President Donald Trump holdt fram torsdagens Washington Post hvor man kan lese nyheten om at han er frifunnet. Foto: Evan Vucci / AP / NTB scanpix.
annonse
annonse

Maktfordelingsprinsippet er en doktrine som innebærer at den makten i en stat deles mellom forskjellige myndigheter for at disse skal oppveie og utøve kontroll over hverandre. Det har som formål å forhindre maktmisbruk.

I Norge er det derfor slik at Stortinget (lovgivende makt) utøver større kontroll over regjeringen (utøvende makt) enn det som var den opprinnelige tanken om tre uavhengige maktorganer.

Riksrett ble benyttet som et redskap av Stortinget for å øke innflytelsen over den utøvende makt. Etter riksrettsaken mor Selmer fikk Norge parlamentarisme. I Norge er det derfor slik at Stortinget (lovgivende makt) utøver større kontroll over regjeringen (utøvende makt) enn det som var den opprinnelige tanken om tre uavhengige maktorganer. USA har ikke parlamentarisme, og som VGs Per Olav Ødegård skriver:

annonse

– De ville unngå at den unge republikken ble styrt av en president som oppførte seg som en eneveldig konge. Derfor fikk Senatet ansvar for å dømme og avsette en president som grovt misbruker sin makt…

Les også: – Romney vil alltid være bitter for at han ikke ble president

Helt riktig, og skansene for å avsette den utøvende makt (presidenten) ble satt høyt. I motsetning til Norge, der den utøvende var Kongen, er USAs president folkevalgt. Men på VG maner fortsetter Ødegård suttede på sin ideologisk smokk med dette:

– Riksrettssaken mot Trump viser at denne kontrollinstans i praksis er blitt avskaffet.

annonse

På hvilket vis Ødegård? Den viste seg og fungere perfekt. Senatet avviste saken de fikk presentert fra republikanernes hus som grunnløs. Alt spilte seg ut foran åpent kamera, så dersom du sitter på noe annet bevis hvorfor presenterer du det ikke i stedet med å lire ut av dette:

– Det fantes ingen mulighet for at minst to tredjedeler av senatorene ville finne ham skyldig. De ville ha frifunnet presidenten, nær sagt uansett hva opposisjonen hadde anklaget ham for. Slik forvitrer fundamentet for maktfordeling.

Les også: Mitt Romney vil stemme mot Trump

Etter at Lincoln ble drept tok Andrew Johnson over. Han var demokrat og støttet følgelig slaveriet (det var republikanere som avskaffet svineriet). Vel, planene til Johnson innbefattet ikke gi beskyttelse til slavene. Derfor kom han i konflikt med den republikansk-dominerte kongressen, og ble tilslutt «impeached» for å ha misbrukt sin makt. Det manglet altså en stemme for å opp nå kravet om ett to tredjedels flertall for å avsette han. Med andre ord mulig at Ødegård har rett når han hevder:

– Når presidentens parti har flertall i Senatet er utfallet gitt på forhånd. Trump eier i dag det republikanske parti. Han er svært populær blant republikanske velgere.

annonse

Men stopp en halv… Nixon er den eneste som noen gang er valgt to ganger til visepresident og til president. Da det ble klart at Kongressen var i ferd med å sluttføre prosedyren for å stille ham for riksrett. I motsetning til Trump derimot var det en reel sak, og ingen tviler på utfallet av en eventuell riksrett for Nixons vedkommende.

Les også: Trump feiret frifinnelsen: – Vi har vært gjennom et helvete

I pressens historiefortelling finnes det stort sett alltid en skurk, et offer, en helt og en ekspert. Ødegårds helt fremkommer videre i hans folkeopplysning:

– Senator Mitt Romney var det eneste hederlige unntaket da samtlige andre senatorer fulgte partilinjen. Romney vurderte bevisene og fulgte sin samvittighet

Ødegård hever altså Romney var det unntaket som skilte seg ut på en fordelaktig og tiltalende måte. Ingen av de andre senatorene vurderte hverken bevise eller fulgte sin samvittighet. Vet ikke om det blir trist eller komisk når han fortsetter med:

– I En Folkefiende av Henrik Ibsen sier dr. Stockmann at den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene. Stockmann tok et oppgjør med flertallstyranniet og forsvarte den enkeltes rett til å tenke annerledes. Romney står helt alene i sitt parti og i dagens brutale politiske ordskifte utsettes han for grov hets.

Tillat meg en rask oppsummering av Henrik Ibsens folkefiende:

I første akt får doktor Stockmann bekreftet sin mistanke om at byens helsebringende bad – et bad han selv har vært en foregangsmann for – faktisk er «en pesthule (myr)». Vannet der er forurenset av bakterier som er skadelige både «indvortes og udvortes».

annonse

I annen akt viser Stockmann tenner, og det er klart at han vil være beredt til kamp.

I tredje akt blir pressen sinte da de har personlig interesse i at sannheten om badet (myra) holdes skjult.

Fjerde akt foregår i et stort forsamlingslokale, der Stockmann etter noter skjeller ut sine motstandere for deres feighet. Hele det «løgnaktige samfund» bør «jævnes med jorden», roper han «i stigende opphisselse». Stockmann fremstår nå med noe som har vært tolket som en anti-demokratisk elitisme; han tar et oppgjør med læren som hevder «at meningsmand, at disse ukyndige og ufærdige i samfundet, har den samme ret til at fordømme og godkende, til at styre og råde, som de enkelte åndeligt fornemme personligheder».

Les også: Trump langet ut mot «uærlige og korrupte folk» etter frikjennelsen

I femte akt kompromitterer «Skurkene» seg ytterligere. Ødegård nevnes ikke ved navn i denne, men…

– Å undergrave tilliten til tradisjonelle, uavhengige medier har stått sentralt for Trump fra første dag i Det hvite hus.

Ødegård og mange av hans kollegier mestrer dette fint på egenhånd.

– Det politiske system er i krise og vanry. Skittkasting har overtatt for politisk dialog. Men alt handler om å vinne.

I it takes one to know one, som man sier på nynorsk.

 

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon