Illustrasjonsbilde: AP/Alastair Grant
annonse
annonse

Den viktigste hendelse i 2019 var uten tvil det britiske parlamentsvalget, som innebar at kreftene som går inn for nedbygging av nasjonalstatene og grensene, kall dem globalistene, ble påført en smell som kan sammenliknes med Brexit-avstemningen i 2016 og valget av Donald Trump til amerikansk president.

Det påfallende er at både det britiske parlamentsvalget, Brexit-avstemningen og valget av Trump var stikk i strid med massemedias og ekspertenes spådommer.

Helt til valglokalene stengte og den landsomfattende valgdagsmålingen ble offentliggjort, forsikret våre massemedier og eksperter om at det britiske parlamentsvalget var fullstendig åpent, og at Labour-lederen Jeremy Corbyn godt kunne bli valgvinner. Boris Johnsons valgtriumf og Labours katastrofevalg var tilsynelatende ingen i stand til å forutse. For eksempler på våre massemediers og eksperters betraktninger om valget før offentliggjøringen av valgdagsmålingen.

annonse

Les også: Obama kaster seg inn til støtte for Warren

Hvor troverdige er våre massemedier og eksperter nå ingen av dem klarte å forutse det som i ettertid fortoner seg som en nærmest selvinnlysende valgseier for de konservative? I motsetning til Labour ville de konservative respektere utfallet av folkeavstemningen i 2016 om utmelding fra Den europeiske union. Labour, derimot, ville først prøve å fremforhandle en avtale med EU, for deretter å legge denne ut til en ny folkeavstemning. En avtale på slike premisser ville selvsagt bli elendig for britene. De konservative hadde en leder som var både elsket og hatet, mens Labour hadde en leder alle mislikte og ingen stolte på. Og Labour gikk dessuten til valg på omfattende sosialiseringer uten å forklare hvem som skulle betale regningen.

At massemedia og ekspertene ikke klarte å forutse utfallet av det britiske parlamentsvalget er ikke det mest graverende. Det virkelig ille er at de fremstilte kandidatene ved valget, politikken deres og velgernes preferanser på en så fordreid måte at den må kunne betegnes som løgnaktig. La meg komme med to eksempler på en tendensiøs dekning.

annonse

Den 12. desember publiserte VG artikkelen «I dag avgjøres Boris Johnsons skjebne: Skottland stemmer og bestemmer». Dette er tilsynelatende en nøytral artikkel som – til tross for at påstanden om at Boris Johnson trengte å erobre skotske mandater for å beholde makten viste seg å være gal – inneholder interessante opplysninger om Skottland og valget, for eksempel at Jeremy Corbyn er enda mindre populær hos skottene enn Boris Johnson. Problemet er følgende utsagn:

«Begge [Labours Tony Blair og Tory-politikeren John Major] har uttrykt bekymring for Boris Johnsons omgang med sannheten, og hvordan politiske løgner brukes systematisk for å konstruere motsetninger.» Journalisten gjør tilsynelatende ikke noe annet enn å referere til meningene til de to tidligere statsministrene. Men når påstanden ikke problematiseres, går journalisten i realiteten god for den. Boris Johnson er en løgner og demagog er VGs budskap til leserne.

Denne påstanden kan i høy grad diskuteres. Boris Johnson har et par ungdomssynder på samvittigheten som folk kan lese om på Wikipedia, blant annet skal han som ung journalist ha forfalsket et sitat. Som statsminister har Johnson derimot opptrådt forbilledlig ærlig: Han har gitt velgerne klar beskjed om hva han står for. Og ikke minst har han forpliktet seg til å følge folkeviljen slik den kom til uttrykk ved Brexit-avstemningen i 2016, og sørge for at Storbritannia forlater Den europeiske union.

Og hvilken rett har Tony Blair og John Major til å stemple Boris Johnson som løgner? Er disse to ringrevene som har brukt tilnærmet ethvert baktrappsarrangement for å sabotere Brexit, de rette til å omtale andre som løgnere? Og hva med Johnsons rival Jeremy Corbyn som vil nasjonalisere halve Storbritannia samtidig som han gir inntrykk av at en håndfull rikinger er de eneste som vil måtte betale? Er det ikke minst like stor grunn til å kalle ham en løgner som Johnson?

Og hva skal man si om Dagblad-artikkelen 12. desember, «Kan knuse Johnsons statsminister-drøm», der budskapet er at den 25 år gamle Labour-politikeren Ali Milani, en iransk flyktning, kan knuse Boris Johnsons statsministerambisjoner ved å frata ham setet i Parlamentet? Her er noe av hva Dagbladet skriver i den anledning:

«Donald Trump ser ut som Boris Johnson amerikanske fetter. Og jeg liker ikke Donald Trump, sier Amid Kharoti, innbygger i Uxbridge. Han skal i likhet med kameraten Harron Arref stemme Labour i parlamentsvalget. [- – -] – Boris Johnson er ikke noen hyggelig fyr. Han er en trangsynt rasist, og han bør ikke styre gatene, sier Dek Farah, som tidligere har bodd i Norge.»

annonse

At Johnson – og også i det minste en ikke ubetydelig del av Brexit-tilhengerne – kan mistenkes for «grumsete» holdninger, og at fargede ikke liker de konservative er altså Dagbladets budskap til leserne.

Les også: Japan henretter en utlending for første gang på 10 år

Å skrive at masseinnvandring har fått mange briter til å føle at de er i ferd med å miste sitt land, og at dette var en viktig forklaring på Brexit-flertallet, er selvfølgelig utelukket for Dagblad-journalisten – leserne kunne jo tro at han var høyrepopulist. Men når fremmedfrykten vanlige mennesker i Europa i dag med rette eller urette opplever ikke tematiseres – til tross for at historien om den iranske flyktningen som skulle true Boris Johnsons parlamentsmandat, og en bydel der halvparten av innbyggerne tilsynelatende har ikke-britiske navn, nærmest skriker etter en slik tematisering – blir det umulig for de etablerte massemediene å levere gode analyser av europeisk politikk. Sannsynligvis var Brexit primært et nasjonalt opprør mot masseinnvandring.

Et flertall av det norske folk har ved to folkeavstemninger stemt nei til medlemskap i EF/EU, og et overveldende flertall av befolkningen er mot norsk EU-medlemskap. I en slik situasjon skulle man ha forventet at våre massemedier – som for en stor del er finansiert av befolkningen ved hjelp av pressestøtten og andre ordninger – hadde respektert folkets nei til EU ved å bidra til en rasjonell diskusjon om hvordan vi best innretter oss utenfor unionen. For eksempel hadde det vært naturlig å spørre om vi kan utnytte Brexit til å si opp EØS-avtalen og erstatte den med den type frihandelsavtale britene etter alt å dømme vil inngå med EU. Men nei. Våre massemedier gjør ikke noe annet enn å mistenkeliggjøre Brexit som et uttrykk for skadelig nasjonalisme.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon