Illustrasjonsbilde. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
annonse
annonse

En kald vinterdag ble jeg oppmerksom på et stadig sjeldnere syn langs våre norske veier; en haiker. En yngre mann med tung ryggsekk sto og haiket langs en av våre trafikkerte hovedveier et sted på Østlandet.

I tett snødrev og sur vind var det tydelig at han frøs. Jeg satt alene i min varme bil og hadde følgelig mer enn god nok plass til både mannen og ryggsekken, men jeg valgte likevel å kjøre forbi. Hvorfor? Et lite stikk av dårlig samvittighet fikk meg til å reflektere.

Mine tanker vandret tilbake til min barndom på 60-tallet da haiking var et utbredt fenomen. Da sommerferien kom og familien skulle til hytta, sto haikere med tung oppakning tett langs hovedveien oppover dalføret. Min far, som var språklærer på gymnaset, plukket seg gjerne ut en eksotisk utseende ungdom i håp om å kunne praktisere et fremmedspråk, gjerne fransk. Da måtte mor dele baksetet med meg og min søster for å gjøre plass til fremlingen, typisk en ung mann med runde briller, skjegg og krøllete, ravnsvart hår. Den gang fattig student på norgesferie, senere medlem av den kontinentale åndseliten, akademiker, forfatter, kunstner, hva vet jeg? Bilen ble fylt av fremmede inntrykk, lukter og lyder, gloser jeg ikke skjønte, glimt fra en fremmed verden vi enda ikke hadde oppsøkt.

annonse

Les også:  Carl I. Hagen: Vi stemmer for ting vi er mot og mot ting vi er for

Scenario fra den nye tid: En bil står med oppslått panser i veikanten, en mann står og veiver med armene for å stoppe forbipasserende trafikanter. En bilist stopper for å yte assistanse. Det den gode samaritan ikke ser, er at havaristens medhjelper sniker seg opp bak bilen hans og tømmer den for verdisaker. Et annet scenario: En ung kvinne ligger på gulvet i kjøpesenteret, holder seg på maven og skriker: baby, baby…. Flere kommer til for å hjelpe, men blir et lett bytte for frekke lommetyver som står i ledtog med den hjelpetrengende. Og enda et: Det ringer på døren. Den eldre damen lukker opp og blir overtalt til å slippe inn den pent antrukne unge mannen som kommer for å kontrollere TVen, lese av strømmåleren, eller hvilket som helst påskudd som utspekulerte svindlere kan finne på for å lure godtroende eldre.

Vi som vokste opp på 50- og 60-tallet er gamle nok til å huske den grenseløse tillit som eksisterte da, og som dermed er i stand til å erkjenne hva vi har mistet. Den gang folk gikk på besøk til hverandre uten å ringe først, og dersom huseieren var ute et ærend kunne bli møtt med følgende beskjed: «Er på butikken, nøkkel under matta».

Mennesket kan gjenkjenne 1000 ansikter. I en fjern fortid var denne egenskapen avgjørende for stammens overlevelse. Med knapphet på ressurser og konkurranse om territorier kunne rivaliserende stammer gå til krig mot hverandre. Da var det viktig å skille kjent fra ukjent, venn fra fiende. Den som ikke straks identifiserte en motstander, kunne bli overrumplet og i verste fall drept i neste øyeblikk. Man måtte kjempe eller flykte. Jeg tror spor av disse instinktene har fulgt menneskeheten, og at frykten for det ukjente ligger latent i oss alle. Denne biologiske arven er dypt rotfestet og har slipt mennesket mellom evolusjonens møllesteiner.

annonse

I dag er vi opplært til å applaudere forskjeller, til å være imøtekommende overfor andre kulturer, til å inkludere fremmede i vårt felleskap. Fra skole til universitet, fra forskningsmiljøer og avisredaksjoner er de samstemte om å promotere multikulturen. Hvis vi engstelig ser oss over skulderen når vi passerer en gjeng med ungdommer kledt i hettegenser og caps en mørk kveld, skal vi gå i oss selv. Det var jo bare en fordom og ingen ting å frykte! Eller når vi kaster et skråblikk på en hijabkledt jentunge, skal vi føle et stikk av dårlig samvittighet. Det var jo heller ingen ting å ta på vei for, hun er jo som en av oss? Men, er ikke nettopp hijaben den sterkeste identitetsmarkøren i vår tid, en indikator for annerledeshet, for å skille «oss» fra «dem»? Det er da våre medfødte reflekser overstyrer opptuktelsen, biologien transcenderer sosiologien. Vi er ikke komfortable med det vi ser.

Tillit er limet i et hvert samfunn. Uten tillit blir livet så uendelig mye mer komplisert. Vi ønsker å tro at også ukjente mennesker vil oss vel, og i hvert fall ikke vil skade oss, eller svindle og bedra. Selv om de fleste av våre nye landsmenn er lovlydige og helt harmløse, er det i dag naivt å ikke ta forholdsregler. Tilliten er i økende grad erstattet av kontroll og overvåkning. Dette tærer ikke bare på den sosiale kapitalen, men er kostbart også i kroner og øre. Budsjettene til statlige organer som PST, UDI, IMDI og tollvesen svulmer. Det er lenge siden vi kunne gå uhindret gjennom passkontrollen bare vi sa «norsk». Barnevernet er overbelastet, krisesentrene fulle. Politi og rettsvesen er kraftig underfinansiert sett opp mot behovet, mens forsvarsadvokater, forsikringsbransjen og alarmselskaper har gode dager.

Les også: VG-sjefen Gard Steiro svarer Resett på kommentarfelt-kritikk likevel

Min bestefar fikk med seg starten av multikulturen før han gikk bort på 90-tallet. Flyktninger og asylsøkere hadde enda ikke funnet veien til bygda der han bodde, en bygd der alle kjente alle, men han hadde sett det nye Norge vokse frem på TV. Han var en hedersmann. Som ung husmann hadde han lært seg verdien av hardt arbeid og nøysomhet. Han hadde ryddet skog og brutt mark til sitt eget småbruk med sine egne hender. Han hadde hogd tømmer og bygd hus til seg og sin lille familie. På sine eldre dager var det han som sto for kantslåtten med ljå, så det marginale fÔret ikke skulle gå tapt. Han pusset og stelte oksene før de ble sendt til slakt. Han sa ikke så mye, han var en høflig mann, men det var lett å se at han mislikte det han så. Eldre mennesker vet hva de har og liker ikke forandringer. Han hadde aldri vært utenlands, og hadde knapt sett havet. Da han en gang fikk servert reker, sa han at «så stygge dyr ville han ikke eta». Var det ikke kjøtt fra dyr på fire bein med klauver, kunne det være det samme! I dag hadde nok de følelsene jeg tror han kjente på fått merkelappen fremmedfrykt. Men han hatet ingen, han var som sagt en høflig mann. Jeg tror mange er som han. Vi ser forandringer, men liker ikke det vi ser. Norge transformeres til noe annet, til noe ukjent.

Kanskje burde jeg tatt opp haikeren? Det sies at en ukjent er en venn du enda ikke har møtt. Selv om jeg ikke føler behov for å knytte nye vennskapsbånd, var han sannsynligvis helt harmløs. Sannsynligheten for at haiken skulle føre til ubehageligheter var minimal, men den var der, og jeg vil påstå at risikoen har økt betydelig siden 60-tallet. Det skyldes samfunnsutviklingen, som først og fremst våre politikere får ta ansvaret for.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon