Illustrasjonsbilde. Foto av Martyn Goddard/REX
annonse
annonse

Smak på ordet, så kraftfullt. Å ta sitt eget liv, for aldri å eksistere igjen. Hvem har vel ikke kjent på dette i sin store sorg? Hva stoppet oss? Hva fikk de andre til å gjennomføre det?

Var det en advarende stemme i ditt indre som stoppet deg eller tanken på de der hjemme? Et selvmord skjer ikke spontant, hvis det ikke er en sykdom i sinnet tilstede. Å forlate denne verden er noe som bygger seg opp over tid, noe man har lest og hørt andre har gjort, ja noe som har kommet en for nærme, for å bli en siste utvei, men det er ingen vei tilbake.

Les også: Lillian het hun, og gråt da hun ble født

annonse

Men hvorfor, når det er så mye som binder en til livet, barna er det første jeg tenker på. Hva gjør man med deres sinn ved en slik handling. De som man med stor kjærlighet har hjulpet frem i livet, også forlater man dem brått uten å bry seg om hva det vil bety for dem. Hvilke sår de vil bli påført, fordi ens mor eller far ikke klarte å stå i smerten lenger. For selv om smerten har vært vedvarende, er den ikke evig, livets smale sti fører deg fremover, til å bli et helere menneske, til å finne styrke i deg selv til å møte utfordringene som kommer.

Og hva med den livets gave som er gitt deg av din far og mor og er du troende, ånden fra Gud, som selv har valgt sin inkarnasjon og som visste at smerten er endel av vårt fysiske liv. For som troende opphører ikke livet ved kroppens forgjengelighet, man kommer bare nærmere sannheten og den smerten man flykter fra, som man kunne ha bearbeidet i sitt jordeliv, ved å møte utfordringene her.

Les også: Bak ethvert selvmord ligger alltid en tragedie, det vet jeg selv

For å gjøre det og å finne frem til seg selv, må man la alle ytre ting bety mindre, ja så lite at hver gang du ser ut, ser du inn, inn i deg selv, for alt rundt deg er dagen i dag, men i morgen er du et annet sted. Det som betyr noe er hvordan du møter mennesker på din vei, at du alltid leter etter veier til å forstå, mer enn å bli forstått. Fordi du vet hvem du selv er, selv om ingen andre ser deg slik i dag, men lev med håpet om at de ser deg i morgen, helt frem til din ikke påførte dødsdag, da skal du seire!

annonse

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon