oppdrag for DNC, kontaktet ambassaden for å få opplysninger om Paul Manafort. At Chalupa jobbet for DNC, er noe Chaly har fått vite i ettertid, men han avviste Chalupa’s forsøk på å finne diskrediterende opplysninger i 2016. Chalupa ville legge grunnlaget for at Paul Manafort skulle tvinges til å møte i en høring i Kongressen, eller at en amerikansk journalist skulle stille spørsmål om Manafort til den ukrainske presidenten, Petro Poroshenko, under hans besøk i USA, ifølge ambassadør Chaly. Ambassadørens uttalelser kan neppe tolkes annerledes enn at en amerikaner (Chalupa) var engasjert av Demokratene til å søke ufordelaktige opplysninger i Ukraina som kunne brukes mot Trump i den amerikanske valgkampen i 2016.

En sterkere dokumentasjon på at ukrainske myndigheter bistod Demokratene med opplysninger om Manafort, er en kjennelse fra en ukrainsk domstol der det er slått fast at Ukraina’s nasjonale antikorrupsjonsbyrå og en ukrainsk parlamentariker, Sergij Leschsjenko, grep inn i den amerikanske valgkampen ved å frigi dokumenter om Manafort som gikk til Fusion GPS. Dette er, ifølge Solomon, bekreftet i en kongresshøring av Nellie Ohr, som jobbet for Fusion GPS. Nellie Ohr er for øvrig gift med Bruce Ohr, som er en av toppsjefene i det amerikanske justisdepartementet og som har vært sentral i den såkalte FISA-saken.

En ansatt ved den ukrainske ambassaden i 2016, Andrij Telizhenko, har en annen historie enn ambassadør Chaly. Han har fortalt at ambassadøren gikk med på å finne fram kompromitterende opplysninger om Manafort og Trump som fantes i ukrainske arkiver. I et møte med Telizhenko fortalte Chalupa at DNC ønsket å samle dokumentasjon for at Trump og Manafort var russiske «assets» (aktivaer) som samarbeidet med den russiske presidenten, Vladimir Putin. Hvis de kunne finne bevis, ville de legge det fram for Kongressen i september 2016 for å bygge opp en sak mot Trump, slik at han kunne forhindres fra å stille til valg.

Da Telizhenko begynte sin jakt på slik dokumentasjon, oppdaget han at Fusion GPS snuste rundt i Ukraina etter samme slags informasjon, og at også Fusion arbeidet for Demokratene. Telizhenko sa til ambassadør Chaly at han ikke kunne gi opplysningene han fant til Alexandra Chalupa, fordi det var ulovlig i forhold til ukrainsk rett. Ambassadøren sa da at han selv skulle ta seg av saken, og at han hadde åpnet en annen kanal til Ukraina for å finne dritt om Trump. Etter dettte surnet forholdet til ambassadøren, og Telizhenko ble sendt tilbake til Ukraina. Hjemme igjen rapporterte han ambassadens kontakt med Demokratene til landets riksadvokat og fikk da opplyst at alle visste om det som foregikk, og at det var godkjent på høyeste hold. En tid etterpå ble den såkalte svarte boken med opplysninger om pengeutbetalinger til Manafort offentliggjort i Ukraina.

– For Demokratene som brukte mer enn to år på å bygge den nå avkreftede teorien om at Trump hadde avtalt med Russland om å styre valget i 2016, må historien om den ukrainske ambassaden i Washington føles som en aksentuerende, politisk boomerang, skriver Solomon.

Guiliani i Ukraina

Som kjent ble Manafort i forbindelse med etterforskningen til Robert Mueller (Mueller-rapporten) dømt til mer enn sju års fengsel for skatteunndragning og andre økonomiske lovbrudd som ikke har noe med «collusion» å gjøre. De lovbruddene han ble dømt for, skjedde også i årene før han ble Trumps valgkampleder, en stilling han altså måtte fratre på sensommeren 2016 på grunn av pengeutbetalingene han hadde fått i Ukraina.

På denne bakgrunnen er det kanskje ikke så rart at Donald Trump har utviklet det noen kaller en konspirasjonsteori om at det var Ukraina og ikke Russland som grep inn i det amerikanske presidentvalget, et angrep som var rettet mot ham og ikke Hillary Clinton. Og det er da heller ikke så merkelig at Trump’s private advokat, John Guiliani, har prøvd å finne mer ut om denne saken og om Joe Biden og Hunter Bidens engasjement i Ukraina. Guiliani har vært ordfører i New York, og som advokat for påtalemyndigheten har han ført mange saker mot korrupsjon. I et tv-intervju nylig sa den meget selvbevisste advokaten at han kan kjenne en korrupt person bare på «lukta». Når man vet hvordan FBI, USA’s etterretningssystem og det Demokratene- sympatiserende statsapparatet har motarbeidet og sabotert Trump, slik Kimberley Strassel så overbevisende beskriver i boka «Resistance», så er det heller ikke så rart at han går utenom vanlige kanaler for å få undersøkt saken. I en slik sitasjon ville det nærmest være selvdestruktivt å be USA’s politi og justismyndigheter å finne ut hva som er den egentlige historien bak den situasjonen som det amerikanske politiske systemet i dag befinner seg i.

Mens hele det amerikanske etterretningsapparatet og Mueller-rapporten slår fast at det var Russland som grep inn i det amerikanske presidentvalget i 2016, ja Robert Mueller har også siktet 13 navngitte russere og tre russiske selskaper i saken, så mener altså Trump og hans advokat noe annet. Guiliani har stått fram på amerikanske tv-kanaler og sagt at han har hørt forklaringer som går ut på at valgmanipuleringene i USA utgikk fra Ukraina. Guiliani har i sakens anledning vært i Ukraina og snakket med folk og mener at Demokratenes server til og med ble hacket fra Ukraina. Demokratenes server med opplysninger om partiet og Hillary Clinton ble som kjent «hacket». Selv om amerikansk etterretning og Mueller-rapporten sier at det skjedde fra Russland, så er det ikke noe som er godtatt av alle som har en mening om saken. Noen hevder at opplysninger fra serveren ble formidlet av Wikileaks, andre hevder at det var en person i Demokratenes leir som lekket opplysninger fra serveren.

Russland vil splitte USA

Som ellers står også her påstand mot påstand, Trump på den ene siden og de politisk korrekte Demokratene sammen med størstedelen av mediene og det amerikanske statsapparatet på den andre siden. De eneste som kan være tilfreds med situasjonen, er Vladimir Putin, dersom det er riktig at det var han som stod bak «The russian collusion». For som den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Fiona Hill påpekte i sin vitneforklaring i Representanthuset, nemlig at Putin og russerne har oppnådd det de ville, nemlig å skape dyp splittelse i det amerikanske, politiske systemet. Splittelse er selve målet, og hvordan man skaper den, er sekundært. For russerne betyr det, ifølge Hill, at det er forholdsvis uinteressant om det er Demokratene eller Republikanerne som sitter med makten i Det Hvite Hus. Hadde Clinton vunnet valget, ville Russland også da ha arbeidet for å skape splittelse i USA, hevdet Hill i sin vitneforklaring samtidig som hun på det kraftigste advarte mot å tro på teorien om at Russland ikke stod bak manipuleringene av presidentvalget i 2016.

Riksrett mot Trump har vært nevnt av representanter for Demokratene så å si fra han ble valgt som president senhøsten 2016. Allerede før valget vokste det fram en mediekampanje mot Trump, en kampanje som har fått groteske dimensjoner, og der målet har vært å skandalisere og framstille ham som en moralsk fordervet person med diktatoriske tilbøyeligheter og som en trussel mot demokratiet og verdensfreden. Og denne kampanjen nådde langt ut over USA’s grenser. I Norge stod barn fram i NRK og fortalte at Trump ville gå til krig mot Norge, og at atombomber kunne bli sluppet ned over landet. Folk var sjokkert over valgresultatet, og man ventet kun på endetids-beretninger fra de politisk korrekte elitene i den vestlige verden. Mediene, i samarbeid det politisk korrekte etablissementet, har ført en kampanje mot Trump («The Malignant Orange Hate Machine») som savner sidestykke i historien, og der alle, med få unntak, har motarbeidet ham og sabotert politikken hans. Og man kan si hva man vil om Trump, men han har stått rakt og overlevd både psykisk og fysisk (pussig nok har det ikke vært noe attentat mot ham) i en situasjon der de aller fleste ville ha vært knekt og trygt forvart under torva.

Det har rådd tvil om Demokratene vil fortsette med riksrettsprosessen. Lederen for prosessen, Adam Schiff i Representanthuset, sa i forrige uke til CNN at han skulle drøfte saken med sin partifeller. Senere er det blitt sagt at det skal gjennomføres nye vitneforklaringer i «Huset», noe som tyder på at Demokratene vil fortsette prosessen. Nylig ble det annonsert at vitneforklaringene skal begynne igjen førstkommende onsdag, men denne gangen i regi av justiskomiteen i Representanthuset. Vitnene som skal forklare seg, sies å være jurister som har spesialkunnskap om riksrettsprosessen i USA. Det vil også være vanskelig å stanse prosessen nå. Når Demokratene har sagt A, blir de nødt til å si B, for å bevare troverdighet. Men uansett vil prosessen bli stanset i Senatet, der republikanerne har flertall, dersom det ikke skulle dukke opp opplysninger som helt endrer dagens bilder av saken.

Etter som tiden har gått siden valget i 2016, og Trumps presidentperiode lakker mot slutten, har det i USA dukket opp flere alternativer til den rådende collusion-fortellingen om Trump. Den siste av disse bøken er (såvidt jeg vet, og som tidligere nevnt) «Resistance» (At all Costs) av Kimberley Strassel i Wall Street Journal. Der får man beskrevet i detalj hvordan Trump og hans politikk er blitt sabotert av det politisk korrekte USA, en helt annen historie enn den som serveres av mer eller mindre debile journalister i NRK og TV2. Og boka er også et alternativ til den tidligere flommen av bøker og artikler som har beskrevet forholdene i Det Hvite Hus som galematias. Kimberley Strassel forklarer i si bok hvorfor.

Tegn abonnement [3] eller støtt oss på andre måter [7] hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474