Soldater fra Forsvarets Spesial Kommando FSK under øvelse ved Rena Leir i Østerdalen. Soldater i kamuflasje-uniformer, med hjelmer og masker og med våpen. Foto: Cornelius Poppe / SCANPIX
annonse

Et minne som tidvis dukker opp er fra 70-tallet da undertegnede var under utdannelse i Forsvaret. 

En tidligere krigsdeltaker som besøkte oss håpefulle «studenter» fortalte fra tiden da han var stridende og kjempet med engelskmennene under siste verdenskrig.  Det viktigste man måtte huske på i nærkamp, fortalte han, var å vri bajonetten rundt etter at den var stukket inn.

Man skulle eliminere fienden, ikke uskadeliggjøre ham for da risikerte du møte ham igjen rundt neste sving. Jeg husker ennå stillheten da ordene hans sank inn hos oss som satt og hørte på. I løpet av 30 sekunder hadde krigsveteranen flekket alt romantisk slør av virkeligheten, og i alle fall så fikk undertegnede sin første reelle leksjon i at krig er noe skikkelig dritt.

annonse

Les også: Flere kan bli innkalt til tjeneste i Forsvaret

Krig er ofte et resultat av at man ikke klarer å sette seg ned og snakke sammen. Likevel ender de fleste kriger med at man omsider setter seg ned og snakker med hverandre. Men uansett hva en måtte tenke om krig, så er realitetene slik at krig forekommer og at Norge atter kan bli involvert i et krigscenario.  Det er derfor vi har det norske forsvaret, og fordi vi i global og militær sammenheng er en liten og ubetydelig nasjon så har vi lagt oss til rette under vingene til NATO. I vesentlighet betyr dette i praksis at vi har vært og fremdeles er prisgitt USAs villighet og evne til å bistå og beskytte oss mot de «bøllene» som måtte ha tanker om å angripe oss med militær makt.

Forsvarsevne

Det var ikke 100% opplagt at Norge skulle bli medlem i NATO. I tiden etter 1945 stod sosialismen og kommunismen sterkt i Norge og mange var mer enn bare «vennligstillet» til Sovjet. I dag kan vi prise oss lykkelig over det valget som omsider ble gjort fordi det å stå utenfor NATO, slik enkelte historieløse individer fremdeles ønsker, ville ha gjort det veldig vanskelig for Norge.

annonse

Norge var den gang som nå et strategisk viktig land med hensyn til ressurser og ikke minst geografisk plassering med isfrie havner og utallige fjordarmer å boltre seg i.  I dag når vi skriver 2020 så er ikke Norge mindre viktig nå som våre ressurser også omfatter olje og gass samt andre viktige mineraler og en høyteknologisk industri som også inneholder avansert våpenteknologi.

Spørsmålene en nå må stille er om Norges eksisterende forsvarsevne. Senest på nyttårsaften kunne vi her i Resett lese en NTB-artikkel om en rapport fra FFI om at forsvaret kan spare milliarder på å gjøre smartere innkjøp samt redusere antall aktive offiserer.  Rapporten fra FFI peker på at våpensystemene som kjøpes inn er for avanserte og for dyre.

For de fleste skulle en tro at dette fremstår som at forsvarsevnen vil bli svekket hvis Forsvaret skal prioritere innkjøp av mindre avansert våpenmateriell samt ytterligere redusere antall stridsdyktig personell.  Med kunnskapen om at et fremtidig mulig krigscenario vil se annerledes ut enn tidligere tilfeller så har vitterlig antall menig stridsdyktig personell allerede blitt betydelig redusert i takt med introduksjonen av et økende antall «avanserte» våpensystemer. Det å gå motsatt vei synes å være helt uforståelig og tullete.  Vi må kunne stole på at om og når våpensystemene noensinne blir brukt i reell krig, så blir «varen levert» der den skal og at den ikke bare smeller men at også «bajonetten blir vridd rundt».

Selv om Forsvaret i alle våpengrener har personell som er blant de dyktigste i verden, så er de dessverre så sørgelig få. Derfor må våpensystemene som Norge skal avskrekke med være av det ypperste som kan oppdrives om det skal ha noen hensikt å ha noe personellbegrenset forsvar i det hele tatt.  På mange måter fremstår det norske forsvaret som et forsvar for fredstid med FN-oppdrag og begrenset krigsaktivitet sammen med Nato-allierte.  De politiske debattene som har oppstått rundt plasseringer av flybaser og lignende synes å dreie seg mer om distrikts- og sysselsettingspolitikk enn militærstrategiske avgjørelser.

Det nyeste tilskuddet til det norske forsvaret er det hemmelige «Cyber-Forsvaret» hvor den «myke» data-soldaten har gjort sitt inntog.  Cyberkrig foregår hele tiden så det er mer en fredstidsaktivitet. I tilfelle av krig så er det bokstavelig talt bare å trekke ut pluggen så er hele Cyberforsvaret satt sjakkmatt.  Kommunikasjonssystemer, enten de er jord- eller satellittbaserte, er som regel det første som blir tatt ut ved et krigsutbrudd.

annonse

I en tid hvor rike Norge ikke klarer å oppfylle NATOs krav mht til investeringer så er det forunderlig om de milliardene som FFI mente en kunne spare ikke eventuelt skulle benyttes til andre formål i Forsvaret. Hva man tenkte midlene brukt til skulle vært interessant å vite. De mest forsvarsfiendtlige og innvandrervennlige i regjeringen ville nok ha brukt midlene der de mener skoen trykker mest, nemlig på å forsterke budsjettet til å fylle landet med ytterligere trojanske hester fra MENA-land.

Les også: Forsvaret kan spare milliarder på smartere innkjøp og færre offiserer

Det norske forsvaret må være akslet for krig. Men er vi egentlig det? På Forsvarets nettsider kan vi blant annet lese følgende om budsjettet for 2020:

  • 2020 er siste år i inneværende langtidsplan (LTP) 2017-2020. Forsvaret er styrket gjennom hele perioden i henhold til langtidsplanen.
  • Det foreslåtte budsjettet til forsvarssektoren er på totalt 61 milliarder kroner. Forsvarets andel av budsjettet er på 32,6 milliarder kroner, en reell økning på 968 millioner kroner i forhold til 2019. I tillegg kommer gevinstrealiseringer, avbyråkratisering og effektivisering på til sammen 276 millioner kroner.

Hvis en legger til grunn informasjonen vi får her så koster det altså lille Norge hver dag litt i overkant av skarve 100 millioner kroner å drifte forsvaret slik det er i dag. Forsvarssjef Brun Hansen sier på samme nettside:

«Regjeringens LTP-satsing viderefører en nødvendig styrking av Forsvaret i budsjettet for 2020. Kombinasjonen av reell økonomisk styrking og ambisiøse planer for effektivisering gir effekt»

Dette er slik svada som politikere liker å lese. Det er lett å anta at Stortingets travere her føler at de har bidratt til Norges forsvar og at de sover trygt om natten. Er det noen av dem som spør hva slags effekt disse ambisiøse effektiviseringplanene egentlig gir?  Eller er det noen som spør om det forsvaret vi har egentlig er stort nok uansett hvor effektivt det de har enn er?  Effektivt i forhold til hva, må en ha lov å spørre.

Strategi

Når en ser på et «offshore-kart» med oversikt over norske installasjoner som strekker seg langt over 2000 km fra Sleipnerfeltet i sør til Goliatfeltet, Snøhvit og enda lenger i nordøst så skal det ikke mange hjernevinninger til for å skjønne at norske politikere har sovet i timen.  Hvem, hvordan og med hva er det tenkt forsvare disse i en krigssituasjon?  Når en i tillegg har ubeskyttete landbaserte potensielle krigsmål i et langstrakt land som Norge så forstår de fleste at det eksisterende norske forsvaret ikke er hverken stort eller slagkraftig nok.  Man kan debattere dette hvor mye man enn vil, realitetene er dessverre slik de er. Vi er ikke i stand til å forsvare oss i tradisjonell forstand.

Så hva gjør vi da?  Tanken er som kjent å holde ut til NATO, altså USA kommer og hjelper oss.  Det er det vi forventer og håper på. Men er vi så sikker på at de nå vil komme?  Kan noen i det hele tatt komme? Ingen kjenner situasjonsbildet av et et nytt globalt krigsscenario.

Det er forresten ikke vanskelig å forstå at USAs president som til stadighet latterliggjøres og nedverdiges av norske politikere kanskje vil tenke seg om før han setter amerikanske liv på spill for å redde noe som helst. Og hvorfor skulle USA bry seg med et land som har stortingsrepresentanter som i tillegg forakter hele USA og det de står for. En skal definitivt ikke føle seg for sikker på at noen amerikansk president vil føle seg forpliktet til å bistå Norge. Vi så hvor mange år det tok før USA gadd sende en ambassadør hit. Vet vi egentlig hvorfor?

Norges valg
annonse

Den sittende norske regjering synes å være mest opptatt av å klø de sentrale europeiske maktene på ryggen ved stadig å tilnærme seg disse og dermed øke avstanden til USA og den globale «engelsktalende» unionen som synes å ta form. Drømmen om en slags europeisk forsvarsunion etablert av en haltende europeisk union med 27 språk og kun en håndfull finansielle bidragsytere er ikke annet enn en våt drøm. Hvis Norge velger en slik alliert så tror denne skribenten at det er en tabbe av dimensjoner.

Om en skulle ønske noe for Norge, så er det at den militære kapasiteten blir minst firedoblet. Vi trenger et landmobilt rakettforsvar ala det vi (Kongsberg) allerede selger til Polen. Vi trenger adskillige flere F35 og hvorfor har vi ikke også av den typen som kan lande hvor som helst? Ubåter med missilkapasitet utover torpedoer, hvorfor har vi ikke det? Vi må ha flere spesialister innen alle våpengrener.  Vi må kunne bite fra oss.

Med et forsvarsbudsjett som kun er halvparten så stort som det årlige innvandrerbudsjettet så synes det klart hva eksisterende norske politikere har valgt å prioritere.  Det synes å være de samme politikerne som går igjen i hver stortingsperiode de siste tiårene. Disse må stilles til ansvar selv om de p.t har klart å sikre seg mot å bli ansvarliggjort. Vi må velge inn nye folk som etter folkeavstemning kan reversere lovverket med tilbakevirkende kraft.

Les også: Knusende rapport mot Forsvaret etter Helge Ingstad-kollisjon

Slik situasjonen er i dag har politikerne dessverre gjort oss til «sitting ducks»! Det må få konsekvenser.

Setter du pris på Resett?

VIPPS 124526
BANK 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) eller
SMS “Resett fast” (59,- pr. mnd.) til 2474

annonse