Illustrasjonsfoto: Pixabay/ S. Hermann & F. Richter
annonse
annonse

Jeg er en av dem som nok følte at Helge Lurås sin kommentar om Ari Behns selvmord ikke var nyansert nok. I likhet med Lurås, så kjente jeg ikke Behn gjennom annet enn det jeg så i media. Av lærdom så vet jeg at da skal man være forsiktig med å trekke bastante slutninger.

Når noen tar livet sitt, kjent eller ukjent, så ligger det alltid en tragedie bak. Livet kan være svært vanskelig å takle til tider og ikke alle har styrke til å kjempe seg videre. Man er ofte maktesløs som pårørende til noen som begår selvmord, rett og slett fordi det ikke finnes noen tegn til at det mennesket sliter med personlige demoner av forskjellige slag. Det fremstår som sjokkerende og vondt når noe sånt skjer og det er lett å klandre seg selv for ikke å ha gjort noe.

Men man kan ikke gjøre noe med det som man ikke vet noe om.

annonse

Jeg har selv vurdert å ta mitt eget liv. Jeg vil ikke gå inn på detaljer om dette her, men du kan lese utfyllende om dette i en bok som kommer på Resett forlag etterhvert. Men det var to ganger i løpet av mitt liv at disse tankene kom. Det var to svært forskjellige situasjoner og derfor også to svært forskjellige måter jeg kom meg ut av dette på.

Den første var grunnet sykdom, den andre situasjonsbetinget. I den siste situasjonen, så har Lurås rett i det han skriver. Her hadde jeg et valg. Jeg var selv istand til å foreta en grundig vurdering og konsekvensutredning av hva mine handlinger ville føre til. Men i den første derimot, så hadde jeg ikke noe eget valg. Jeg hadde ikke kontroll på noe som helst, langt mindre mine egne tanker som ikke var rasjonelle. Jeg var i en situasjon hvor jeg måtte ha hjelp fra andre til å komme meg ut av den situasjonen.

For det er slik at hvis man sliter psykisk med depresjoner og angst, så fremstår ikke verden på samme måte lenger. Den rå frykten og redsel for alt og alle kombinert med destruktivt deprimerende tankeganger som man ikke klarer å få bort, gjør deg til noe annet enn deg selv. Du har ikke lenger kontroll over dine egne handlinger. Det eneste som kan hjelpe i slike tilfeller er medisinering og samtaler med en god psykolog.

Men ikke alle er heldige nok til å ha folk rundt seg som forstår hvor ille du har det. For den som sliter med dette, åpner seg sjelden eller aldri til andre om det. Selv om de så gjorde, så ville andre ikke klare å forstå hvordan man har det. Det er umulig å forstå. Selv fagpersoner kan til tider slite med å finne frem til de dypeste daler i sinnet til en med alvorlige psykiske problemer.

annonse

For min egen del har jeg derfor sympati med Behn og de demonene han må ha slitt med. At jeg personlig ikke syntes mye om hans kunstneriske ferdigheter hverken som forfatter eller maler, har ingenting med det å gjøre. Hykleriet man ser hos mange som før så Behn som en klovn og nå hyller ham som en stor kunstner og menneskekjenner, er det jeg finner frastøtende. Dobbeltmoralismen sitter dypt hos folk. Ingen vil si noe stygt om en som er død, spesielt ikke under slike tragiske omstendigheter.

På den måten kan man si at Lurås sin kommentar er modig, men den blir altså ikke nyansert nok. Farverike mennesker som Ari Behn definitivt var, om man likte ham eller ikke, er alltid viktige å ha i et samfunn. Uten slike, blir alt kun en grå og kjedelig masse. Tragedien her, er som i veldig mange lignende situasjoner, at ingen klarte å forstå hvor mye Behn trengte hjelp. De etterlatte, familie og nære venner, føler helt sikkert skyld. Det skal de ikke gjøre. Det er som sagt i mange tilfeller umulig selv for fagpersoner å forstå hvor dypt slike psykologiske problemer ligger.

La oss håpe at denne tragedien kan åpne opp for ytterligere fokus på de som sliter psykisk. Dette er et større og større problem i en verden som ikke er like lett for alle. For vi må huske på at ikke alle er sterke. Ikke alle er modige eller har den drivkraften som skal til for å takle samfunn som setter stadig større press på enkeltindivider i forskjellige sammenhenger, være seg økonomiske eller av annen art.

Ari Behns og alle andre som har avsluttet sitt eget liv sine pårørende har min medfølelse, men jeg deler også smerten til de som faktisk døde. Jeg vet hva de gikk igjennom. Endelig har de fått fred, men vi skulle så gjerne fortsatt ha hatt dere her.

 

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon