Elin Ørjasæter. Foto: Frida Marie Grande
annonse
annonse

Elin Ørjasæter oppfordrer pensjonister til å «slå seg løs i spaltene» og trosse politisk korrekthet. Det mener hun kan bidra til å løse samfunnets problemer.

Elin Ørjasæter er en profilert forfatter, samfunnsdebattant og foredragsholder, som har gjort seg bemerket for sine høyreorienterte, ofte politisk ukorrekte standpunkter. Bemerkelsesverdig nok engasjerte hun seg allerede som barn, og da var hun sosialist. Dette forteller hun i et eksklusivt intervju med Resett.

– Reisen begynte da jeg var ganske liten. Jeg var et veldig engasjert barn med to foreldre som var sosialister. Jeg var den eneste sosialisten på Bryn folkeskole i Bærum, og la meg ut med klassekamerater, forteller Ørjasæter.

annonse

– Særlig moren min var veldig engasjert i kampen for svake grupper, likestilling og andre sosialistiske dyder. Hun jobbet i Dagbladet. Alt dette som handler om lavere straffer og omsorg for de svake lå veldig sterkt i hjemmet mitt.

Les også: Elin Ørjasæter: – Innvandringskritikere risikerer å miste jobben

Fra sosialist til høyrevridd

Da Ørjasæter begynte å vokse opp, forstod hun at verden ikke var helt slik som hun hadde lært i barndommen. Dette skiftet fant sted da hun var i 14-årsalderen.

annonse

– Da jeg ble tenåring begynte jeg etter hvert å lure på om alt dette egentlig var riktig. Jeg husker en episode da jeg leste i nyhetene om flyktninger som hadde gått løs på en tobakkshandler med øks. Jeg husker familien min hadde sympati med flyktningene, og mente at de ikke fikk nok hjelp i Norge. De var en av de første gangene der jeg opplevde at jeg var i opposisjon til familien min. Jeg var opptatt av tobakkshandleren, jeg.

Ting forandrer seg, og dermed betoner man standpunkter annerledes eller ombestemmer seg over tid.

– De politiske sakene har blitt helt annerledes. Akkurat når det gjelder økonomi har jeg snudd litt tilbake i venstreorientert retning. Jeg er mye mer opptatt av fordelingspolitikk og svake grupper i dag enn jeg var for ti år siden. Samfunnet forandrer seg. Jeg opplever at ulikhetene vokser, og det bekymrer meg, sier Ørjasæter

Oppdratt til å skrive

I tillegg til sin virksomhet i media og i samfunnsdebatten, har hun også jobbet som headhunter, og var frem til 2004 ikke engasjert i offentligheten.

annonse

– Hadde du sett for deg at du skulle bli så profilert som du er blitt?

– Moren min ønsket det sterkt. Jeg ble jo oppdratt til å skrive i avisene, og skrev i Dagbladet som barn. Jeg var et vidunderbarn når det kom til dette med å skrive i avisene, men kuttet det ut i tenårene. Etter det var jeg ikke offentlig engasjert i en lang tid, sier Ørjasæter, og fortsetter:

– Så ramlet jeg inn i det i 2004, da jeg traff daværende redaktør i Samtiden, Knut Olav Åmås, mens jeg jobbet som headhunter. Vi diskuterte likestilling, og da sa han at jeg måtte skrive en artikkel for ham. Jeg hadde jo selvtillit for skriving på grunn av barndommen, så da gjorde jeg det.

«Killer-instinkt»

I artikkelen som så ble skrevet, mente Ørjassæter at mange kvinner ikke blir valgt som toppledere, fordi de ikke er villige til å ofre alt for jobben, og mangler «killer-instinktet» som en toppsjef må ha. Denne artikkelen skulle lede til at Elin Ørjasæter ble en offentlig person, og etter hvert en rutinert samfunnsdebattant.

– Jeg tenker at det er mange flere kvinner som ikke er så motivert av ledelse og konkurranse, mens flere menn er nettopp det. Når det er sagt, så er det ingenting i veien for at vi har kvinner og menn i alle posisjoner.

Fikk støtte av Brundtland

Reaksjonene på dette standpunktet lot ikke vente på seg.

annonse

– Det ble sagt at jeg levde i forrige århundre og at dette var forferdelig. Men da Gro Harlem Brundtland ble spurt om dette, så sa hun at jeg hadde rett. Hun sa at det dreide seg om biologi. «Men noen kvinner har killer-instinktet. Jeg har det», sa hun. Det var godt sagt, konstaterer Ørjasæter, og presiserer:

– Det er viktig at alle får de mulighetene de fortjener, men det betyr ikke at vi skal ha 50 prosent kvinner i alle yrker. Dessuten har vi tusen millioner andre problemer som er viktigere enn at vi har få kvinnelige rørleggere.

Den erfarne debattanten synes det er forunderlig at det ikke er flere i samfunnsdebatten som er enige med henne.

– Noe av det som har overrasket meg mest er at det er så få i offentligheten som er på min side i politikken, og at folk lar seg sjokkere av det jeg sier.

Les også: Elin Ørjasæter: – Nå er det slutt mellom Dagens Næringsliv og meg

Internasjonalisering

– Hva tenker du om Norges største utfordringer fremover?

– Innvandring og integrering kommer høyt opp på listen. Jeg synes også at internasjonalisering av lovverket er et problem, enten det gjelder EØS eller Strasbourg eller hva det måtte være. Det er problematisk at rettsutviklingen fjernes fra demokratisk kontroll, fastslår Ørjasæter.

Manglende velferdsprioritering

– En annen ting jeg er opptatt av er at statens omsorg for de mange medfører at de som trenger hjelpen mest ikke får den.

– Erna Solberg snakker om psykiske problemer i hver eneste nyttårstale. Det skal psykologer inn overalt, og har du et lite problem, skal det diagnostiseres. Man skal hjelpe alle som har det trist og leit. Men er du psykotisk får du ikke institusjonsplass. Foreldre kan sitte med et suicidalt barn som er veldig sykt, som ikke får plass.

Ørjasæter mener at man i større grad bør prioritere de som trenger det mest i velferdspolitikken.

– Vi har glemt de aller sykeste av de psykisk syke. Omsorgen skal smøres ut over alle, og det er mangel på prioritering.

Bortskjemte nordmenn

– Er vi blitt litt for bortskjemte av den norske velferdsstaten, slik at vi har mistet grepet om virkeligheten?

– Ja, og det er det skumle med oljepengene, at vi kan løse mange problemer med penger. Vi er nok litt bortskjemte. Før jeg ble opptatt av innvandring, var jeg opptatt av misbruk av velferdsordninger. Nå blir det strammet på mange felt, og det er kanskje mye på grunn av innvandring, men det hadde kanskje skjedd uansett, spekulerer Ørjasæter.

Sykelønnskutt

Hun er bekymret for moralen rundt arbeid og det å misbruke velferdsordninger. Blant annet peker hun på at mange arbeidstagere i Norge misbruker egenmeldingsordningen for å ta seg fri fra jobb.

– Vi har jo denne gamle diskusjonen om det å ta seg en tredagers, og det gjør jo folk. Forskerne har vist at slike holdninger faktisk er smittsomme. Vi får 100 prosent lønn ved sykdom, og det er en veldig raus gode. Samtidig har man strammet inn når det gjelder arbeidsavklaringspenger, og det kan være folk i denne gruppen som er i dyp nød.

– Synes du vi bør kutte i sykelønnen?

– Ja, definitivt. 80 prosent hadde vi klart oss på. Når vi er syke bruker vi mindre penger, og du er som regel veldig passiv. Og folk blir veldig rasende når jeg sier dette. Hvorfor blir folk det når man sier noe så opplagt? spør Ørjasæter retorisk.

Begredelig presse

– Hva tenker du om tilstandene i media i dagens Norge?

– Jeg synes at noe er begredelig, og at noe er oppmuntrende. Det begredelige er de store mediene, de blir dårligere. VG-saken rundt Trond Giske var en øyeåpner.

– Jeg synes også det er trist at NRKs nyhetsavdeling, som bør være best, ikke er bedre.

Lyspunkter

Likevel mener Ørjasæter at det finnes positive utviklingstrekk å peke på.

– Det er også gode tegn. Minervanett er ett lyspunkt. Nettavisen, der jeg selv skriver, er skikkelig i støtet. Så har vi personer som Julie Dahle, Maria Zähler, Shurika Hansen og Nina Hjerpset-Østlie, alternative stemmer som også er store lyspunkter i en altfor grårosa politisk presse.

Også Klassekampen bidrar med mye konstruktivt i pressen, mener Ørjasæter.

– Jeg er alltid deppa når jeg våkner om morgenen. Da åpner jeg nettbrettet og går inn på Klassekampen og får min daglige trøst og medisin mot morgendepresjonen. Det er en utrolig bra avis. Noen av leserinnleggene er helt ville og håpløse, men det gjør ikke noe, for jeg vet at det er fullt av bra folk i redaksjonen, og at de slipper til alternative stemmer, og har respekt for dem, sier hun.

Les også: Ørjasæter refset høyresiden for å ta for lett på løsarbeid

Politisk ukorrekte pensjonister

– Hvordan tenker du man kan bekjempe knebling og politisk korrekthet i den norske konsensuskulturen?

– Jeg har et håp til de gamle, vi har jo etter hvert en ganske rik klasse i Norge, nemlig de over 60. Mange går av med pensjon og de er trygge for egen inntekt, så de burde slå seg løs i spaltene. Hvis du er pensjonist har du ingen unnskylding for å ikke si det du mener offentlig, da du har trygg inntekt.

– Jeg forakter folk som er så skuddredde at de ikke tør å si noen ting. Særlig i akademia er det mange slike folk, sier Ørjasæter.

Hun understreker at hun har forståelse for de som ikke tør å si noe av frykt for å miste levebrødet.

– Men er du født rik eller er pensjonist, og likevel mener at du ikke kan si hva du vil, fordi det ikke er korrekt; gå hjem og legg deg.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon