John Bolton. REUTERS/Kevin Lamarque
annonse
annonse

Oppslaget i New York Times der tidligere sikkerhetsrådgiver John Bolton bekreftet at president Donald Trump ønsket å sette betingelser for økonomisk og militær støtte til Ukraina, har gitt Demokratene forhåpninger om å få Bolton som vitne i Senatet.

Men selv om noen republikanere i Senatet har signalisert interesse for å høre vitneprov fra Bolton, er det ikke sannsynlig at et vitneprov vil føre til en sprekk i republikanernes parti-gruppe og en medfølgende dom om å fjerne Trump i den pågående riksrettsaken i Senatet. Republikanerne vil stå samlet og stemme for å frikjenne Trump, blant annet i forvissning om at de har støtte fra to av USA’s mest profilerte jurister, Kenneth Starr og Alan Dershowitz. Begge har holdt innlegg i Senatet og på en grundig måte vist at Demokratenes to tiltalepunkter mot Trump strider mot den amerikanske konstitusjonen (grunnloven).

Les også: John Bolton er en krigshisser – det er ikke Trump

annonse

I sitt innlegg påpekte Dershowitz at det ikke vil være grunnlag for å dømme Trump om det skulle vise seg at Boltons uttalelse er sann. Med henvisning til den amerikanske konstitusjonen, til de bestemmelsene og føringene som er lagt ned i konstitusjonen av dens fedre og skapere (framers), er det ikke grunnlag for noen riksrettsdom mot Trump, selv om han skulle ha stilt personlige betingelser for å overføre økonomisk støtte til Ukraina. Det Trump i tilfelle har bedrevet, såkalt quid pro quo, er politikk og ingen overtredelse av amerikanske lov og et vanlig fenomen i utenrikspolitikken, framholdt Dershowitz i sin utredning til Senatet. Det framgår også klart av den amerikanske konstitusjonen at en ikke-kriminell handling ikke kan danne grunnlag for en riksrettstiltale mot en amerikansk president, slo Dershowitz fast.

For å sette misoppfatningene av den amerikanske riksrettsinstitusjonen i klart relieff, trakk han fram en uttalelse fra den demokratiske kongressrepresentanten Maxine Waters: Hun har sagt at impeachment (riksrett) er det som Kongressen sier at det er, og at det ikke er noen lov som gjelder (Impeachment is whatever Congress says it is. There is no law). Med en slik uttalelse setter Waters Kongressen over amerikansk lov og den amerikanske konstitusjonen. Det er et fundamentalt brudd med amerikanske statskikk og et brudd i balansen mellom den lovgivende, det utøvende og den dømmende makten i USA. En ordning i tråd med definisjonen til Waters, vil innebære en form for parlamentarisme i USA. Det var noe som konstitusjonens fedre og utformere (framers) var sterkt imot, påpekte Dershowitz i sin gjennomgang i Senatet i begynnelsen av denne uka.

Også Kenneth Starr advarte Kongressen mot å gjøre riksrett til et politisk våpen, til en dolk mot presidentembetet, som han uttrykte det. I Watergate-saken mot Richard Nixon (1974) og mot riksrettssaken mot Bill Clinton (1999) var det klare lovbrudd som lå til grunn, påpekte han. Starr var en sentral person i saken mot Clinton, en sak han i ettertid beklager og som han nå mener ikke skulle vært gjennomført. Saken mot Nixon, derimot, var opplagt, og den hadde også nesten enstemmig støtte fra begge partier i Kongressen, sa Starr og understreket at en riksrettssak mot en president må ha støtte fra begge partier. Saken må være så graverende og juridisk klar at begge partier kan samle seg om den, ellers risikerer man at riksrettssaker blir en form for politiske hevnaksjoner mellom de to store partiene i Kongressen, noe som vil så splid og ødeleggelse i det amerikanske samfunnet. Kongressen bør derfor vende tilbake til den tidligere riksrettspraksisen, til sine egne prosedyrer, som Kongressen nå har flyktet fra, og der riksrett er en siste utvei, framholdt Starr.

annonse

I innledningen til sin utredning sa Starr sa at USA lever i riksrettens tidsalder. Mens det tidligere kunne gå over 100 år mellom riksrettssaker mot en president i USA, som mellom  riksrettssaken mot president Andrew Johnson på 1860-tallet og det som kunne ha blitt en riksrettssak mot Nixon på 1970-tallet, har det i de siste 50 årene vært to riksrettssaker, mot Clinton og den siste mot Trump. Saken mot Nixon og alt styret i samband med Watergate førte til at president Jimmy Carter og Kongressen i 1978 fikk opprettet er uavhengig råd som skulle jobbe med riksrettssaker, et råd som skulle bli et redskap for Representanthuset, som jo har myndigheten til å reise slike saker. Starr var selv medlem av dette rådet, og det var også dette rådet som foretok de granskingene som førte til riksrettssaken mot Clinton på slutten av 1990-tallet, og der Clinton ble frikjent. Rådet ble lagt ned i 1999, og gikk over i historien, noe som, ifølge Starr, var riktig fordi det etter hans mening var grunnlovsstridig.

Les også: Trump om Bolton: – Dersom jeg hadde lyttet til ham, hadde vi stått midt oppe i den sjette verdenskrig nå

Starr og Dershowitz er begge to av USA’s mest skarpskodde advokater med bred praksis både fra offentlig og privat virksomhet. Starr var riksadvokat under George H.W. Bush (1989-1993). Han har vært professor blant annet ved Baylor Law School, men også praktisert som skrankeadvokat og forsvarer i flere kjent straffesaker, blant annet mor Jeffrey Epstein i 2007.

Dershowitz var, i en alder av 28 år, den yngste jussprofessoren ved Harvard-universitetet i sin tid, og han har også vært forsvarer og juridisk rådgiver i flere kjente straffesaker mot kjendiser som O.J. Simpson og Mike Tyson. Dershowits befinner seg på venstresiden i amerikansk politikk og sa under sin utredning i Senatet at han stemte på Hillary Clinton i siste presidentvalg, men at han ville ha inntatt det samme juridiske og statsrettslige standpunktet dersom det hadde vært en president fra Demokratene som hadde vært «i skoene» til Donald Trump. I sin utredning i Senatet bedyret han flere ganger sin upartiskhet og at hans vurderinger var partipolitisk nøytrale og kun tok utgangspunkt i den amerikanske konstitusjonen, og at hans standpunkter bygger på seriøse studier av hva den amerikanske konstitusjonen sier om reglene for riksrett. I sin gjennomgang viste han stadig til «The framers of the constitution» og i likhet med Starr trakk han fram riksrettssaken mot president Andrew Johnsen på 1860-tallet som et eksempel på hvordan denne institusjonen er brukt og skal brukes.

Dershowitz åpnet sin utredning med å si at hans argumenter mot å gjøre Trump til gjenstand for riksrett er forankret i den amerikanske konstitusjonen. Han sa at begge tiltalepunktene fra Demokratene mot Trump, misbruk av makt (abuse of power) og trenering av Kongressen’s virksomhet (obstruction of Congress), begge må avvises fordi de ikke oppfyller de kriteriene som trengs for å reise en riksrettssak. Tiltalepunktet som gjelder misbruk av makt, er for vagt, for uklart og åpent for subjektive og partipolitisk betingede fortolkninger og definisjoner til å kunne gi grunnlag for en riksrettstiltale. Demokratene har slengt rundt seg med begreper som tillit, sannhet, ærlighet og rett i forbindelse med saken mot Trump, men slike begreper kan ikke danne grunnlag for en riksrettssak. Man kan ikke gå til en riksrettssak med et moralsk spørsmål som juridisk bunnplanke, påpekte Dershowitz, samtidig som han understreket at uærlighet ikke en forbrytelse, men en synd, og at en synd heller ikke kan være grunnlag for en riksrettssak. Den må ha sitt grunnlag i amerikansk lov.

Det er ganske enkelt å se at Demokratenes henvisning til moralske termer og emosjoner er sentral i den postmoderne og politisk korrekte forståelsen av samfunn, av politikk og av juss. Det å høre på Demokratene og se deres framtoning i den amerikanske kongressen i saken mot Trump gir sterke assosiasjoner til det politiske liv i Norge. Både verbalt (med unntak selvsagt for at Demokratene snakker amerikansk) og i framtoningen ligner de demokratiske representantene i Kongressen påfallende på sine norske politikerkolleger i partier som Ap, SV, V, MDG, KrF osv., som med sin sinnelagsetikk, sin moralisme, føleri og underkommunisering av reelle problemer, representerer en alvorlig trussel mot fornuft og rasjonell prosedyre i samfunnet, altså en trussel mot det som er bærebjelker i rettsstaten og det opplyste demokratiet.

I det tiltalepunktet som gjelder å hindre kongressen i utøvelsen av sin oppgave, har Demokratene vist til at de ikke har fått utlevert dokumenter fra Det hvite Hus som gjelder saken. De viser også til at Trump har satt seg imot at folk fra hans innerste krets skulle vitne i høringene i Etterretnings- og Justiskomiteen i Representanthuset. Dershowitz sa at det ikke er Kongressen som alene kan bestemme grensene for sin maktutøvelse. Hvis Kongressen ønsket å få vitner og dokumenter fra Det hvite Hus, ville den naturlige veien være å gå til domstolene, noe også Starr understreket. I et politisk system med balanse mellom de tre statsmaktene, den lovgivende, den utøvende og den dømmende, er det den sistnevnte som må avgjøre tvistepunktene mellom de førstnevnte. Domstolene står mellom den lovgivende og den utøvende makten, og domstolene må holde seg til konstitusjonen og lovene som det er deres oppgave å benytte og beskytte, påpekte både Dershowitz og Starr i sin kritikk av politiseringen av riksrettsinstitusjonen.

Dershowitz la ikke skjul på at det eksisterer en forståelse av riksrettsinstitusjonen som skiller seg fra hans egen. Ja, at hans synspunkt ikke er det som dominerer i det juridiske etablissementet i USA, men at hans forståelse er et resultat av grundige og upartiske studier av den amerikanske konstitusjonen og dens historie, og et resultat av saklige og intellektuelt redelige overlegninger. Men de som hevder et annet synspunkt enn hans, tar feil, understreket han med overbevisning, noe som selvsagt blir imøtegått av hans kritikere. Dershowitz hører egentlig ikke til det juridiske mannskapet til Trump, men, som han sa i sin utredning, av kjærlighet til USA og landets konstitusjon har han valgt å gå mot Demokratene i denne saken, så å si mot sitt eget parti, og også mot innsigelser fra sin kone, ifølge VG torsdag.

annonse

I en oppsummering kan det være gagnlig å vende tilbake til hovedpunktet i Demokratenes riksrettstiltale mot Trump. Det går altså på at Trumps har misbrukt sin makt ved å tilrane seg personlige fordeler og gevinst ved å kreve at Ukraina’s president Volodymyr Zelinsky skulle sette i gang etterforskning av den tidligere visepresident Joe Biden og hans sønn Hunter Biden. Etterforskningen skulle se på om far og sønn Biden var innblandet i korrupsjon i forbindelse med deres engasjement i det ukrainske gass-selskapet Burisma. Hunter Biden satt i styret i Burisma i flere år og innkasserte millioner av kroner i lønn og godtgjørelser. Kravet om etterforskning var, ifølge Demokratene, drevet av at Trump ville sverte Joe Biden, som ser ut til å bli Trumps konkurrent til høstens presidentvalg i USA og på den måten skaffe seg personlige fordeler i valget. Det finnes, ifølge Republikanerne, ikke noe bevis for Trump har stilt et slikt krav, noe som Trumps advokater grundig gjorde rede for i sin gjennomgang fakta i saken i Senatet. Pengene til Ukraina ble jo betalt ut i september 2019, og det har ikke vært sagt noe som helst fra ukrainske myndigheter om at det var stilt noe slikt krav.

Trump er en person med en språkbruk og omgangsvaner som er preget av hans tid i byggebransjen i New York. I sine konfrontasjoner med mediene forsøker han å omdefinere den kommunikasjons rammen som journalistene definerer med sine spørsmål. Trump har med andre ord forstått at journalistene med sine spørsmål definerer situasjonen, og han forsøker bevisst å bryte den. Byggebransjen i New York er kjent for harde tak og mafiøs innflytelse der den ene tjenesten er den andre verdt. En sannsynlig forklaring på riksrettssaken mot Trump kan være at han har slengt fra seg en bemerkning i sin innerste krets om at man skulle benytte anledningen til å be Zelinsky om en igjentjeneste for pengene og militærutstyret fra USA. Det har han sannsynligvis blitt advart mot av folk som utenriksminister Joe Pompeo og sin administrasjonssjef, Michael Mulvaney. Hvis det er tilfelle, har altså Demoktratene reist riksrettssak mot «The malignant orange hate machine» (MOHM) for at han hadde planer om en stille betingelser for å levere støtten til Ukraina, altså en riksrettssak reist på grunnlag av en ikke realisert intensjon eller plan. Og det er blant annet dette som gjør hele riksrettssaken så besynderlig at det nesten ikke er til å tro, men som føyer seg pent inn i den hetsen og heksejakten som Demokratene har drevet mot Trump siden før valget i 2016.

Les også: Det hvite hus sier at Boltons bok ikke kan utgis

Like etter at han ble valgt, begynte Demokratene å rasle med riksrettssabelen. Den raslingen er ennå ikke over. Fremdeles beholder de sabelen i sitt skjefte. Om den skal trekkes ut og brukes til å «hogge hodet» av Trump, gjenstår å se. Men slik situasjonen ser ut nå, er det ikke grunn til å tro at de vil få flertall i Senatet til det.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon