Harald Eia gir velferdsstaten æren for det meste. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix
annonse
annonse

Nordmenn verdsetter uavhengighet høyt. Dette forklarer Harald Eia med velferdsstaten.

I sin nye TV-serie «Sånn er Norge» viser Eia blant annet til at gratis utdanning og støtte fra Lånekassen gjør at vi kan studere hva vi vil. Slik er det i USA, hvor foreldrene har stor innvirkning på studievalget, siden de tross alt må finansiere studiene personlig, og ikke over skatteseddelen som her i Norge.

Velferdsstat likestilles med en sterk stat, men dette er en feilslutning, skriver filosofen Lars Kolbeinstveit i en kommentar i Minerva:

annonse

«Likevel blir det misvisende når Eia ikke skiller mellom sterk og stor stat. Selv liberalister – som er mot en stor velferdsstat – er tilhengere av en sterk stat. En sterk stat med maktfordeling og uavhengige domstoler. Et sterkt politi som håndhever lov og orden.
Samfunn med sterk stat i den betydning bidrar også til uavhengighet. Jeg kan for eksempel ytre det jeg mener, for staten beskytter meg mot overgrep og vold fra andre.»

Her kan man nevne Singapore, som har en sterk stat, men nesten ingen velferdsstat og et begrenset demokrati. Eller Preussen under Bismarck, som hadde en sterk stat, innførte den første form for en begrenset velferdsstat, men som absolutt ikke var demokratisk. Eller Japan, som har en sterk stat, et utviklet demokrati og en velferdsstat, men svært lite uavhengighet.

Norge anno 2020 har selvsagt en forvokst og stor stat. Men er det virkelig en sterk stat? Vi kan ikke beskytte grensene. Forsvarsmakten er ikke i stand til å forsvare landet. Politiet klarer ikke beskytte våre gater og våre barn. Vi har ingen styring på økonomien: Statsbudsjettet har økt fra under 1100 milliarder kroner i 2013 til nesten 1400 milliarder i 2019. Dette med en såkalt borgerlig regjering. Samtidig øker gjelden i befolkningen kraftig.

annonse

Vi har problemer med skolene og helsevesenet, det er bompengeopprør, ACER-opprør, DAB-opprør, vindkraftopprør og utbredt skepsis til den hodeløse innvandringspolitikken. Politikerne har forkastet store deler av vårt demokrati til fordel for en europeisk union befolkningen ved to anledninger har stemt nei til.

Vi har en stat som lar seg presse av våre verste fiender, slik vi så i saken om IS-kvinnen. Og vi deler ut milliarder av kroner til alle mulige og umulige formål i utlandet, uten at vi stiller noen krav.

Nylig signerte regjeringen en avtale om finansiering av Det grønne klimafondet (GCF) på 3,2 milliarder kroner, en dobling av tidligere støtte. Dette til tross for at klimaforhandlingene i Madrid ikke førte frem, og nesten ingen andre land aksepterte sin del av finansieringen. For som utviklingsminister Dag Inge Ulstein sier:

– Norge bruker ikke norsk bistand som et forhandlingskort i klimaforhandlingene.

Sosialdemokratiet

Det er tydelig at Harald Eia setter pris på sosialdemokratiet. Som Kolbeinstveit skriver:

annonse

«Sosialdemokrater er teknokrater. Det er ikke noe spesielt åndelig over sosialdemokratiet. Det handler om teknisk beregningsutvalg og samfunnsøkonomiske modeller.
Dette er Eia begeistret for, og særlig hans tematisering av hvordan norsk økonomi fungerer og hvorfor vi har blitt så rike og samtidig like, er i liten grad beskrevet med ideologiske briller.»

Den svenske økonomen Nima Sanandaji avviser tanken om at velferdsstaten har skapt samhold og gjort oss rike. Det er helt omvendt: Våre homogene samfunn med høy gjensidig tillit skapte muligheten for å utvikle en velferdsstat.

Sanandaji innrømmer at de nordiske landene har hatt stor suksess. Men hans hovedtese er at suksessen kom først, og velferdsstaten var et resultat av suksessen.

Han avviser samtidig at en velferdsstat bygget på den nordiske modellen i det hele tatt er mulig å innføre i USA, slik blant annet presidentkandidat Bernie Sanders ønsker. USA er rett og slett for heterogent, det er et splittet samfunn med store konflikter og manglende gjensidig tillit.

Les også: Den nordiske velferdsstatens velsignelse – en myte?

I en kronikk som Harald Eia skrev i forbindelse med serien, skriver Eia:

«Nordmenn er ikke konforme. Vi er tvert imot hyper-individualister. Ektefødte barn av en sterk velferdsstat, som ved å bryte ned tidligere avhengighetsbånd til familie, sjefer, kirken og andre autoriteter, gjør oss friere til å leve livene som vi selv ønsker. Derfor føler vi da oss også friere enn de aller fleste mennesker i verden, amerikanere inkludert.»

Her overser Eia individualismen i den protestantiske tro, hvor vi som individer står «nakne foran Gud», i direkte forhold til Gud som individer. Selv Jesus var et individ med lite respekt for verdslige autoriteter.

Eia overser også filosofiens innvirkning fra perioden etter Descartes (Cogito, ergo sum), deismen, den eksklusive humanismen, individuelle rettigheter som ble utviklet av liberalister som John Stuart Mill. Han overser hele opplysningstiden, han overser lekmannsbevegelsen og personer som Hans Nielsen Hauge. I tillegg overser han den enorme innflytelsen fra den franske revolusjonen og den amerikanske uavhengighetserklæringen.

Les også: INDIVIDUALISMEN: fødsel, triumf og undergang

Eia ser ikke betydningen av våre nasjonalskalder, som Henrik Ibsen, eller kampen for norsk uavhengighet som feires hvert år den 17. mai.

Sosialdemokratiet og velferdsstaten tildeles all ære. Ikke så overraskende i en serie på NRK, men man forventer allikevel noe dypere tenkning fra Harald Eia, som tidligere har vist gjennom TV-serien «Hjernevask» at han stille seg på utsiden med et kritisk blikk.

Kolbeinstveit avslutter sin artikkel slik:

«Eia er vanligvis en uavhengig komiker, og skarp intellektuell, som sparker i alle retninger.
Denne uavhengigheten har falmet litt i «Sånn er Norge». Han er kanskje blitt for avhengig av sosialdemokratiet.»

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon