Stortinget. Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix
annonse
annonse

2019 går mot slutten, og som vanlig ved årets slutt er det en tid for oppsummering og refleksjon. For en politisk engasjert person er det naturlig å reflektere over den politiske status i landet sånn cirka midt i inneværende stortingsperiode.

Vi var mange som var svært glade over at det ble borgerlig regjering i 2013, og at det ble gjenvalg i 2017. Åtte år med rødgrønt styre var altfor lenge, og mange ting gikk i feil retning under Regjeringen Stoltenberg. Nå skulle det endelig bli skikk på Norge under et blå-blå styre.

Den nye regjeringen begynte bra med ny handelsavtale med Israel, og vi så frem til forventet kamp mot bompenger, forsvarspartiene som var kommet til makten samt at skole og næringsliv skulle få innføringer og rammebetingelser etter gode borgerlige normer. Nå skulle byråkratiet skjæres ned, skatter og avgifter skulle reduseres og NRK avgiften skulle fjernes. Jeg tar nok ikke for hardt i når jeg sier at det sitter svært mange blå-blå velgere skuffet igjen i 2019.

annonse

Les også: Krise i NRK–kulturen

Det vi har fått er et globaliseringshurtigtog som viser åpenbar forakt for velgerne generelt, og borgerlige velgere spesielt. På rekke og rad sitter velgerne til Erna Solberg og Siv Jensen målløse tilbake. Det var ikke mange som hadde trodd at det var under Høyres ledelse nasjonalstaten skulle undergraves og den totalitære dreiningen i Norge styrkes. Erna har på en måte kommet ut av skapet, globalist-skapet.

Etter seks år under Erna Solberg har Norge gitt bort råderetten over egen energipolitikk gjennom ACER, gitt bort selvråderetten over norsk grensekontroll gjennom FNs Migrasjonsplan, trues med å gå inn i en digitalisert overvåkingsstat gjennom fjerning av kontanter og innføring av AMS -målere, bevitne at den nasjonal forsvarsevnen forvitrer og norsk historisk basepolitikk undergraves, se en nyorientering i utenrikspolitikken bort fra våre nærmeste allierte USA og Storbritannia. Vi ser en eklatant avvisning av en dypt nødvending styrking av foreldreretten og kontroll av barnevernet, jamfør alle de fellende dommene mot Norge i menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

Partiene for familie, frihet og landet, har blitt et mareritt for de av oss som fortsatt tror på nasjonalstaten, det private initiativ, liten stat og stor frihet. Nå bør Norge danne en fornyet allianse og handelsavtale med Boris Johnson og Donald Trump, samt bygge ned fiendebildet til Russland. EØS avtalen bør bli lagt ut til folkeavstemning, ACER bør sies opp, Paris-avtalen må revideres og FNs Migrasjonsplan må skrotes snarest.

annonse

Norge har fått et politi som sitter på sosiale medier og ser etter uttalelser og meninger, men som ikke oppklarer voldtekter og kriminalitet i gater og hjem. Vi har fått en såkalt nærpolitireform som fjerner nettopp politiets nærhet til publikum. Mens vi kunne beholdt vannkraften for folket deles den heller ut til utlandet, og vindkraft som ingen vil ha skal kompensere. I stedet for å fokusere på reelle miljøproblemer som plast i havet og søppel i de store elvene og forvente en klimarealistisk tilnærming, har den Høyre-ledede regjeringen blitt en katalysator for en grønn-marxistisk globalisert CO2-kampanje som til syvende og sist undergraver norsk økonomi og konkurranseevne. Den nye kjønnsideologien, som har ingenting med diskriminering å gjøre, fremmes i barnehager og skoler, mens det norske kristne kulturgrunnlaget stadig settes under press med regjeringens velsignelse.

I et land hvor folket har sagt NEI til EU ved to folkeavstemninger, oppfører Høyre og FrP seg som om dette aldri har skjedd. Erna Solbergs regjeringsdrøm resulterte i en utvidet regjering med Venstre og KrF, og trakk regjeringen i en verdiliberalistisk semi-sosialistisk retning. Det som begynte så bra, og kunne blitt en suksess historie, har blitt et mareritt få konservative Høyrefolk og FrP´ere kan kjenne seg igjen i. Derfor er borgerlig side i desperat behov av et verdikonservativt alternativ og justering. Der kommer Partiet De Kristne «PDK» inn i bildet.

Ved kommende valg er det viktig for det borgerlig tenkende menneske å reflektere over følgende: Det er i realiteten svært liten forskjell på Høyre og Arbeiderpartiet. De leder hver sin blokk som i de store linjene går i samme retning. Høyre- og venstreaksen i norsk politikk begynner å bli avleggs. De nye skillelinjene går mellom globalistene og de som fremdeles vil respektere og beholde Grunnloven og Norge som et fritt, selvstendig og uavhengig rike. Det nye skillet går mellom de politikerne som setter Norge først og forstår at politikerne er folkets ombudsmenn og kvinner, versus de som i gryende grad ser på folkeviljen som et problem for sine globalistiske visjoner. Det kommende politiske oppgjøret vil være mellom multikulturalistene som uten videre debatt vil undergrave vår norske kultur og arv og refleksjonsløst fremme et kulturrelativistisk narrativ hvor konsekvenser av grenseløs innvandring stigmatiseres som rasistisk og fremmedfiendtlig, idet de glatt overser at en bærekraftig og kontrollert adgang til riket er den viktigste buffer mot rasisme og fremmedfiendtlighet. Norge skal være trygt og fritt for alle, da må vi ha kontroll på utviklingen og grensene.

Les også: Hvem er advokaten som fremmer Gretas krav til Erna Solberg? (+)

Vi trenger en nyorientering i norsk politikk hvor høyre- og venstreaksen er nedtonet hvor sakene og de lange perspektivene er kjernen. Velgerne bør faktisk i 2021 se utenfor dagens Storting for å finne sine partier, og det er lov å håpe at mediene kjenner sin besøkelsestid og leverer en bred og rettferdig valgkampdekning. Mest av alt håper vi at Høyre, FrP og KrF finner tilbake til sine røtter. Hvis ikke må vi hjelpe dem. Det ligger i folkets hender. Quo vadis Erna Solberg?

annonse

Erik Selle

Partileder

PDK

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon