Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
annonse
annonse

Det merkes tydelig i samtaler med folk en omgås med at usikkerheten om fremtiden er større nå enn på lenge. Det verste med denne usikkerheten er at den fremkaller en frykt, ja rett og slett en redsel for at ens nærmeste og eget liv ikke vil inneholde den kvalitet og kvantitet som vi i Norge liker å påberope oss.

Det er alt for lett å bortforklare denne redselen med at en blir eldre og nærmer seg sluttfasene av livet. Det er nemlig det vi pleier å gjøre her på berget. Vi finner bortforklaringer og oppfører oss gjerne som at eldre menneskers frykt skyldes en eller annen slags tidsbiologisk bombe posisjonert et sted mellom milten og blindtarmen og som befester seg som en klump i magen. Men den redselen som nå gror i undertegnede skyldes mer realistiske årsaker enn bare et gammelmannsfenomen. Det skyldes nemlig gjenkjennelse.

For et etterkrigsbarn som vokste opp på 50-,60 og 70-tallet så har det vært flere episoder som har brent seg inn i minnet hvor følelser fra fordums erfaring igjen dukker opp med varseltegn i dag.Selv om en var for ung til å forstå det fulle alvoret så huskes godt stresset og de voksnes prat da de var samlet rundt radioapparatet for å få med seg nyhetene om russerne virkelig trosset amerikanske trusler og dermed startet den tredje verdenskrig under Cuba-krisen i 1962. Bare 6 år senere i 1968 invaderte Sovjet Warszawapaktlandet Tsjekkoslovakia og igjen stod verden på randen av krig. Jeg husker godt en nabodame som gråt av redsel under en samtale med mine foreldre. Det gjorde et uutslettelig inntrykk.

annonse

Les også: Å hegne om nasjonalstaten burde være felles for høyre- og venstresiden

Noen få år senere kom en selv i tjenestefør alder og valgte, av flere grunner, en militær utdannelse og innledningsvis karriere. Valget var bevisst og om en ikke var fullstendig klar over den risiko som eksisterte så ble en det fort da dette var tiden den kalde krigen rådde. I minnet sitter det flere episoder hvor kansellerte permisjoner ødela familietradisjoner enten det var jul eller andre merkedager. Spesielt huskes atmosfæren og anstrengtheten da en under Nato-oppdrag ble mobilisert fordi datidens kommunistiske myndigheter i Polen valgte å etablere militær unntakstilstand for å slå ned «Solidaritet» i julemåneden i 1981. Ennå var det 10 år igjen til at Sovjetunionen imploderte og østblokken i kommunistisk forstand sluttet å eksistere.

I hele tidsperioden den kalde krigen varte så var den primære oppgaven å unngå at Norge, og den vestlige, frie verden forøvrig, ble underlagt et totalitært diktatur basert på kommunistiske dogmer og tankegods. Vi ønsket nemlig å være frie. Vi ønsket å bygge landet på demokratiske og rettferdige prinsipper hvor norske innbyggere var trygge, og alle som ønsket det kunne bli hva som helst de gagnet til.

annonse

En ny fiende

Så hva nå, kan en spørre seg. Den kalde krigen er jo for lengst over og selv om vi ser et styrket og mer maktsykt Russland så er de langt fra den farlige «utilregnelige» bjørnen de en gang var. Natoalliansen feirer 70 år, og i like mange år har det vært fred og «fordragelighet» i landet vårt.

Hva skyldes da denne uroen som rir en «halvgammel» nordmann i sekstiårene? Etter lengre tid med spekulering og fundering så faller konklusjonen ned på at vi atter har fått en fiende. Men denne fienden registreres ikke på hverken radar- eller sonarsystemer. Denne gangen er fienden oss selv.

I en slags pervers naivitet har vi tillatt servilt tankegods og flere slags «ismer» innpass i våre styrende organer og administrasjoner slik at Norge nå faller uten sverdslag. Når uutviklete, historieløse og uerfarne unge mennesker strømmer til kommunistiske demagoger forkledd som aksjemeglere fra Aker Brygge så vrenger det seg i magesekken på noen og enhver. Der budskapet tidligere ble frembrakt av individer som markerte seg med utvaskete t-skjorter, palestinaskjerf og en «a» påhengt nærmest alle ord, så er de nå forkledd som deltakere på en Unge Høyre hjemmefest. I dag finnes de i både rød og grønn innpakning. Men til skrekk og gru så er det kommunistiske budskapet fremdeles det samme.

Globalisme

Det mest redselsfulle er dog at det ikke lenger synes å være noen forskjell mellom de resterende politiske partiene som kives om å føre landet ut i en tilværelse styrt av fremmede globalister. Hvis de får det som de vil så vil Norge i fremtiden bli innlemmet i noe større enn EU, og det å være norsk vil ikke lenger ha noen betydning for oss annet enn som vage minner. Men alt det norske, og da spesielt våre ressurser, vil ha betydning for alle andre. Dette er bare raljering av en «gammel» tomsing vil nok mange påstå, men bi litt og spør deg selv hva som skjer med Norge i dag. Det beste beviset på at endringen har startet var ved mottak av siste strømregning. I et land som er selvforsynt med elektrisk energi påføres nå nordmenn en ekstra kostnad hvor andre europeiske strømforbrukere subsidieres av oss nordmenn.  Hvis det ikke er tilfelle må noen gjerne forklare oss hvordan strømregningen klarte å nærmest tredoble seg over natten.

annonse

Sannheten er at vi er kun tilsynelatende herrer i eget hus da det nå er EU som utformer og «innfører» lovene i landet vårt. Spør deg selv hvor mange av over 13000 lover og regler fra EU som er blitt behandlet og godkjent i Stortinget?  Har noen av de du stemte på fått ta del i utformingen av noen av dem? Mens dette skjer, for det er en kontinuerlig pågående prosess hvor vi snart passerer 14000, så spises Norge samtidig opp fra innsiden av individer som aldri har bidratt og som aldri vil bidra. Vi må bare innse at landet har nærmest falt for godt. Noen har sveket oss og vi som bor her har latt det skje.

Populistisk spill

Slik det er nå spiller det ingen rolle hvem av de eksisterende partier som tror de styrer Norge. I det politiske spillet er det mest forstyrrende Senterpartiets populistiske spill. Det er uforståelig hvordan noen kan tro på populisten Slagsvold Vedum som med FrP-politikk skal levere og samtidig må tukle med SV under dynen i det samboerskapet de ønsker å inngå med AP. Hvorfor er det ingen som stiller ham til veggs? For Norge vil trekantforholdet bli en katastrofe.

Den stadig økende frykten skyldes også visualiseringen av det fremtidsscenarioet som ens barn og barnebarn uomtvistelig vil møte. Tunge tanker, som tidligere lett kunne feies bort, befester seg fordi en faktisk ser og føler på kroppen at de fryktede endringene allerede er i gang. Med erfaringene en gjør, hvor det «norske» må vike for det «nye», så er utfallet gitt uansett hvor mye den påstanden latterliggjøres av de «politisk korrekte». Frykten er at hvis ikke folket nå reagerer så vil etniske nordmenn først bli en minoritet, og så historie sammen med det suverene riket Norge. Men aller størst er frykten for at spliden i det norske folket vokser seg så stor og ubotelig at det vil materialisere seg i en konflikt landet ikke har sett maken til siden 1940-1945. Utopi sier du? Når strikken strekkes langt nok så smeller det! Det kommer til å gjøre vondt.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon