Norsk Rikskringkasting på Marienlyst. Foto: NTB Scanpix
Norsk Rikskringkasting NRK på Marienlyst. Her NRK logo på flagg. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
annonse
annonse

At lisensbetalere skulle oppleve at norsk rikskringkasting vil underholde oss med såkalt neger-humor, ville ikke bli tatt imot som så utrolig den gang fjernsynet sendte i svart-hvitt og den kulturelle uskylden lå over landet.

Nå, i det fargerike mediebildet og det fargerike fellesskap (mer eller mindre) et halvt århundre senere har bevisstheten om kulturers makt og avmakt, imperialismens historie, de hvites privilegier og vestens kollektive skyld i slaveriets historie, med systemiske og strukturelle ettervirkninger, slått inn i vår felles bevissthet i en slik grad at neger-humor definitivt er ute i kulden, ute i mørket, utenkelig å kunne bli brukt av oppegående redaksjoner i humormiljøet. Trodde vi. Inntil NRK kringkastet slik humor av verste skuffe for noen uker siden. De glødende kull av rasende seerprotester som NRK-sjefen med dette samlet på sitt og institusjonens hode, skal det ta tid å få raket ut.

På toppen av den siste selvantenningen løp også ledelsen rundt med full fyr i håret her tidligere i høst, på grunn av seerstormen mot det som mest presist må oppsummeres som forsøk på Holocaust-humor fra den samme underholdningsavdelingen. Den tradisjonelle vareopptellingen ved inngangen til et nytt år sparer vel derfor ledelsen oss og seg selv for denne gangen – med tanke på alt vrakgodset i produksjonen. I det hele tatt blir det vel en tid for ettertanke når, eller om, julefreden snart senker seg på Marienlyst. Her oppsummerer jeg noen innspill og tanker inn i det stille arbeidet.

annonse

Et forslag: Kanskje hensyn til om et tema egner seg eller ikke, bør gjeninnføres som et relevant perspektiv i humoristenes idemyldring, før en sketsj eller satire kreativt konstrueres? Lesere kan kanskje bli overrasket over at dette opplagt ikke gjøres, men så er tilfelle. Det skyldes et etterslep av ideologi. Tema som hensyn ble kastet ut med den nye ironigenerasjonen på nittitallet. Universalmiddelet ironi var det som skulle frita humoristene fra slike bindinger. Alle skulle forstå at samtiden var flytende, dobbeltbunnet, omskiftelig, og ironi, som hadde kvikksølvets multiposisjonelle bevegelighet og uberegnelighet, ble nyliberalismens og postmodernismens uttrykk. På samme måte som grenser og hindringer ble avviklet for den frie flyt av likvide midler i finansverdenen, ble moralske hensyn eller temaets egnethet kastet ut av arbeidsrommene i de humormiljøene som ville regne seg som tidsmessige og progressive.

Les også: NRKs klimapsykose fortsetter: «Direkte: Greta Thunberg taler…»

Samtidig hadde et noenlunde homogent norsk jappe-publikum, som feiret friheten i den nye markedsøkonomien, en nysgjerrig, rå appetitt for det grenseløse i de nye muligheter. På humorfeltet, i et underholdningsunivers som ekspanderte som bristende bobler på privatmarkedet ellers, åpnet man opp latterdørene for alle slags ekstreme tema og uttrykk. Mange ønsket å tro på den nye friheten i fra alle hensyn (og humbug godtas om motivet er sterkt nok) – og man svelget unna. Grenser skulle sprenges, tradisjoner og den gode smak skulle knuses omtrent som man bestilte champagneflasker ute på byen bare for å knuse dem mot bardiskene. Det «syke» og helt «rå» ble honnørord, for dette var en nyhet og ble opplevd som en slags utvidende dionysisk befrielse («utagerende» har festnet seg som et dekkende tidsuttrykk). For underholdningsindustrien handlet det om frihet og eksperiment, for maks resultat i måling av lattereffekt. Klovner på statens lønnsregulativ i NRK fikk gunstige arbeidsbetingelser for å prøve ut den nye humoren på det norske folk. Det beste av det var originalt og godt, men nå har tre tiår gått og som med det meste av trender – de skifter med nye tider.

Det publikum som dagens arvtakere av en gammel ironigenerasjon fremdeles tror er der, har endret seg eller er i ferd med. Det er verdt å merke seg for en desorientert ledelse som skal stå for underholdningen, for det er en forklaring på buingen fra salen. Det sitter et nytt publikum der, mer multikulturelt sammensatt, med de spenninger og den følsomhet som det fører til. Nye, utprøvende og utsatte identiteter skal for eksempel kommuniseres og forsvares. Det er mer smertelig bevissthet i rommet (det offentlige og private) om hva som er på spill og hva som bør beskyttes i en verden man er utsatt i og i en utsatt verden, sett som planet (i det store rommet). Hensyn er «inn» igjen. Det er nyheten. Jappe og Jippi-tiden er over, vi har vært igjennom en finanskrise, venter nye, er midt i en akselererende klimakrise og etter tre tiår med grensepushing og rovdrift, både på natur i det ytre rom og moralsk tåleevne i det indre, har en økologisk følsomhet og bevissthet for vern og grenser vokst frem. Det hensynsløse behovet for egen behovstilfredsstillelse, for individets frihet til å konsumere og nyte alt om man bare har finansielle muskler til det, og tilsvarende fravær av moralske hemninger, tempereres og balanseres nå av en global bevissthet som disiplinerer individet til å se helhet og fellesskapsverdier igjen. Dette slår ut i hele kulturfeltet, også i underholdnings- og humorbransjen.

annonse

Appetitten for det rå og grenseløse er derfor ikke like «uskyldig» til stede lenger i en sårbar verden med grenser.  Å bryte grenser i en tid som er avhengig av å finne dem og samles om dem, kjennes ikke som et behov hos en ny generasjon, heller ikke hos en gammel som nå kjedes av de repeterende provokasjonene fra barneværelset, fra lekerommet i NRKs underholdningsavdeling. De er voksne der inne nå, og burde vite bedre. Det er ikke lenger nytt, modig eller progressivt å pushe grenser i et ingenmannsland hvor folk nå prøver å orientere seg etter festen. Ekstrem satire er ikke en nyhet, ei heller et behov. Bare å gjenkjenne overtramp som ironi er ikke lenger tilstrekkelig for å kjenne selvgratulerende behag som humorkompetent publikummer. Denne beskjeden fra salen må nå begynne å synke inn hos de ansvarlige i produksjonen. Selv om et moderne publikum oppfatter at humoristene på den andre siden av ironien vil signalisere at de er på den rette siden av det som gjelder (det politisk korrekte, «whatever», liksom), er kontrakten mellom dem i ferd med å brytes. Det oppleves i stigende grad som pinlige verdisignaler fra et akterutseilt skip, fra et gammelt mannskap som fremdeles vil gjelde som kule. Det er grå hestehaler på hjemmet.

Det publikum som NRKs grenseløse satirikere derimot treffer hjemme med sitt materiale, som ut i det kjedsommelige er ment å sjokkere et avvendt og tilvendt publikum, er det publikum de for alt i verden ikke har til hensikt å glede eller underholde, nemlig ytterste høyre – pakken av rasister, fascister, nazister og antisemitter. De som ellers bare kan dele slikt stoff på sine mørke rom. Det er et ironisk poeng og et forhold som NRK-ledelsen bør ta et seminar på. Nå, når disse gruppers hatefulle, sårende ord blir gjentatt der oppe i samfunnet og offentlig kringkastet, satire eller ikke (genrebevissthet har ikke prioritet for dette publikummet), er det gode nyheter, tiltrekkende og oppløftende, verdt å feire fordi det gir drahjelp. Underholdningsavdelingen hadde kanskje en opplysningstanke om å reformere enkelte av dem, at de skulle føle skam gjennom gjenkjennelse, kanskje en og annen også kunne prestere en sjelden selvironisk latter på egen bekostning. Men gjenkjennelse i det offentlige rom av tabubelagte ord som ellers undertrykkes hos dem, gir gjenkjennelsesglede og anerkjennelse for den undertrykte brukeren, og skaper bare begeistring og (skade)fryd. At NRKs underholdningsavdeling først og fremst ender opp med å underholde disse, og pinlig plage oss andre, mens institusjonen de facto undergraver det samfunns- og kulturoppdrag de er gitt, utgjør en så vidt tragikomisk situasjon at det burde bli brukt i underholdningsøyemed. Om avdelingen hadde hatt evne til det.

En annen forestilling i humormiljøet, som umiddelbart er vanskeligere å begripe fordi den egentlig er meningsløs, men som likevel kan ha medvirket til at vi er der vi er nå, ved gasskamrene og jødeutryddelsen, er en forestilling som den nye tids humorister utviklet etter hvert som de møtte spredt motstand. Da kulturkritikere som Per Haddal og andre begynte å se en mørk skrift på veggen, og ante en farlig antihumanisme, brutalitet og kynisme, i den ellevilt lekne, men nihilistiske formen, og advarte mot brudd på bransjens hensynsregler om at humor aldri skal sparke nedover, brøt forargelsen løs. Fra de som forbrøt seg, ny-ironikerne. At kritikerne, som barnet i H.C. Andersens eventyr om keisere uten klær, ikke forstod seg på siste mote, var irriterende nok. Riktig opprørende var det imidlertid at enkelte kritikere heller ikke lot seg imponere av overbevisningskraften i det moralske inkluderingsargument som hensynsløse humorister etter hvert måtte konstruere til sitt forsvar (fienden, de traurige moralister, måtte tas på alvor og slås med egne våpen). Det lød slik at om overraskende nye og før skjermede objekter ble offer for satirikernes ironi og rampelys, det kunne være private, personlige, følsomme sider ved kjente enkeltpersoner, eller representanter for såkalte tradisjonelle tapere, sårbare og utsatte på gruppeplan, så skulle disse i og med latteren de skjenket andre, føle seg sett og inkludert på en ny og befriende måte. I og med søkelyset fra ironikeren ble de mirakuløst og umiddelbart løftet opp og ut av sin elendighetstilstand og sitt utenforskap. Ironikeren var alkymisten som kunne gjøre det grove om til noe fint – alt ble i grunnen helt gull! Med magien i ironien forvandlet ofrene seg fra å være objekt til å bli forløste subjekt. Det var et frelsende frigjøringsprosjekt. Dette er fortellingen i ironikernes egne øyne, og i deler av et publikum som gjerne vil tro dem for å bli underholdt, som har rettferdiggjort ironikergenerasjonens grenseløse bruk av alt og alle. Ingen skulle falle utenfor rampelyset, alle skal med, ingen skulle lenger diskrimineres (sic!). Uttrykket «en grusom ironi» ble med dette gitt en ny betydning. De siste former for den grusomhetens ironi som nå dyrkes i NRKs underholdningsavdeling, siste skrik, er altså Holocaust-humor.

Les også: NRK-sjefen møtte ikke til debatt om sin høye årslønn

Temaet ville for noen år siden vært en surrealistisk tanke. Nå har vi opplevd det ved tre tilfeller, og det utenkelige har blitt en realitet. Folk har friskt og pinefullt i minne jødesvin-vitsen nå på sensommeren, samt skam til skade som underholdningsavdelingen la til ved å oppfordre oss alle til å «tagge en jøde». De ansvarlige for «vitsen» må selvsagt kjenne til de historiske sammenhengene, og vite hva referansene er for at denne grusomhetens ironi skal virke. Charlo Halvorsen benekter at de gjorde det. Hva assosierer vi til når jøder skal tagges? Vi assosierer selvsagt umiddelbart til gule jødestjerner på de utvalgtes rygger og etter hvert trer andre bilder frem for vårt indre øye; de taggemerkene av noen innbrente blå siffer på barns, kvinners og menns underarmer som effektivt bekreftet at bærerne var sortert ut, klare til å bli ekspedert inn i gasskamrene og tilintetgjørelsen. At ansvarlig underholdningssjef vil holde seg for øynene i etterkant når andre peker på disse skrikende opplagte sammenhengene, eller når han vil hysteri-forklare de som med all god grunn gjør anskrik (Mona Levin måtte «dempe seg», fikk hun høre), føyer han skam til skade, og øver dobbelt hærverk mot en kulturinstitusjon som nå er i krise.

annonse

Men merk – disse to tilfellene er ikke enestående. I et så sentralt og populært program som «Nytt på nytt» forsøkte NRK å få oss seere til å le av samme type humor for en tid tilbake. Vi er ved den delen av programmet der ord ifra ukens nyhetsbilde skal settes sammen. «Gass» og «pelsdyr» forekommer i utvalget, og det viser seg faktisk at disse hører sammen. I angjeldende uke (dette er fredag 17 mars, 2017; PFU, Kringkastingsrådet og styret i NRK kan sjekke dette i arkivene) hadde pelsdyrnæringen i Nissedal (en bygd i Telemark) nemlig anvendt gass som avlivningsmetode på cirka 3000 mink. Da presterer altså programlederen å bruke gassing av jøder som en underholdende parallell – og at det var en våre mest erfarne og kjente komikere understreker hvor utbredt, dypt og latent det problemet stikker som her tas opp. I et tenkt «morsom» etterspill til fadesen, legger han til:

«Men en av minkene, Anne Frantz, hadde gjemt seg inne i veggen (av buret) og hun har skrevet en fengslende dagbok om hendelsen».

Selv i et humormiljø hvor grenser åpenbart ikke finnes for hvilke hendelser, grupper eller enkeltpersoner det kan slås en latter på (og en mynt eller to i etterkant), og hvor innfall og innslag følgelig mer og mer ligner på en slags ekstremsport, må det likevel sies å være en omvendt proporsjonal moralsk kraftprestasjon å bruke Anne Franks skjebne og gassing av jøder som en lattervekkende parallell til en nyhet om gassing av pelsdyr.

Ved arbeidsuhell ellers i bedrifter og organisasjoner sjekker man i etterkant om det er mangler i HMS-systemet som kan forklare de uønskede hendelsene. Undersøker man humormiljøet i NRK nærmere, oppdager man imidlertid at utslippene er ønskelige. De sminkes med progressive klisjeer som at humor skal «utfordre», at humor er en viktig «ventil» i samfunnet. Hva som skal utfordres hos oss, annet enn vår anstendighet og medmenneskelighet, redegjøres det ikke for. Hvilket viktig og edelt behov NRK skulle tilfredsstille ved å slippe rå brun- og svartskjortehumor utover oss, som om den var tappet rett ut fra Hitlers øl-haller, er heller ikke etikkredaktør eller kringkastingssjef i stand til å klargjøre for oss.

Når saken nå er til presseetisk bedømming i PFU, Pressens Faglige Utvalg, vil vel dette organet også være interessert i å lete etter rasjonelle forklaringer på den verdi – og styringskrise som NRK befinner seg i (om de nå ser det slik), siden vi altså ikke får noen rimelig forklaring fra NRK selv (noe bevisst antisemittisk hensikt bak vitsene er det jo ingen beviser for eller sannsynlig grunnlag for å tro). En klar årsak er det pekt på tidligere i denne teksten. Den er å finne bak de utilstrekkelige forklaringer som ansvarlig ledelse dekker seg bak, de utslitte og tomme klisjeer om at humor skal «utfordre» og være en «ventilfunksjon». Den ballongleken er gjennomskuet. Årsaken ligger i det oversette, men erklærte faktum, at humormiljøet ikke ønsker å ta hensyn til om et tema er passende eller ikke. At dette er tilstanden, kan etterprøves ved å sjekke de styringsinstrumenter som ansvarlig underholdningssjef Charlo Halvorsen ved noen få anledninger har redegjort for. Han holder seg bare med to, og det er kriteriene nærhet i tid og sted (sjekk arkivet igjen, uttalelse i «Dagsnytt 18» april 2017). Regnes en hendelse som i tilstrekkelig grad langt nok unna (hvordan dette skal måles, forblir uklart), kan en hvilken som helst hendelse i prinsippet anvendes. Hvilken katastrofe, tragedie som helst, med andre ord. Om det som tema og i sin natur egner seg, er et irrelevant spørsmål. Så dette fraværet av et nødvendig hensyn, og anvendelsen av to utilstrekkelige, forklarer bruk av Holocaust som humormateriale. Anne Frank og noen millioner jøder ble gasset i hjel i et Tyskland og Polen som ligger langt nok unna – Norge. Dessuten skjedde jo hendelsen for mange tiår siden. Kriteriene åpnet altså for at grønt lys kunne gis for Holocaust som lattervekkende brekkmiddel.

At deltakere og tilskuere også presterte å le i studioet i etterkant av den groteske sammenlikningen (riktignok nervøst, forvirret og på refleks) kan ha flere forklaringer, alt ifra bruk av lattergass på publikummet eller manglende kunnskap om Holocaust. Men en forklaring er den mest sannsynlige og åpenbare, og den følger av den første: Over tid har publikum nå blitt så aksepterende og tilvendte at hva som helst godtas. Det snedige forsøket på å moralsk hvitvaske den mørke materien som anvendes gjennom å bruke inkluderingsargumentet, forklarer også operasjonen noe på vei. Ingen skal diskrimineres (les: skjermes). Med logisk nødvendighet fører dette oss til der vi er nå, at også ofre for Holocaust inkluderes. Posthumt skal de kunne være takknemlige for å bli trukket fram og skjenke oss denne latteren – om den enn er hul. Et annet forsvarsargument for denne nådeløse praksis er det som ofte uttrykkes i festtaler ellers for humorens eksistensrett og betydning, nemlig at den som all kreativ virksomhet skal flytte grenser. Hvilke og hvor og hvorfor avklares eller drøftes ikke, av de som så lett tar dem i bruk, med det resultat at vi altså nå er kommet inn i gasskamrene.

Les også: Hvorfor er du dobbelt så mye verdt som statsministeren, NRK-Thor-Gjermund?

Neil Postman, en sosiolog fra det landet som vi ellers forbinder med latter på boks og moderne underholdningsindustri, er kjent for uttrykket «vi morer oss til døde». Han pekte da på den tilsløving, passivisering og brutalisering av følelsesliv og holdninger som konsumenter av ekspanderende underholdningsmedier utsettes for. Postmans analyse og konklusjon var ment som en advarsel. Å more oss til døde synes imidlertid NRK nå å følge som en programforpliktelse.

annonse

Det offisielle Norge, med kulturministeren i spissen, markerer Holocaust-dagen hvert år, og minnes med det alvor som sømmer seg, norske (okkuperte) myndigheters rolle i utsendelsen av norske jøder til Hitlers utryddelsesleirer. Om denne årlige, ærbødige ritualiserte oppmerksomheten skal bli troverdig for oss som kulturnasjon, kan ikke den institusjonen som samme nasjon har gitt et eksklusivt stortingsfestet kulturoppdrag, samtidig benytte sin privilegerte posisjon til å kringkaste Holocaustvitser som gjengs norsk underholdning. Pakkes dette inn i ytringsfrihetens glansede papir og vil selges oss ideologisk som noe liberalt frigjørende igjen, med etiketter som «utfordrende, spennende og grensesprengende», er ikke det en gave nå oppunder jul som det er i mottakernes beste interesse å ta imot. Det er en selvmordsbombe vi ikke bør pakke opp, for vårt menneskeverd står på spill. Folkelig uttrykt er det en drittpakke som må avvises. Som kompensasjon kan heller avsenderne få sin fortjente sluttpakke.

Kringkastingssjef Gjermundsen har ved flere anledninger bedt om allmenhetens reaksjoner på hvordan NRK løser sitt kulturoppdrag. Her har han fått eksempler på hvordan institusjonen synes innstilt og innbitt på å løse seg fra det. Uansett hva PFU snart kommer fram til – styret i NRK bør nå være seg sitt ansvar bevisst og foreta de nødvendige endringer på lederplan. Den kritiske journalistikk i NRK krever jo endringer på ledelsesnivå, når systemiske mangler avdekkes i bedrifter og organisasjoner med mindre samfunnsmessig betydning enn norsk rikskringkasting.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon