Vulkanen «Wolf» på Isabela, Galapagos øyene, er hjem til et rikt utvalg av flora og fauna som er typisk for skjærgården som bidro til å inspirere Charles Darwins evolusjonsteori etter hans besøk i 1835. Foto REUTERS/Galapagos
annonse
annonse

Man tukler ikke ustraffet med hellige kuer, som for eksempel verdinøytralitet, abortloven, klimakrisen og evolusjonsdogmet.

Ett av kriteriene på at noe har blitt til religion, er diskusjonsvegring. Alt er opplest og vedtatt. Ikke still spørsmål! Samtidig med hundtreårsmarkeringen av Jens Bjørneboes fødsel får elevene høsten 2020 helt nye lærebøker. Nye læreplaner blir trinnvis tatt i bruk fra skolestart. I den forbindelse er det på sin plass å utfordre dogmer som forkynnes for våre elever, samt spørre om lærebøker i skolen har blitt «religiøse» under dekke av å være «verdinøytrale» og «vitenskapelige». En forfatter som hyllet verdien av kritisk tenkning, kan gi oss nyttige innspill.

Les også: Den som kritiserer hater ikke

annonse
Forfatter Jens Bjørneboe (1920-1976). Bjørneboe ønsker å granske norsk fengselsvesen ”fra innsiden” og skriver derfor provoserende litteratur for å få en anledning til å ”bli buret” inn. Bildet er tatt hjemme hos forfatteren.
Foto; Aage Storløkken / Aktuell / SCANPIX

Fortellingen som ble borte

Norske skoler har skrotet Moses og blitt til humanistiske templer hvor profeten Darwin i stedet legger premissene for hvordan verden skal forstås.  Men tar man «bibelhistorien fra et menneske, så tar man halve hans barndom fra ham», sa Bjørneboe. Og «dette med julen, f. eks., det er jo kristent. Dette er en påvirkning av barna. Selvfølgelig er det påvirkning. Men det er igjen livet og verden som påvirker dem. Kristendommen har preget to årtusener; den har skapt vår verdensdel, den har formet vår kultur. Å fortie at kristendommen er vårt grunnlag og vårt sentrale kultur-eie, det [sic] ville være tendensiøst. Det ville være grov historieforfalskning».

En annen ateist med samme klokskap, den homofile britiske journalisten Douglas Murray, mener at Europa er i ferd med å begå selvmord og antyder at Darwin var medvirkende til at vår verdensdel i løpet av 1800-tallet mistet sin grunnleggende fortelling. Det var fortsatt mulig å finne visdom og mening i Skriften, men Bibelen ble etter hvert redusert til en tekstsamling på linje med tekster av Homer eller Ovid. Det historisk-kritiske perspektivet på Bibelen som det religiøse lauget i lang tid har dyrket, har vært undergravende. Tre av fire norske kristenledere tror eksempelvis at skapelsesberetningen er billedlig. Bare halvparten tror på historien om Noas ark. For noen år siden sa biskop Halvor Nordhaug om Noa-fortellingen at det er «helt umulig å ta den bokstavelig». 

annonse

Et slikt standpunkt pirrer vår kritiske sans: Kan man i det hele tatt stole på noe som helst i Bibelen? Hvis man ikke kan stole på begynnelsen av boka, hvorfor stole på resten? Til og med Darwins «bulldog» og våpendrager, Thomas Huxley, hevdet at hvis ikke den gammeltestamentlige historien om Adam, Noa og Abraham var til å stole på, så var det enda mindre grunn til å feste lit til Messias-dogmet i det Nye Testamentet. Hvem skårer høyest på logikk? Resetts lesere må selv vurdere hvem som bør stemmes ut. Biskopen eller bulldogen?

Boken ingen vil brenne

Det er på høy tid at det settes et kritisk søkelys på utviklingseventyret som har marinert vår tenkning og norsk skole i lang tid. I høst har noen forsøkt å trigge til debatt ved å brenne religiøse skrifter. Kanskje tiden er inne til også å la «Artenes opprinnelse» gå opp i flammer i det offentlige rom? Politiet kan i så fall avspasere, for eventuell motstand blir garantert ikke-voldelig, mest sannsynlig blir reaksjonen en lang gjesp. Tilløp til kritikk vil dessverre mest sannsynlig bli møtt med likegyldighet. Erfaring viser at det som vurderes publisert i fagtidsskrifter, trolig blir prioritert i forhold til hva som bekrefter rådende verdensbilde: Du må ikke komme her og komme her. Går solen rundt jorden, så går den rundt jorden, noe de fleste «toneangivende forskerne» på 1600-tallet mente. Å la fagfeller vurdere dine tanker og skriverier (peer review) kan derfor være en risikosport. For ingen vil våge å sette karrièren på spill ved å stille de kritiske og ubehagelige spørsmålene og på den måten bite hånden som mater deg. Motstemmene er ikke mange i akademia. Det kan en skjønne. Frykt er dagens melodi, ikke mot. For mye står på spill. Det finnes nemlig forståelige grunner til ikke å ville komme med innvendinger. Så også denne gang vil det nok vise seg at hellige kuer ikke er så lett å ta knekken på. 

Den amerikanske vitenskapshistorikeren Thomas Kuhn mener at vitenskapsmenn uhyre sjelden opponerer mot det rådende paradigmet (den gjengse tenkemåten). Sannsynligvis delvis grunnet frykt. Det er tryggest for din profesjonelle karrière å stryke tidsånden medhårs. Evolusjonsteorien har blitt religion («secular religion») i følge den kanadiske evolusjonsfilosofen Michael Ruse: «Evolution is a religion. This was true of evolution in the beginning, and it is still true of evolution today». Vitenskapsteoretikeren Karl Popper mente at darwinismen ikke er en vitenskapelig teori, men et metafysisk forskningsprogram. Ut fra gjengs standard for vitenskapsteori er idéen om «evolusjon» en filosofisk doktrine og like «religiøst» som troen på første vers i Bibelen: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden». Evolusjonsdogmet har lenge vært seiglivet akademisk mote og hypet opp til «Vitenskap». Ingen våger å innrømme trosaspektet. Lærebøkene i skolen er gjennomsyret av evolusjonistisk tankegods. Vitenskapsbegrepet har blitt kapret av evolusjonismen og våre elever indoktrineres. Kritiske spørsmål får ingen adgang til klasserommet.

Les også: Ateisten Jens Bjørneboe

Semmelweis

annonse

Bjørneboe var skeptisk til autoriteter, lærebøker og dogmeforvaltere.  De skråsikre bør pirkes bort i. Det episke dramaet «Semmelweis» handler om den østerriksk-ungarske legen med samme navn, som på 1800-tallet fant ut at kvinner fikk barselfeber fordi legene smittet dem. Festtaleretorikken hyller ham som «barselfeberens betvinger, antiseptikkens Columbus, mødrenes redningsmann som frelste hundretusener av fødende kvinner [og den som] kastet glans over sine kolleger og ære over vitenskapen». Hvis legene vasket hendene i en kloroppløsning før de behandlet de fødende, så ville dødstallene gå ned ifølge Semmelweis. Legestudentene nektet derimot å vaske seg.

Så Semmelweis vil lære oss å vaske hendene? Nei, takk! Vi har vår akademiske verdighet. Såpe og vann har ingenting å gjøre med at kvinner dør av barselfeber. Gi oss heller lærebokens pensum. 

I det nye verdidokumentet for skoleverket står det i avsnittet «Kritisk tenkning og etisk bevissthet»: Skolen skal bidra til at elevene stiller spørsmål, utvikler vitenskapelig og kritisk tenkning. Men dette skjer ikke uten motstand. En lærer spiller russisk rulett med sitt ansettelsesforhold om han tar en slik målsetting på ramme alvor. Tanker må bryne seg på hverandre, men det skjer ikke i et klasserom uten at elever kan føle ubehag. Jern sliper jern, og det ene mennesket sliper det andre, sier ordtaket. Så en vitenskapelig og kritisk holdning må nødvendigvis ønske motstand velkommen. Fri oss fra det friksjonsfrie, tanketomme klasserommet hvor frykten for at noen skal føle seg krenket lar dogmer av ulik valør ligge udiskutert. Hvis ny innsikt skal vokse fram, må etablerte ideer granskes og kritiseres, sier læreplanen. De unge i klasserommet i dag vil være kongerikets ledere i morgen.

Ignaz Philip Semmelweis (1818-1865). Foto av Universal History Archive/UIG/REX

Miasma

I det nevnte dramaet av Bjørneboe brukes begrepet «miasma» om fenomener man er usikker på. Dette var en merkelapp man på 1800-tallet brukte som årsaksforklaring på noen sykdommer, som f. eks. kolera:

SEMMELWEIS: Jeg har aldri sett miasma utenfor lærebøkene.

PROFESSOR KLEIN (ler høyt): Herr doktoren vet ikke hva miasma er!!

SEMMELWEIS: Det finnes ingen miasma!

PROFESSOR 2 (i latter): Han sier det finnes ingen miasma!! (Alle professorene ler kraftig.)

ALLE PROFESSORER (under høy latter, vennlig og muntert): Han har forkastet miasmaen! (Latter)

SEMMELWEIS: (høyt, men rolig og klart): Miasma er et ord for ting vi ikke kjenner til. (Alt druknes i kommisjonens latter.)

Kanskje vi er altfor lojale mot skole og lærebøker? Eller vi slår oss til ro med at det er trygt og godt at ekspertene har tenkt for oss. Men hvis vi vegrer oss for å problematisere «miasma» eller ta opp tabutema i klasserommet av frykt for at elever skal føle ubehag, lærer våre barn aldri å mestre livet. Det finnes tenkning som stopper tenkningen. Det er den eneste tenkning som bør stoppes, sa Chesterton. Vi bør «ta en Semmelweis» og ikke stole blindt på pensum og presteskap av ulikt slag. Alle generasjoner har sin miasma som bør kritiseres (bedømmes, vurderes på nytt). «Autoritet og prestisje lar seg ikke forene med vitenskapelig tenking», hevdes det i dramaet

Men kuene får beite i fred i den offentlige skolen. Det foregår en snikmisjonering i klasserommet under en umulig «verdinøytral» vimpel. Dette er en ren tilsnikelse. For noe blir hele tiden forkynt, enten man er seg det bevisst eller ikke. Det som ikke må sies, er også forkynnelse. Sensur blir det kalt. You cannot not communicate. Uansett hva du sier eller (ikke) gjør, så påvirker du.  Og keiseren sprader fortsatt naken omkring. Dette går dessverre under radaren på oss alle.

Fotnoter: 

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

  1.  Jens Bjørneboe, Samlede Essays Pedagogikk, «En julebetraktning», Gyldendal 1996, s. 107.
  2.  Douglas Murray, The Strange Death of Europe (2018), s. 211f.
  3.  Artikkel i Vårt Land, 13.03.2012 under overskriften «Prester og pastorer tror ikke på bibelfortellingene».
  4.  Thomas Huxley, Science and Hebrew Tradition, Appleton and Company, New York, s. 207.
  5.  Michael Ruse, «How evolution became a religion», National Post, 13. mai 2000: «Evolution is promoted by its practioners as more than mere science. Evolution is promulgated as an ideology, a secular religion (…) I am an ardent evolutionist (…) Evolution is a religion. This was true of evolution in the beginning, and it is still true of evolution today».
  6.  Jens Bjørneboe, Til lykke med dagen og andre skuespill, «Semmelweis» (1968), 4. scene: såpe og vann, vaskekampanjen, Pax Forlag 1988, s. 161, 177-180.
  7.  Bjørneboe, op. cit, s. 167f.
  8.  Ibid. s. 189. Jf. også NRKs klassiske Fjernsynsteater. Professorkonferansen begynner ca. ti min ut i dramaet.
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon