Illustrasjonsbilde. Foto: Shutterstock
annonse
annonse

Ja, så sa kona, helt forskrekket. En dag jeg hadde tenkt meg til byen en tur.

Som kvasi-håndverker, og til dels multiarbeidende pensjonist  tar jeg ved slike anledninger ofte en dusj og bytter til noe rent. Av spesielle grunner føles det viktig når en er prostatakreftoperert.  Høst og vinterstid er det et must med stil-longs, det føles jo svært ubehagelig når temperaturen gjør at  «ein om knea kulsar» for å si det med Håvamål. 

 Men denne longsen jeg fant fram, den hadde sett bedre dager,  Den var godt forsynt med rift og risper langt  oppover  beina.  Noe av skadene var jo som følge  av normal  slitasje etter 8 – 10 år,  men ved et par anedninger  hadde jeg vel vært borti med motorsaga også.

annonse

Les også: Kan vi stole på statistisk fremskrivning når det gjelder innvandring?

«Du kan da ikke gå med den !» – sa kona.  Hun er da ellers ganske nøysom sjøl, det er da ikke så lenge siden at  konfirmasjonskåpa hennes, fortsatt fin, ble gitt til Frelsesarmeen, eller kanskje var det Fretex. Nå er hun 77.

 «Tenk om du skulle bli innlagt!»

 Nå var det ikke fastleginnen  med et navn jeg ikke husker og et navn jeg ikke kan uttale som var mål og hovedærende denne gangen, så jeg mente at under overbuksen hadde ingen noe med å se. Eller gjøre.  

annonse

«Men du er  jo 82, snart 83! Og alt kan skje, kollisjoner, tenk om noe skulle hende, du kan jo bli innlagt ! Noe så flaut !»

 Vi driver da fortsatt med en slags forretning her i huset. Som relativ språkkyndig innkjøpssjef i mann/kone butikken dro jeg for et par år siden til Italia.  Målet var et rimelig stort firma innen bransjen.  Der jeg ble godt  mottatt av den kvinnelige salgssjef som hadde ansvar for Øvre Europa.  La oss i dette settet kalle henne signora Lollobrigida, godt oppe i årene, skal jeg tippe ca. 50 plus.

Les også: Studie: Generøse trygder lokker migranter

 Profesjonell til hundre og en høyst oppegående  dame,  spesielt måtte jeg beundre arbeidsantrekket hennes,  en relativ trang blåbukse  med rifter og fillete sprekker, fra ankelhøyde og nesten helt opp til de mest unevnelige steder.  Minnet svært om min  stil-longs, omtalt i avsnittene over.  Tenk om hun skulle ha blitt innlagt.  Forresten, undertøyet hennes har jeg da ikke noe som helst grunnlag for å uttale meg om.  Det var sikkert strøkent.

 Jeg antar at dere, vyrde lesarar,  har skjønt poenget.  Men iler med å legge til,  disse  betraktninger er trolig helt bakpå pr. i dag, slutten av år 2019.  Etter årene med ihuga eksponering av luxusfattigdom er det nå trolig helt andre moter og trender som dominerer de enkeltes behov. Og plagg har en gjennomsnittlig levetid på to år, leser jeg. Det er jo fint. Skulle det  konfeksjonsrelaterte forbruket  bli som for meg og min kone,  ville verdensøkonomien garantert kollapse.  Før vi skriver 2021.

annonse

Men forurensingen ville tendere ned mot null, i allefall den svært  betydelige del som har med produksjon av klær å gjøre. Og det er da noe. Spesielt nå for tiden.

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon