Oslo Pride Parade 2019 arrangeres av FRI, som også mener vold mot transpersoner er et stort samfunnsproblem. Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix
annonse
annonse

Særlig i USA blir det ofte hevdet at det pågår en drapsbølge mot transpersoner som minner om en epidemi.

I november skrev magasinet Them at 22 transpersoner er drept i USA så langt i 2019, og at dette er femte året på rad hvor over 20 transpersoner har blitt drept. Transaktivister mener drapene skyldes et «fiendtlig politisk klima».

Også New York Times beskriver drapene som en epidemi. Transaktivisten Mariah Moore sier: Vi har aldri vært reddere enn nå. Hun beskriver hvordan transpersoner unngår å møte mennesker de ikke kjenner, og at «mange mennesker bor i siloer».

annonse

Norske FRI, som blant annet står bak Pride, skriver på sin hjemmeside:

«Transpersoner møter først og fremst diskriminering, trakassering, vold og hatefulle ytringer basert på sitt kjønnsuttrykk og at dette bryter med normen.»

Hvis transpersoner utsettes for vold, så er det automatisk på grunn av deres kjønnsuttrykk. Slike oppslag gjentar seg i utallige avisoppslag. Men hva er sannheten bak tallene?

Les også: Transaktivister bryr seg mer om seg selv enn sårbare barn og unge

annonse

Tallenes tale

I en grundig artikkel i Quillette tar Wilfred Reilly for seg nettopp dette. Reilly er professor i statsvitenskap ved Kentucky State University, og forfatter av boken Hate Crime Hoax.

Reilly tar først for seg tallene. Som kilde bruker han Human Rights Campaign (HRC), som er USAs største organisasjon som kjemper for LGBTQ-personers rettigheter. HRC beskriver også drapene på transpersoner som «en nasjonal epidemi».

Det er lite som tyder på at transpersoner er utsatt for spesielt stor risiko for å bli drept, skriver Reilly:

– Ifølge en database opprettholdt av HRC, var det 29 registrerte drap på transpersoner i toppåret 2017, en bitteliten andel av de i alt 17.294 drapene det året (USA).

annonse

Hvis man antar at 0,6 prosent av befolkningen er transpersoner, er det totalt 1,96 millioner transer i USA. 29 drap gir da en drapsrate på ca. 1,48 : 100.000. Og hvis andelen transpersoner er høyere (som aktivister gjerne hevder) er drapsraten enda lavere.

Faktisk er drapsraten for transpersoner langt lavere enn for afro-amerikanere, fattige amerikanere og «menn» generelt. Sammenlignet med den såkalte drapsepidemien som transpersoner utsettes for presenterer Reilly følgende:

– Afro-amerikanere har 13 ganger så høy risiko
– Menn har 4,5 ganger så høy risiko

Det er altså langt høyere risiko for at du blir drept hvis du er mann enn hvis du er transperson! Drapsraten for transpersoner er omtrent på samme nivå som den kvinnelige befolkningen, og langt lavere enn drapsraten for hele den amerikanske befolkningen.

I Baltimore, USAs drapshovedstad, er antall drepte 57:100.000. Det er med andre ord nesten 40 ganger så farlig å bo i Baltimore sammenlignet med å være en transperson i USA.

Les også: Radikale regnbueforslag fra MDG og Ap

Ingen epidemi

annonse

Tallene for drap på transpersoner de siste årene er ifølge HRC: 29 (2017), 26 (2018) og 22 (2019). Trenden er nedadgående, og tyder ikke akkurat på en epidemi, mener Reilly.

Riktignok kan drapsraten lyve, ved at drap av mennesker som ikke er åpne med sin transseksualitet ikke blir registrert som drap på transpersoner. Men selv om slike mørketall kan eksistere, så må antallet drap på transpersoner økes med 3-400 prosent for å bli like høy som gjennomsnittet for alle amerikanere.

Dessuten: Hvis de ikke er åpne om sin transseksualitet, så er det vel mindre sjanse for at motivet for slike drap er hat mot transpersoner?

I tillegg følger drapene på transpersoner det samme mønster som andre drap, ved at en stor del av drapene skjer innenfor samme rasemessige gruppe: Svarte transpersoner drepes oftest av andre svarte (89,5 %) , og hvite av andre hvite (78 %).

Ikke alt er hatkriminalitet

Dessuten er det ikke slik at alle drapene av transpersoner kan defineres som «hatkriminalitet», motivert av hat mot transer, snarere tvert imot.

Reilly viser til den konservative skribenten Chad Greene, som har gjennomgått 118 såkalte anti-trans drap som er registrert av HRC.

– Hans konklusjon: Nøyaktig fire av gjerningsmennene kan klart sies å ha vært motivert av anti-trans holdninger eller hat, skriver Reilly.

37 av drapene var et resultat av vold i hjemmet, og 24 involverte prostituerte, i hovedsak et resultat av de farlige arbeidsforholdene som alle sexarbeidere lider av.

– Sannheten er at det finnes ingen epidemi av drap på transpersoner. Drapsraten for transpersoner er en tredjedel eller lavere sammenlignet med drapsraten for alle amerikanere og lovlige innbyggere, skriver Reilly.

Når virkeligheten blir en erklæring

Reilly mener disse påstandene ikke handler om argumenter, men om erklæringer som tegner et falskt bilde av virkeligheten. På samme måte som transaktivistenes erklæringer om at hvem som helst kan skifte kjønn bare ved å ønske det, på tvers av alt biologien kan fortelle oss.

De som protesterer risikerer å bli utsatt for hets, trakassering og i verste fall vold. Det kan muligens hevdes at det snart er farligere å kritisere transaktivistene enn det er å være transperson, hvis man ser bort fra selvpåførte skader (antall selvmordsforsøk blant transpersoner er skyhøy).

Reilly avslutter:

– Det er viktig å gjeninnføre et uttalt prinsipp som har vært en hjørnesten i vitenskapen siden Galileo: Ingen bør straffes for å fortelle sannheten.

 

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon