Illustrasjonsbilde. Foto av Historia/REX
annonse
annonse

Mohammed har vært syk en stund. Vet at tiden nærmer seg. Rundt ham står konene hans og gråter. Han føler seg mektig i sin aldrende kropp, lukker øynene for siste gang på jorden. Da han åpner dem igjen, svever han over det han instinktivt beskriver som en skrukkete sullik.

Han kan føle hva alle føler der nede i ørkenteltet. Lettelse. Selv hos favoritten Aisha. Han forbanner dem. Også du, Aisha, sier han på et harkete gammelmannsarabisk. Men ingen lyder når ned til dem fra den verden han svever i. Hyklerske koner, tenker i det han går gjennom en slags tunnel med et lys i andre enden. Allah, tenker Mohammed så, begynner å glede seg til etterlivet. 78 jomfruer, for ikke å glemme selve indrefileten – 22 unggutter. Han sikler et spor etter seg i tunnelsjakten.

Les også: Podkast (7): Mumler Gåsegg snakker!

annonse

Men han er ikke fornøyd der han går og drømmer. Velvære er en ting. Men han må tenke på fremtiden. Profet er vel og bra, men nå må han vel bøye seg for denne Allah? Eller? Hva om de to ble partnere, tenker han. I hvert fall sånn til å begynne med. Han smiler av tanken i det tunellen blir lysere. Og for å si det rett ut: Det hadde ikke vært ham imot med en liten orgie før alvorspraten med gamlingen.

Lyset blender ham. Han legger seg ned og resiterer en bønn. Ikke lett å vite gangen i innvielsesritualene her opp, tenker Mohammed og ber mer innstendig, så det skal virke oppriktig.

«Reis deg opp, Mohammed,» sier en stemme. Nå får jeg se ham, tenker Mohammed. 

annonse

«Er det deg?!» sier Mohammed og mister kjeven i gulvet. Han ser ansiktet til en fiende han drepte på slagmarken for noen år siden, da han ennå hadde krefter i kroppen. Fienden ler. Så skifter han skikkelse. «Jeg er den foranderlige, uforanderlige, eller noe sånt, vet du ikke det? Hva jeg er kan ta hvilken skikkelse det vil. Vart du skremt nå?» «Nei …» Mohammed drar på det. «Du, Mohammed, jeg kan lese tankene dine, ikke lyv.» 

Mohammed reiser seg helt opp. «Greit, jeg er hjelpeløs her oppe. Lever på din nåde. Men hva hadde du vært der nede uten meg?» Han peker under seg. «Du mener der oppe?» sier Allah og snur himmelen opp ned. Jorden er en kule over Mohammed. «Ja, jeg har tenkt på det,» sier Allah. «La oss sette oss litt.» Allah drar en komfortabel sky mot dem, byr Mohammed den beste plassen.

«Burde ikke du være glad for å få din profet tilbake, nå kan vi legge planer for verdensherredømme,» sier Mohammed. «Burde ikke du være glad for å komme hjem?» sier Allah. «Joda,» sier Mohammed. «Hva tenker du selv om det du utrettet på jorden?» spør Allah. «Hæ!» «Hva tenker du selv,» gjentar Allah. «Hva er det for slags spørsmål? Er det ikke du som skal dømme de døde og levende? Her er jeg. Den beste av de som før var levende,» svarer Mohammed og retter seg opp i skyen.

«Du får nesten unnskylde meg,» sier Allah, «jeg har lest mye moderne pedagogikk i det siste. Og det har jo ikke du ennå. Her oppe er det alle tider til all tid. Du kjenner bare en barbarisk og krigersk tid.» «Men …,» sier Mohammed, «jeg trodde vi var et team, at vi skulle stå sammen mot de vantro.»

Allah reiser seg fra skyen, den gir fra seg et lite gyng på himmelen. Han/hen/det/alt/ingenting går mot et skatoll. Åpner en skuff og henter en hybrid mellom Mac og Pc der inne. Setter seg i lotusstilling på en sky foran Mohammed. «Det er mye du ikke vet, min tross alt bittelitt kjære Mohammed,» begynner han. «Jeg vurderte å sende deg på en nokså evig fangeleir med likesinnede galninger og terrorister, men slo det fra meg. Jeg vurderte å la deg bli voldtatt i tuen år, av Aisha og dine andre koner, de skulle vært hundre år gamle skrømt, sånn for å utligne aldersforskjellen andre veien. Men nei. Det var ikke nok for deg. Jeg kom på noe annet,» avslutter Allah.  

Mohammed skjelver. Skyen responderer på hans sjels bevegelser og tilstand. Blir mørkere enn den svarteste globale oppvarming anno 2020. Han kjenner det nå: Allah er mektigere enn ham. Han selv var kanskje ikke engang en profet, bare en oppblåst og despotisk tulling. Han er redd, for første gang på mange kriger er han redd. Virkelig redd.

«Vi skal arrangere en avskjedsfest for deg, Mohammed, er du klar for det?» «Vi …?» spør Mohammed spakt. «Ja, ikke noe stort, bare Jesus, Gabriel, Job, og Abraham. Vi tar et guttevorspiel først, så kommer Maria, Aisha, Gaia og Venus etterpå. Blir ikke det bra?»

Mohammed skjønner ingenting. Men han er allerede forvist av Allah. Han står på et slags spa og blir tatt godt vare på. Alle er fagre og vakre. Gutter og jenter. Ingen synes å være over fjorten år. Men de har ikke kjønnsorganer eller endetarmer. Og munnene er bare en åpning for et slags kredittkort han har fått. Når han stikker det inn i dem får han opp et display på magen deres, der det står hvor mange tjenester han har igjen. Han vil ikke ha noen av dem. En tjeneste er resitasjon av hele koranen. Det står også at han må bruke opp kortet for å komme ut av spaet. For å miste alle poengene på kortet må han enten høre koranen resitert hundre ganger, eller bli pisket hundre ganger. Han velger det siste.

annonse

Øynene er bare tårer. Når han ser igjen, sitter han på vors med Jesus, Job, Abraham, Gabriel og Allah. Det flyter hits ut av skyene bak dem. Påskemorgen i soft og duvende KYGO-stil. «Gir du Mohammed litt mer oversaltet selters fra Dødehavet, så tar vi andre en ny runde Cognac årgang 622?» spør Allah. Alle ler, selv Job. Abraham gir Mohammed et glass. «Vi bare kødder, Moh! Ta en spøk, da!» sier han og gir Mohammed et leirkrus med Bache Gabrielsen. «Mitt valg,» sier Gabriel. «Kanskje ikke den beste cognac-en, men falt for navnet.»

 Allah klør seg i skjegget. River det av. Nå er hen en kvinne. Mohammed ser forskrekket på sin skaper. Så eser hun ut og smiler. Blir en gylden Buddha. «Du er en dogmatisk jævel, Mohammed. Men det er håp, også for deg. Vi har tenkt litt på det, gutta og jeg, og kommet opp med god løsning.» Statuen i gull tar en pause. «Du skal gjenfødes som en politiker med gullhår i ræva, en som lever i verdens beste land i tiden før det slukner, om cirka 1300 år. Du skal gjenfødes som en kvasisosialistisk politiker kalt Adolf Hitler.»

Les også: Mumler Gåsegg legger hodet på blokken!

Det blir stille i rommet. Ingen vegger, bare verdensrom. Job kremter: «Ikke mitt valg, jeg foreslo at du skulle bli født som Hege Storhaug, Helge Lurås, Milo Yiannopoulos, Tommy Robinson eller noen andre i samme gaten, for å kjenne litt på smerten til de som lider uten grunn. Men Allah er Allah. Ikke mye vi skal ha sagt egentlig, etter at hen tok sitt valg.» Job himler med øynene. Får et nokså mildt lynnedslag i ryggen av Allah. De ler og highfiver.

Mohammed besvimer. Han våkner av at Maria, Aisha, Gaia og Venus står ved han side på en sky. Han ser det livet han skal leve. Gaia gir ham et dødskyss. Venus vrir kukken hans, så den nesten ikke fungerer. Maria forbanner ham. Men det er Aisha som kicker Mohammed/Hitler så jævlig hardt ned fra skyen at han lander med et brunt og smålig hode i tiårene før Nazi-Tyskland. Og resten er historie. Amen.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon