Illustrasjonsbilde. REUTERS/MIKE BLAKE
annonse
annonse

Om hun gråt da hun døde, vet jeg ikke. Det var ingen merker etter tårer på kinnene hennes. Som alle andre som valgte å ta livet sitt i det herrens år 2019, da hun la løkken rundt halsen sin og sparket unna krakken hun sto på, var hun alene. Alene, slik Ari Behn var da han forlot den jordiske tilværelse. En de fleste av oss syns vi kjente.

Kunstnersjeler 

Lillian og Ari var kunstnere. Eller kunstnersjeler, som vi kan si når vi prøver å bruke språket for å forklare hvem de var. Som om alle skjønner hva det innebærer å være en kunstnersjel i et samfunn som med få og korte avbrekk i århundrer har fryktet og latterliggjort det dypeste i mennesket. Prøv å telle hvor mange av dem som har valgt å gjøre ende på seg selv opp igjennom verdenshistorien. De er vanvittig mange, enten de var billedkunstnere, skrivekunstnere, scenekunstnere, eller kunstnere innen musikk. Eller om de aldri hadde utøvet noen form for kunst, men allikevel hadde det i seg.

annonse

Les også: La oss ikke glemme at Ari Behn sviktet da det gjaldt som mest

Sårbarheten

Det er noe skjørt med ethvert menneske som velger å forlate verden for egen hånd. De har ingen steder å gå når ensomheten eter dem opp. De er ikke av denne verden, slik Jesus ofte sa at han ikke var når han talte. Når de aller mest fortvilte henvender seg til hjelpeapparatet får de tilbud om piller og terapi som skal hjelpe dem til å tåle og tilpasse seg det overfladiske virkeligheten vår består av. Når de så vender seg bort fra hjelpen som tilbys og retter blikket mot oss som står dem nær, ser de at overlevelsesinstinktet har drevet oss til å følge flokken, – til å innpasse oss for å få lov til å være en del av samfunnet. For å få lov til å leve.

Kongens tale om Aris død

annonse

Jeg håper inderlig at Kong Haralds ord om «å bære hverandre om det trengs,» var hans egne, og at det ikke var en taleskrivers ord som i et sentimentalt øyeblikk fikk denne til å føle seg opphøyet over egen oppfinnsomhet i anledning tragedien som har rammet Kongens barnebarn. Jeg kjenner at jeg har behov for å vite akkurat det. Ikke minst for å få en visshet om Kong Harald kan komme i nærheten av å fylle skoene til sin far, Kong Olav, som under krigen, og i mange år etter krigen, fikk alle til å føle at vi hadde vår rettmessige plass i det norske samfunnet.

Livet går videre

Det er alltid dette «vi må leve videre,» mantraet som til slutt får oss over kneika når katastrofen rammer. Selvdrap i nære relasjoner er en katastrofe. Alltid. Ari Behns barn står midt oppe i det. Valget om å leve videre er så mye mer enn å velge og leve. Det innebærer valg om å skape seg et liv, en framtid, om og allikevel gjøre et forsøk på å oppfylle drømmer den tiden man har på jorden. Jeg håper Ari Behns barn velger livet. Hvorfor jeg håper akkurat det, vet jeg ikke. Jeg vet bare at Lillians valg om å dø har gjort meg enda mer glad i livet, på en måte som ingen makt i verden kan gi meg ordene til å forklare.

Til minne om Lillian og Ari

Jeg kjente ikke Ari. Allikevel kjente jeg ham. Jeg vet at han, hvis han var min venn, som Lillian, ville ha gitt meg klarsyn når jeg strevde med de essensielle spørsmålene i livet. Jeg hadde Lillian på speed dial. Det aner meg at mange av Aris venner hadde han på speed dial, og at vekten av han ble for tung når det ble for lang tid å bære. Det aner meg at ingen hadde forutsetninger for å møte han i mørket han bar, og hadde et enormt behov for å bli møtt på. Den vissheten må vi leve med, vi som sitter igjen. Og det tjener både Lillian og Ari til ære. 

annonse

Med dypeste respekt for Lillian. Født 27.10. 1958, død for egen hånd 2. 10. 2019.

Les også: Ari Behn «sviktet» ikke, han var syk

 

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon