Øverste leder ayatollah Khamenei gråt under Soleimanis begravelse. Foto: AFP PHOTO / HO / IRAN PRESS
annonse
annonse

Den amerikanske likvideringen av den iranske revolusjonsgeneralen Qasem Soleimani og Donald Trumps trusler om ytterligere folkerettsstrige aksjoner mot Iran gir grunn til å tenke gjennom forholdet mellom Iran og Vesten.

Relatert til hva som trolig er den fremste sikkerhetspolitiske trusselen Vesten i dag står overfor, ytterliggående sunniislam, fremtrer det dårlige forholdet mellom Iran og Vesten som en tragedie. Det er sunniekstremister som gjennomfører terroraksjoner i de vestlige landene. I sin egen interesse burde USA og Europa normalisere forholdet til Iran.

Les også: Lik det eller ei, men det blir som høyresiden i Israel vil

annonse

Under den kalde krigen var Israel, Tyrkia og Iran Vestens viktigste allierte i Midtøsten. Den jødiske staten Israel, det sekulære Tyrkia og det halvsekulære sjiamuslimske Iran opplevde at de trengte Vesten for å kunne hevde seg mot den sunnimuslimske arabiske verden, som de atskilte seg fra etnisk, språklig og religiøst. Og for Vesten fremstod de tre statene som langt mer stabile enn de arabiske landene der regimeskifter og statskupp nærmest hørte til dagens orden.

Israel er fremdeles en viktig alliert for Vesten i Midtøsten. Men det ville være naivt å tro at Vesten kan kontrollere eller stabilisere Midtøsten ved hjelp av Israel. Recep Erdogans Tyrkia har valgt å knytte seg til den sunnimuslimske verden, og er definitivt ikke en stat Vesten kan stole på, slik det tyrkiske regimet viste ved å støtte IS og andre sunnimuslimske terrorgrupper etter utbruddet av borgerkrigen i Syria i 2011. Og den arabiske verden er minst like ustabil som den var under den kalde krigen.

Hvilke utfordringer Vesten står overfor i Midtøsten, kom til uttrykk under den såkalte arabiske våren. De autoritære regimene i regionen vaklet, islamister kom til makten i Egypt, det brøt ut borgerkrig i Syria, og det så ut som om IS skulle lykkes i å etablere et sunnimuslimsk kalifat i Syria og Irak. Hadde det ikke vært for Iran og Russland, ville IS-kalifatet trolig ha blitt en realitet. Kan noen forestille seg hvilke sikkerhetsutfordringer dette ville ha stilt Europa overfor, for eksempel i form av terroraksjoner fra islamistiske grupperinger som hadde sympatisert med et slikt kalifat? For å nedkjempe et islamistisk kalifat i Syria og Irak hadde omfattende militæraksjoner vært nødvendig, kanskje til og med bruk av atomvåpen.

annonse

Irak, og delvis også Syria og Libanon, har kommet under iransk kontroll. Det er noe Vesten knapt kan gjøre noe med, og skyldes blant annet det amerikanske angrepet på Irak i 2003. Men at det dermed skapes et sjiamuslimsk belte mellom Erdogans sunnimuslimske Tyrkia i nord og de sunnimuslimske arabiske statene i sør burde ikke nødvendigvis være negativt fra et vestlig perspektiv.

Eller hva med Afghanistan? Skal noen kunne forhindre at Afghanistan kommer under kontroll av Pakistan og Taliban, må det være Iran.

At Iran ønsker å skaffe seg atomvåpen bør Vesten avfinne seg med. Et militært angrep på Iran vil utløse en storkrig i Midtøsten med sannsynligvis katastrofale konsekvenser. Og økonomiske sanksjoner virker ikke, gitt at Kina, Russland og andre stater er mer enn villige til å handle med det iranske regimet. Gitt at Vesten oppgir planer om å fjerne det iranske prestestyret ved et militært angrep, bør iranske atomvåpen heller ikke være et problem. Atomvåpen er en garanti mot å bli angrepet av andre stater, ikke noe en stat kan bruke til å true sine omgivelser.

Les også: Trump om Bolton: – Dersom jeg hadde lyttet til ham, hadde vi stått midt oppe i den sjette verdenskrig nå

Iran støtter Hizbollah-militsen som kriger mot Israel. Det er riktig, men det ville være absurd dersom slike lokale konflikter skulle stå i veien for vestlige lands forsvar av sine globale sikkerhetspolitiske interesser.

Folk i Vesten er lei av kriger og militære intervensjoner. Trolig er USA og andre vestlige land på vei ut av Midtøsten. Samtidig er forholdene i regionen prekære. Islamister vil kunne komme til makten i Egypt, Saudi-Arabia og andre land. Eller regimene i området kan orientere seg i islamistisk, anti-vestlig retning for å vinne oppslutning i befolkningen. I en slik situasjon er eksistensen av det sjiamuslimske Iran, en stat med egne stormaktsambisjoner som neppe vil tillate at en sunnimuslimsk stat eller gruppe av sunnimuslimske stater etablerer et regionalt hegemoni, nærmest en Guds gave for Vesten.

Vesten trenger realpolitikere som Nixon og Kissinger. På samme måte som det for USA var fornuftig å normalisere forholdet til Maos Kina for å bruke landet som en motvekt til Sovjetunionen, vil det for Vesten i dag være fornuftig å normalisere forholdet til Iran for å bruke landet som en motvekt til den sunnimuslimske verden. Eventuelt bør Europa, som er langt mer berørt av forholdene i Midtøsten enn USA, på egen hånd normalisere forholdet til Iran. Men det betyr at vi må oppgi tanker om kanonbåtdiplomati, destabiliserende operasjoner og fargerevolusjoner. For å kunne normalisere forholdet til Iran må vi godta det iranske prestestyret, akkurat som USA måtte godta det kommunistiske styret i Kina for å kunne normalisere forholdet til landet.

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon