Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / SCANPIX
annonse
annonse

Det er ikke tvil om både psykiske lidelser og selvmord i tidligere tider har vært både skambelagt og tabu å snakke om. Det er selvsagt et gode for samfunnet at dette er i ferd med å endre seg. Men betyr dette at vi nå skal begynne å forsvare selvmord som en god eller uunngåelig løsning på livets problemer?

Etter at den triste nyheten kom om at Ari Behn hadde tatt livet av seg 1. juledag, havnet jeg bort i en diskusjon på FB om det tragiske selvmordet. Jeg ga uttrykk for mitt personlige synspunkt på selvmord, som falt mange tungt for brystet. Mitt poeng var nemlig at uansett hvor mye medlidenhet jeg har med den som opplever personlig lidelse, så har vi som har satt barn til verden, et særskilt ansvar for dem, og jeg kunne ha tilføyd at dette ansvaret er særlig stort inntil våde barn har blitt voksne.

Les også: La oss ikke glemme at Ari Behn sviktet da det gjaldt som mest

annonse

Jeg kan nesten ikke tenke meg et verre traume som et barn kan påføres enn at en av deres foreldre velger å avslutte sitt liv for egen hånd. Det er forferdelig nok å miste en forelder i sykdom eller i en ulykke, men det som åpenbart er så vondt ved at din forelder tar livet av seg, er at det er selvvalg, og derfor vil det ha et sterkt element av svik ved seg. Den voksne ansvarspersonen setter i realiteten seg selv høyere enn sitt barn, og overlater det til et liv som vil inneholde kanskje en livslang tristhet. Det kan fort bli den ene hendelsen som gjør at barnet som voksen selv mister tilliten til verdien ved å leve.

Våre foreldre har satt oss til livet, og påtar seg derved et enormt ansvar for å hjelpe oss gjennom barndommen, ved å gi oss trygghet, kjærlighet og varme, samt å rettlede oss og korrigere oss når det trengs. Ansvaret er selvsagt størst i de yngste årene, og etter hvert vil andre voksne og unge begynne å spille en gradvis viktigere rolle. Men de av oss som har nådd voksenalderen og vel så det, vet at foreldrene kan spille en svært viktig rolle, også utover i livet. Ja, selv godt voksne mennesker sier at de opplevde at en vegg falt ut av livet deres den dagen en av foreldrene gikk bort.

Til min forundring, opplevde jeg temmelige voldsomme reaksjoner fra enkelte mennesker når jeg påpekte at Ari Behn, til tross for vår medlidenhet med hans lidelser, ved sitt selvmord har sviktet sine barn på en svært alvorlig måte. I all vår medlidenhet med den døde, må det inngå i vår offentlige samtale om selvmord at vi våger å snakke høyt om hvor utrolig vondt det er for de pårørende og i særdeleshet for barna.

At det skal bli tillatt å snakke høyt om selvmord og å fjerne tabuet rundt dette, må ikke bli til en slags kollektiv forståelse og aksept for at selvmord av og til er uunngåelig og en akseptabel løsning på depresjon eller andre tunge problemer.

annonse

Der vi må sette inn fokuset og gjøre et tabu akseptabelt å snakke høyt om, må dreie seg om de lidelsene som gjerne går forut for selvmordet. Bare på den måten kan vi bidra til å avverke fremtidige selvmord. Vi forhindrer neppe mange fra å ta livet sitt, ved å hevde at det er uunngåelig og at intet nytter for å avverge det.

Etter min mening er det aller beste vi kan gjøre å lære både unge og voksne, at det aller meste av lidelse går over, dersom man oppsøker noen å snakke med, enten det er sine nærmeste, en helsesøster eller en annen person man føler tillit til. Å fortelle noen om sine selvmordstanker og om alt det som gjør livet vondt å leve, kan være første steget mot å finne en vei ut av det vonde. Nå er ikke jeg psykolog, men snakker ut fra langvarig kontakt med både unge voksne i vanskelige situasjoner, samt en spesiell interesse for psykologi.

Svært mange mennesker har latt være å gi etter for selvmordstankene, og valgt en vei videre med lidelsene, i den tro at livet tross alt har så mye å by på om man bare kommer seg opp av bølgedalen. Omgivelsene blir ofte svært overrasket når de plutselig skjønner at den de har oppfattet som så sterk, raus og omsorgsfull har blitt rammet av tunge tanker og angst. Men det burde vi ikke la oss overraske over.

Slike depresjoner og utbrenthet rammer nettopp de som har en personlighetstype som lett tar alt for tunge bører på sine skuldre. Fra det hans nære venner forteller, synes Ari Behn å ha vært akkurat et slikt menneske: Raus, imøtekommende, glad, aldri negativ, stilte alltid opp for dem som trengte han, sa aldri ett eneste negativt ord om noen osv.

Å sette så høye krav til seg selv, er etter min mening helt urimelig mot en selv. Og for en person i offentlighetens søkelys, slik som Ari, kan det ikke ha vært lett å trekke seg tilbake i anonymitetens beskyttelse, om det var det han trengte for å være i fred til å bare ta hensyn til seg selv og sine nærmeste. Det er ofte stor skam knyttet til det å måtte innse, at man kun kjenner en måte å leve livet på, nemlig som den allkjærlige og givende i enhver situasjon, og så makter man det ikke lengre. Og den skammen vil man helst skjule. Men det er nærmest umulig for den som alltid er i søkelyset. Og for oss vanlige folk er det skammelig nok å måtte innrømme det for våre nærmeste.

annonse

Men anonymitetens uoppnåelighet, det er kjendisstatusens forbannelse. Mange har søkt å slå gjennom og bli verdenskjent som kunstner, mens når de så har oppnådde den statusen, så skjønte de at de rett og slett ikke maktet å leve det livet. Vi husker vel alle den verdenskjære, svenske Avicii, for å nevne bare en av dem.

Les også: Kjæresten til Ari Behn sørger over hans bortgang

Mange mennesker lar seg provosere når jeg har hevdet at det ligger et element av valg i selvmordet. For mange er det helt uhørt å akseptere at den tungt deprimerte kan velge, men lettere å tro at selvmordet er uunngåelig. Den deprimerte vet ikke hva han/hun gjør, hevder mange. Jeg kan skjønne at mange føler at man ikke bør legge mer bør på skuldrene til en som nettopp har valgt å avslutte livet, og at det på en måte gjør tragedien enda verre. Men man gjør ingen noen tjeneste ved bagatellisere handlingen, eller late som den ikke er selvvalgt. Det er kun når personen er psykotisk og helt har mistet kontakten med virkeligheten, at vi kan snakke om at selvmordet i realiteten ikke er selvvalg, men skjer i fullkommen villelse.

Selvsagt er den dypt deprimerte sterkt preget av de negative tankene, og vil ofte tenke at det ville være bedre for alle andre om han/hun forsvant. Men slike tanker er selvsagt ikke enerådende i den deprimertes sinn. Det vil alltid være en liten tanke tilbake som ber deg velge livet. Det er den vi i den nærmeste omkrets må hjelpe dem som har det vondt å lytte til, og la vokse seg større og sterkere.

For de fleste av oss kan det være nyttig å tenke oss tilbake til en periode av livet der vi var dypt nede i depresjonen og var nær ved å ville gi opp. Tenk så noen år fremover i tid, og tenk over hvor uendelig mye som skjer i et menneskes liv selv om det på et punkt så som mørkest ut? For egen del har jeg ofte en følelse av at den virkelig gode tiden i mitt liv, begynte lenge etter at jeg fylte 40. Mange mennesker er «late bloomers» og opplever at deres skaperkraft og evne til å gjøre gode og kloke valg først kommer når de har blitt godt voksne. Selv måtte jeg gjennom noen svært tunge år i depresjon og angst, før jeg klarte å innse hva som var min vei i livet. Derfor er det så utrolig trist å tenke på hva f eks Ari Behn kunne ha skapt i resten av den levetiden som egentlig var tilmålt ham. Kanskje hadde han bare skapt en brøkdel av den kunsten han var eslet til ved 47 års alder? Kanskje hadde vi bare sett en liten begynnelse av det som ville komme?

Men aller tristest er jeg på hans barns vegne. Det må dessverre være lov å si at han med sitt selvmord har påført dem et livslangt traume. Og det å vise forståelse for psykiske lidelser må aldri ble det samme som å romantisere eller forskjønne selvmordet. Alle som har fulgt med i livet til Ari Behn, vet at et av hans store litterære forbilder, Ernest Hemingway, tok livet av seg. Kanskje er det nærliggende å tro at Ari på sett og vis romaniserte denne handlingen for den bohemaktige kunstneren? For ikke å glemme Hans Jæger fra den gamle Kristiania-bohemen, som hadde som et av sitt livs bud: «Du skal ta ditt eget liv».

Mange selvmord skjer i ruspåvirket tilstand. Nå vet vi ingenting om det var tilfelle med Ari, men jeg kommer til å tenke på Kurt Cobain, som ikke klarte å gjennomføre selvdrapet uten først å ta en stor dose heroin. Slik overdøvet han sikkert den lille, indre stemmen, som ropte forgjeves nei, nei, ikke gjør det, velg livet!

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

annonse

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon