Illustrasjonsfoto: Erik Johansen / NTB scanpix
annonse
annonse

Da jeg var liten gledet man seg til jul. «Jul» var et stort varmt og koselig ord som introduserte seg selv på tampen av november med julegater, juleutstillinger i butikkvinduene og julekalender på veggen med luker som skjulte et fint bilde, kanskje av noen nisser, kanskje noe fra juleevangeliet – og hvis man var heldig, en liten plastfigur som kunne træs på en snor.

Lykkelig var den som fikk være med bestemor på juleinnkjøp, julegater opp og julegater ned, og tindre med barneøynene sine. Byen sitret av glade og travle mennesker. På Universitetsplassen kneiste den flotteste julegranen i verden, og i vinduene til Steen & Strøm var det rigget til et tablå der en mekanisk dukkepike forsøkte å overleve vinternatten i lyset fra en julestue, mens fortellerstemmen ga oss hele den rystende historien om «Piken med svovelstikkene». Så trist, og likevel så overveldende magisk.

De voksne anstrengte seg for å skape de riktige rammene rundt søylen av forventninger – både for seg selv og for sine barn, ja, aller mest for dem. Julen var en dugnad, et kollektivt og lystbetont løft, som førte hele veien frem mot…julaften.

annonse

Det var det skjønneste ordet i vårt sprog. Det var et ord med smak. Av appelsiner, av røkelse, av hasselnøtter, av dadler, av sirupssnipper, og en knivsodd voksenlatter med sigar.

Barndomsminnene fra denne kvelden lever like sterkt i meg den dag i dag. De er så levende at jeg kan berøre dem. Lyden av Sølvguttene avspilt på den rare 78-grammofonen til bestefar. Det tente juletreet dekorert med en blanding av skjør, vakker, antikvarisk pynt av glass og silke fra oldemors barndom, og de ferske kjedene og kurvene i gilde, glansede jule-papir farver, klippet og limt av ivrige barne- og bestemorhender. Lukten av ribbe og surkål fra kjøkkenet.

Og endelig, den uutholdelige, men likevel deilige gangen rundt juletreet med sang etter sang (skulle det da aldri ta slutt?), før det sa knakk!knakk! på døren, og nissen sto der med den skumle masken og lurte på om det var noen snille barn her. Ikke et øyeblikk slo det meg som mistenkelig at dette fryktinngytte vesenet gikk kledd i bestefars dyprøde silkeslåbrok og bar hans armbåndsur. Ikke ett øyeblikk!

annonse

Da mine foreldre var blitt besteforeldre, var julefeiringen som hadde fulgt de samme tradisjoner og gitt barn den samme magien i generasjoner, begynt å ruste. De nye besteforeldrene trodde ikke helt på julen. De kuttet hjørner. Et makelighetens opprør. De beholdt innpakningen, men droppet innholdet.

Så ble det min generasjons tur. Vi er håpløse. Vi tror ikke på noen ting. De ivrigste innbiller seg til og med at de blir krenket av julen. Om de ikke blir det selv, er de i hvertfall skråsikre på at alle ikke-kristne blir det. Det rare er at de som mest høylytt lar seg krenke på andres vegne, er etniske nordmenn (og svensker). Det er de som går i bresjen for å fjerne julebegrepet og erstatte det med det hverdagslige «vinterfest». Ikea havnet i søkelyset da de introduserte «kunstig potteplante» for julestjerne, «kunstig plante» for juletre og sannelig «gavepapir» for julepapir – alt under samlebetegnelsen «vinterfest». Hvis folk tror det får barneøyne til å tindre, ønsker jeg dem lykke til.

Ikke skjønner jeg hva som er så fordømt galt med fabelen om et lite barn i en stall og en himmel full av engler – kombinert med det vidunderlige bruset av «Deilig er Jorden» som drysser håp og nestekjærlighet over julestuen og menneskeheten. Hvordan er det mulig å la seg krenke av det?

Nå inviteres det til vinterfest med klimakorrekt veganermat. Snart er det bare asiatene og amerikanerne som feirer jul. Jeg drar til Thailand. Å, hvor jeg savner bestemor!

Innlegget ble først publisert i Vi Menn.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon