Frp-nestor Carl I. Hagen. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
annonse
I et intervju hvor han egentlig skulle unngå interne spørsmål fyrer Hagen løs mot sitt eget parti. 
En dag før jul ringer Resett Carl I. Hagen og spør om et intervju. Først er han skeptisk. Ikke fordi han har noe imot Resett, men fordi han aner at det kan bli bråk internt om han begir seg ut i en diskusjon om Fremskrittspartiets retningsvalg og Siv Jensens rolle som leder.

annonse

Vi avtaler å styre klar av slike saker og heller heve blikket. Å snakke om sakene som preger norsk og internasjonal politikk.

Det første spørsmålet er omtrent like naturlig som det er åpenbart. Vi lever i en tid hvor populisme har blitt et skjellsord og populistene fremstilles som en fare for demokratiet. Selv ble han tidlig anklaget for å være nettopp populist. Hva tenker han om begrepet?

annonse

– Jeg har alltid vært stolt av populismen. Det betyr at du tar opp saker som folk er opptatt av. Men det betyr ikke at du skal følge folkemeningen, sier Hagen.

– Ser du samtidig noen farer ved populismen? Kan den misbrukes?

– Faren er hvis du får en som ikke er ekte demokrat og som følger folkemeningen i et og alt.

Hagen trekker frem det tyske valg av Hitler som kanseller i 1933 som et eksempel på dette.

annonse

– Men vi har jo egentlig bare dette ene eksempelet, skyter han inn.

Den tidligere Fremskrittsparti-formannen mener dette ikke er noe stort problem i norsk politikk. Snarere er det en tendens til at politikere følger myndighetene i et og alt.

– Mitt parti er jo også av og til med med på galskapen når vi er i regjering. Det er delt litt i midten, skyter han inn, selv om vi på forhånd hadde avtalt at vi skulle ligge unna partiinterne spørsmål.

– Vi har noen galskaper for øyeblikket, hvor alle på toppen er enige. Mens folkedypet er uenig. Det er derfor dette kan komme litt ut av kontroll.

– Hva tenker du på da?

annonse

– Et eksempel er klima. Det er keiserens nye klær, hvor man har innbilt alle ledere at det er en fare om temperaturen går opp med 1 til 3 grader, og at Norges andel på 0,1 prosent av verden utslipp skulle ha noe betydning, svarer Hagen resolutt.

Han snakker fortsatt i korte setninger, selv om han nyter en relativt avslappet tilværelse på bakerste benk som innstepper i Fremskrittspartiets stortingsgruppe.

– Den andre galskapen er undervurderingen av de langsiktige konsekvenser av den fremmedkulturelle innvandringen til Europa, skyter han inn.

Hagen streifer så raskt innom temaet islam, som han karakteriserer som en «ekstremt krigersk religion, hvis du tar den rett ut av Koranen».

– Du har moderate muslimer, akkurat som du har moderate kristne. Også har du ekstreme kristne som dreper og myrder folk. Men islamistisk religion som blander sammen religion og styresett, der skiller islam seg ut. Og det er en fare vi betaler med hundrevis av milliarder for hvert år i Norge. Og majoriteten setter ikke fingeren på det.

Han fortsetter uavbrutt med å ta opp et spørsmål han har stilt justisministeren fra samme parti, Jøran Kallmyr. Hvem er de 182 gjengangerkriminelle politiet snakker om, har de innvandrerbakgrunn, slik han antar?

For hvis det ikke er sånn, så peker det i retning av et ungdomsproblem, men om det er sånn, så har vi et integreringsproblem, slår Hagen resolutt fast.

Artikkelen fortsetter. 

annonse

Er Siv Jensen eller Carl I. Hagen den største?

Journalister i flokk

I sin tid som topp-politiker var han kjent for å skjelle ut NRK, som han gjerne likte å omtale som «ARK»,«Arbeiderpartiets rikskringkasting».

Han har ikke blitt noe mildere stemt mot den norske journaliststand. Han refererer til en sak som nylig var i nyhetene, med bråk og problemer på Lofsrud skole, en ungdomsskole på Mortensrud i bydel Søndre Nordstrand, et område der våre nye landsmenn er sterkt overrepresentert.

Her har avtroppende rektor beskrevet det som minner om en mafiakultur, der yngre elever må vise respekt for eldre gjengmedlemmer og få tør å snakke i frykt for å bli anklaget for å være «tystere».

Hagen mener det er åpenbart at problemene har å gjøre med høy innvandrerandel på skolene.

– Men hvis jeg sier det, kommer det en annen journalist og spør ”kan du dokumentere det.“ Journalister og media går i flokk, du ser det på klima, innvandring, du ser det på Nav-skandalen, hvor de jakter Anniken Hauglie, ikke Bjurstrøm, sier Hagen og viser til at det var Hanne Bjurstrøm (AP) som var ansvarlig statsråd da Nav begynte å gå etter klienter som oppholdt seg i utlandet.

Meningselite

Nå mener han vindkraft og strøm seiler opp som en ny sak hvor en konsensussøkende meningselite skal tvinge sitt syn på en befolkning som stritter imot.

– Vi skal ødelegge norsk natur, for at tyskerne skal redusere sine utslipp.

I alle disse sakene mener Hagen at «MSM», Mainstream media, altså de tradisjonelle mediene, går i flokk.

– Resett, Rights og Document er de eneste som gjør god journalistikk og sjekker kildene.

– Har det norske samfunnet blir mer konsensussøkende siden du begynte som politiker?

– Nei, den har vært det hele tiden. Du så det i mellomkrigstiden, Høyre og de borgerlige var med på å kutte forsvarsbudsjettene, som medførte at vi ble okkupert. Man er veldig flinke til å late som det er store forskjeller mellom partiene, men når det tilsynelatende er store uenigheter er det fordi det hele tiden dreier seg om kampen om regjeringsmakt. Målet er å være i regjering.

– Både Høyre og Ap har det til felles at politikken er ikke så viktig, bare de er i regjering. 

Han mener dette viser seg i utenrikspolitiske spørsmål, som nå i den norske jakten på å sitte i FNs sikkerhetsråd.

– Det er en merkelig ting med Arbeiderpartiet og Høyre, de liker ikke å være i et lite land, de vil gjerne være store. Norsk utenrikspolitikk har aldri dreid seg om hva som var fornuftig med norske øyne, bortsett fra under den kalde krigen. Nå som den er over, er det om å gjøre å gjøre det som embetsverket i Utenriksdepartementet synes er morsomt og gøy.

– Norge har jo ingenting i sikkerhetsrådet å gjøre. Da må vi ta stilling til masse saker som er konfliktfylte. Det er bare tull.

Islamiseringen av Norge

Hagen mener ytringsklimaet i Norge har endret seg. Til det verre.

– Jeg har blitt kastet stein på, kalt fascist, kommunist, de fleste ismer har jeg blitt kalt, kanskje bortsett fra islamist. Men det tjente jeg på, Blitz var mine nyttige idioter,  uten at de skjønte det. Det nye er at vi gradvis. og det dreier seg om islamiseringen av Norge, hvor man liksom hele tiden ikke skal krenke noen, det være seg i matveien, det være seg i offentlig debatt, eller karikaturer av Muhammad.

– Det politisk korrekte er å passe på at vi ikke krenker noen, det de egentlig mener er at vi må passe på at vi ikke krenker muslimene. Det tør de ikke si, men det er dette det dreier seg om.

– Er ytringsfriheten under press? 

– Ytringsfriheten har vært under press veldig lenge. Som da utenriksminister Jonas Gahr Støre og Bjarne Håkon Hansen skjelte ut Vebjørn Selbekk for å trykke karikaturer og man ba om unnskyldning for at vi har ytringsfrihet. Ytringsfriheten er under press og har vært det lenge og jeg mener at kjernen i det kommer i frykten for islam og særlig islamistiske terrorister.

– Hvorfor er det sånn? 

– Fordi ingen liker ubehaget ved frykt, sier Hagen og siterer Winston Churchill: We have nothing to fear, but fear itself. 

Da Hagen var partiformann opplevde han stadig å bli sjikanert og skjelt ut, men noen reell fare oppfattet han aldri at han var i. Det var i de dager da statsminister Gro Harlem Brundtland selv kunne spasere fra regjeringsblokka til Stortinget, for den ukentlige spørretimen.

Slik er det ikke i dag, påpeker han. Men følte han seg selv noen gang truet?

– Nei, ikke egentlig. Det var noen ganger jeg holdt tale, hvor de også kastet stein og flasker.

– Egg og tomater er helt greit, skyter han inn.

– Ble du redd? 

– Jeg synes det var ubehagelig, ikke gøy, men jeg var ikke redd. Jeg tenkte ikke .

Artikkelen fortsetter. 

Frykten

Resett spør Hagen om han noen gang var redd. Han tenker tilbake på et intervju der han forteller om at hans livspartner, kone og sekretær, Eli Hagen, noen ganger kunne gråte når ektefellen og partisjefen ble truet og sjikanert.

– Men tanken på at noen liksom skulle komme og skyte eller drepe meg…

Det var en fjern tanke for Carl I. Hagen. Slik er det ikke lenger, selv opposisjonspolitikere trenger i dag tidvis politibeskyttelse.

Han mener likevel det er noe annet som er et større problem en trusselen mot våre folkevalgte.

– Det viktigste virkemiddelet de bruker er at du utelukkes fra det gode selskap.

Selv har han vært både «innenfor» og «utenfor», mener Hagen. Han er opptatt av å fremheve kollegiet på Stortinget. Selv om man kunne møtes som politiske motstandere i debatter, var man kolleger og respekterte hverandre.

Politikerkolleger

Han trekker spesielt frem tidligere SV-leder Kristin Halvorsen.

– Jeg har stor respekt for Kristin, hun er en flott dame.

– Var du noen ganger kynisk og sa ting du visste ville føre til sterke motreaksjoner?

– Ja, av og til, helt klart. Særlig når man er et lite parti, vi ble jo kastet ut av Stortinget (i 1977, red. anm.). Jeg ble i 1978 valgt til formann og for å få oppmerksomhet i media må du gjøre et eller annet som er nyhetsverdig. Du må ta hardt i.

Han trekker frem Rødt-lederen han i flere år satt i komite sammen med i Oslo bystyre etter at Hagen takket av som partileder og gruppeleder på Stortinget.

– En av de som har gått i mine fotspor her er Bjørnar Moxnes.

– Hva med Trygve Slagsvold Vedum, hva er det han får til?

– Han har truffet nerven i distrikt-Norge. når det gjelder sentralisering, Der har både Ap og H vært på motsatt side. Han har funnet en stor politisk nisje og truffet også strømninger i tiden.

Han mener det til enhver tid vil være strømninger i politikken som fører til at partier får voldsomme oppsvinger eller oppstår tilsynelatende ut av ingenting.

– Det som førte til at Anders Lange stiftet partiet, var strømninger som var mot avgifter og formynder holdninger fra eliten overfor folket. Eliten skulle bestemme over folk og det skapte et opprør. Nå har det blitt opprør fordi problemene i distrikt-Norge er så store, slår Hagen fast.

– Også er han en populist i den forstand at han fremmer masse gode saker og forteller folk ting han skal. Det er ulempe om og hvis det blir en regjeringsskifte, sier Hagen og viser til at SP-lederen da må forsøke å få innfridd sine løfter i samarbeid med de rødgrønne, noe som kan bli vanskelig.

– Hva er det Trygve Slagsvold Vedum lykkes med?

– Han er litt som Boris Johnson og litt det motsatte av Jonas Gahr Støre, som er den fødte diplomat og embetsmann. Støre er aldri glødende for noe som helst, mens Trygve er en festlig fyr, med spontan latter og glimt øye. Det er ikke så nøye med ham og han kommer overens med alle mennesker.

Opposisjon

 

Hagen har sagt han vil styre unna partiinterne spørsmål, men regjeringsprosjektet klarer han ikke holde seg utenom. Han begynner uoppfordret med å vise til at da han på sin fødselsdag 6. mai 2006. Da noterte partiet en meningsmåling med 33 prosent i Dagens Næringsliv.

– Vi skulle ha innflytelse på politikken og det kunne vi også ha i opposisjon. Vi fikk til en god del ting med Bondevik-regjeringen, men slik jeg har oppfattet det, ble mer Sivs prosjekt å få Frp inn i regjering og bli værende i regjering.

Han mener det var galt å gå inn i en regjering kun med Høyre, men at det kunne vært fornuftig å etablere en flertallsregjering med KrF og Venstre.

Nå opplever man på Stortinget at Krf stemmer mot forslag de egentlig var for. Men det samme gjelder Frp, påpeker Hagen.

– Frp er helt annerledes enn det vi var, vi stemmer for ting vi er mot og mot ting vi er for. Jeg sliter, jeg stemmer nesten daglig mot min mening. Det føles, for å si det diplomatisk ikke særlig godt. Men slik er det å styre på Granavolden plattformen og ikke FrPs program.

– Skulle du helst sluppet å være på Stortinget

– Nei, som tilskuer har jeg det interessant. Jeg får av og til anledning til å si min mening i gruppemøtene, noen hører på meg, noen hører ikke på meg. Det er interessant å følge norsk politikk på nært hold og litt leven kan jeg nok lage.

En ting han merker seg har endret seg er den store andelen representantforslag. Da han møtte på Stortinget var det for eksempel helt utelukket at noen kunne foreslå noe under trontaledebatten, men sist høst var det over 50 forslag. I dag er forslag og markeringer, særlig fra de mindre opposisjonspartiene som MDG og Rødt helt dagligdags.

– Det er veldig artig å se, sier Hagen, selv om han aldri hadde sett for seg at representantfoslagsystemet som han selv fikk innført skulle bli så omfattende.

Egne feil

Selv om Hagen er skeptisk til dagens Frp-strategi, tar han også selvkritikk på hvordan han selv søkte makt da Bondevik-II-regjeringen tiltrådte i 2001.

Mot stemmen til en enslig svale i stortingsgruppen tok da Hagen telefonen og ringte Jens. Altså Jens Stoltenberg. Og avklarte at han ville være med å sikre et parlamentarisk grunnlag for en regjering utgått av KrF, Høyre og Venstre. Deretter ringte han Bondevik og ga ham den gode nyheten. I dag innser han at partiet hadde stått langt friere og kanskje sterkere om de ikke hadde bundet seg til Kjell Magne Bondevik og Erna Solberg.

– Min tanke var at hvis Frp var lojale, seriøse og ansvarlige, så ville det være naturlig at vi i 2003 kanskje innledet forhandlinger om å gå inn i regjering. Der feilberegnet jeg Kjell Magne, sier han og viser til om man ser bort fra familiepolitikken og de kristne sakene, så heller egentlig Krf generelt og Bondevik spesielt i sosialistisk retning.

– Jeg undervurderte Bondevik.

Artikkelen fortsetter. 

Ikke nok

 

Han mener at partiet gjennom budsjettforhandlingene fikk betydelig innflytelse. Men innså etter hvert at det likevel var et feilsteg å støtte en borgerlig regjering. På tampen av regjeringsperioden fikk Hagen i samråd med kronprinsesse Siv Jensen partiets Arbeidsutvalg med på at partiet heretter ikke ville sikre makt til noen regjering de selv ikke deltok i, noe som etter dette har vært Frps mantra.

– Vi fikk gjennomslag, men ikke nok overhodet og vi ble herset med alt for mye.

At han selv hadde et sterkt ønske om å sitte i regjering, er han ærlig om.

– Jeg skjønte ikke at da måtte jeg bruke rå makt.

En annen forskjell fra stortingslivet før og nå som Hagen merker seg er det store antallet rådgivere som i dag arbeider rundt stortingsgruppene. Livet som representant har blitt enklere. Det er et behagelig liv mener han. Så lenge man møter opp på jobb tirsdager, onsdager, torsdager og skjøtter sitt komitearbeid, er det ingen som klager.

– Før pleide representantene å være sultne på å markere seg. Nå blir de sultne bare på å være her.

Han opplever også at maktfordelingsprinsippet i praksis utfordres av flertallsregeringen.

– I praksis har Stortinget og regjeringen smeltet sammen til en enhet. Det parlamentariske styringssystemet med flertallsregjeringen er nesten eliminert, mener han.

– Mange mener du selv som politiker fremmet rasistiske holdninger. Var det slik at du satte fyrstikk på en ulmende rasisme i landet vårt?

– Jeg fornemmet ingen rasisme. Rasisme for meg er å si at en rase er bedre enn en annen. Jeg fant ikke noen tendenser til rasisme, sier Hagen og understreker samtidig at mild forskjellsbehandling ikke er det samme som rasediskriminering.

– I en ny bok på Document forlag hevder forfatter Halvor Fosli at nordmenn opplever at landet deres er i ferd med å bli tatt fra dem. Er det en opplevelse du deler? 

– Nei. Men jeg opplever at landet vårt, på lang sikt og  gradvis blir gitt bort, av naive, godtroende politikere, og mennesker i viktige posisjoner.

– Er det noen uttalelser du angrer på?

– Nei, svarer Hagen uten særlig betenkningstid.

– Jeg leste opp et falskt brev, sier Hagen og viser til det såkalte Mustafabrevet han leste opp i 1987 der avsenderen ga seg ut for å være en muslim som fortalte Hagen om hvordan muslimene planla å ta over Norge.

– Det viste seg at han som skrev det, hadde grunn til å skrive det han skrev.

– Fant du noen gang ut hvem det var som skrev det brevet?

– Nei. Men ti år senere skrev han til meg og sa at jeg burde takke ham

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon