Til høyre: Russlands president, Vladimir Putin, har latterkrampe. Til venstre: Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan. Foto: Skjermdump/Scanpix.
annonse
annonse

Putin har lyktes med å rive Tyrkia og Vesten fra hverandre, gjøre Tyrkia strategisk avhengig av Russland, og samtidig oppnå sine geopolitiske mål i Syria – stikk i strid med Ankaras kjerneinteresser.   

Det er fortsatt uklart om det var syrere eller russere som stod bak torsdagens bombing av tyrkiske styrker i Idlib-provinsen i Syria, hvor minst 33 soldater mistet livet og over 30 ble skadet. Mens uavhengige tyrkiske militæreksperter retter fingrene mot Russland, nekter Moskva å ha noe med dem å gjøre.

Men uavhengig av hvem som stod bak, kunne angrepet aldri funnet sted uten russernes støtte til Assad-regimet og tilstedeværelse i krigen – noe som Ankaras raseri vis-à-vis Moskva bekrefter. Episoden vitner om at den såkalte strategiske tilnærmingen mellom Tyrkia og Russland alltid har vært en illusjon, grunnet landenes diametrale motstridende geopolitiske interesser.

annonse

Vladimir Putin har heller aldri glemt den dagen da Tyrkia – under president Erdogans ordre – skjøt ned et russisk jagerfly i november 2015. I etterkant av episoden var Putin rasende og kalte blant annet Tyrkia for en terrorstøttende stat «som kjøper olje fra ISIS og finansierer og støtter mange andre terrorgrupper.» Russland iverksatte deretter en rekke økonomiske sanksjoner mot Tyrkia, men til de fleste observatørers store overraskelse, begravde Putin og Erdogan tilsynelatende stridsøksen relativt raskt.

Stategiske tilnærminger og politiske isfronter

Allerede i juni 2016 beklagde Tyrkias president hendelsen, og Ankaras såkalte strategiske tilnærming med Moskva begynte å skyte voldsom fart – spesielt i etterkant av det feilede militærkuppet mot Erdogan, i juli samme år. Mens Putin skal ha hjulpet Erdogan ved å advare om et mulig kupp i forkant av hendelsen, beskyldte Tyrkias president vestmaktene – spesielt USA – for å ha støttet kuppmakerne.

Med en politisk isfront mellom Tyrkia og landets NATO-allierte som følge av kuppforsøket, rettet Erdogan blikk mot Russland. Moskva og Ankara inngikk en rekke økonomiske, politiske og militære bilaterale avtaler – i et nytt driv for å tilsynelatende ringe inn en ny æra av bilateralt samarbeid mellom de to historiske fiendene.

Igangsettingen av konstruksjonen av gassrørledningen TurkStream i mai 2017 – som gjør Tyrkia enda mer avhengig av russisk energi – var en viktig milepæl. Men det hele toppet seg i juli 2019, da fra russerne ferdigstilte leveringen av det høyteknologiske antiluftvernssystemet S-400 til tyrkerne – til amerikanernes store forargelse.

Les også: USA, Tyrkia og kurdere i Syria: Realpolitikk på sitt mest elementære

Eksperter omtaler anskaffelsen av det russiske våpensystemet som den siste dråpen i en lang rekke uheldige politiske hendelser, som til slutt fikk begeret til å renne over for amerikanerne. USA sier at S-400-systemet er inkompatibelt med NATOs våpensystemer, og kan utgjøre en trussel mot det høyteknologiske amerikanske stealth-jagerflyet F-35. Tyrkia ble derfor ekskludert som samarbeidspartner for USAs F-35-program i juli 2019.

Flere høytstående amerikanske tjenestepersoner snakker videre åpenlyst om å implementere en rekke sanksjoner mot Ankara, selv om ingenting ennå er formelt bestemt. Konflikten mellom USA og Tyrkia virker uansett nær bristepunktet. Flere observatører mener at Tyrkia forblir en NATO-alliert kun i navn, og tror at USAs allianse med landet formelt kan ta slutt i ikke alt for fjern fremtid.

Tyrkia ut – Hellas inn? USAs nye geopolitiske strategi i Øst-Middelhavet

annonse

En kort romanse

I takt med at forholdet til USA og Vesten gradvis forsuret seg, så Ankara mer og mer til Moskva for å fylle det strategiske tomrommet som ble etterlatt – spesielt med tanke på oppgraderingen av Tyrkias eldende jagerflyflåte. Erdogan og Putin har møttes flere ganger, blant annet for å diskutere et eventuelt tyrkisk kjøp av det russiske militærflyet Sukhoi-57, og omtalte hverandre som «kjære venner» så sent som slutten av august 2019.

Russlands og Tyrkia såkalte strategiske tilnærming var likevel dømt til å bli en kort affære, da flere av landenes kjerneinteresser var i direkte konflikt med hverandre, spesielt – men ikke utelukkende – i Syria. Tyrkias støtte til syriske opprørerne og diverse jihadistergrupper, samt Russlands kompromissløse støtte til Assad-regimet, gjorde en potensiell konflikt uunngåelig. Utrolig nok klarte lenge Moskva og Ankara å unngå det, men da kampen om Idlib omsider begynte å skyte fart, var en militærkonfrontasjon uunngåelig.

Les også: 1979: Da det blåste opp til den perfekte jihadistiske storm

Mens Erdogan har sverget på å støtte jihadistopprørerne i Idlib militært for å tvinge Assad-regimet ut av provinsen og opprette en trygg havn for den syriske opposisjonen, har Putin lenge insistert på at jihadistene må bekjempes til siste mann, og at Assad-regjeringen må gjenopprette kontrollen over hele Syria – inkludert Idlib. Enn så lenge fortsetter Den syriske hæren og dens allierte å avansere i regionen, og Tyrkia virker maktesløs til å stoppe det.

Det er lufta som teller

Den tyrkiske hæren har nemlig et enormt problem med tanke på å oppnå Erdogans strategiske mål. I moderne krigføring er det ikke mulig å vinne uten å kontrollere –  eller i det minste nekte motstanderen kontroll over – luften. Assad-regimet og Russland har for øyeblikket full kontroll over luftrommet i Idlib – takket være sine mange S-400 luftvernmissiler utstasjonert over hele Syria. Den tyrkiske hæren skal derfor slite stort med å oppnå målene som Erdogan har stadfestet.

Ethvert forsøk på å sende tyrkiske militærfly inn i provinsen vil etter all sannsynlighet bli møtt med S-400 missiler og skutt ned, som en liten takk for sist fra Putin. Ifølge folkeretten har den syriske regjeringen sin fulle rett til å til skyte ned ethvert militærfly som penetrerer den syriske statens luftrom uten tillatelse – på samme måte som den tyrkiske regjeringen hadde det folkerettslige på det tørre da Tyrkia skjøt ned det russiske jagerflyet i 2015.

Les også: Slutten av en epoke: Det amerikanske forsvarets relative nedgang markerer turbulente tider i vente

I ren desperasjon har Tyrkia derfor rettet blikket mot USA og andre NATO-land og tryglet sine «allierte» om hjelp til å få kontroll på situasjonen. Ankara har blant annet spurt amerikanerne om de kan utplassere luftvernmissilsystemet «MIM 104 Patriot» ved grensen til Syria, for å nekte russiske og syriske militærfly fri ferdsel over luftrommet i Idlib. Alle forespørsler har falt på døde ører, så den tyrkiske hæren står alene mot Assads hær med iranske og russiske allierte – med deres herredømme i luften over Idlib.

To stolte machomenn

Uten de nødvendige militære verktøyene, så virker Tyrkia enn så lenge maktesløs til å oppnå sine strategiske mål i Syria. Putin har også lagt altfor mye prestisje inn i Syria-krigen til å trekke seg nå og kommer ikke til å la seg kue av tyrkiske trusler. Erdogan må nok sine spise sine egne ord og se Assad-regimet gradvis gjenopprette kontrollen over brorparten av Idlib. Senest fredag morgen advarte den russiske dumaen (parlamentet) at enhver stor-skala tyrkisk militæroperasjon i Idlib vil komme til å «medføre dårlige konsekvenser for Tyrkia.»

Det handler ikke bare sikkerhetspolitiske interesser, men også en kamp om prestisje mellom to sterke presidenter, som ikke liker å tape ansikt. Tapet av militærflyet i 2015 var et stort prestisjetap for Putin, og han har ikke glemt det. Han har kun ventet på det riktige øyeblikket for å ydmyke sin tyrkiske motpart, og den tiden har kommet nå. Tyrkia har få reelle måter til å slå tilbake mot Russland, spesielt med tanke på landets stadig økende avhengighet av russisk energi. En full krig mellom de to er svært usannsynlig.

Les også: Kommer Taliban tilbake til makten?

Den strategiske tilnærmingen mellom Russland og Tyrkia har alltid vært en illusjon, og Putin har spilt sin hånd mesterlig. Ikke bare har han brukt tiden til bidra til å bryte opp det allerede skjøre allianseforholdet mellom Erdogans Tyrkia og vestmaktene en gang for alle, men også gjort tyrkerne mer strategisk avhengig av russerne – både militært og innen energi. I Syria fortsetter Moskva å tråkke på Tyrkias kjerneinteresser så å si uhindret til Ankaras store forargelse.

Putin har utmanøvrert Erdogan på alle tenkelige måter og det var han som lo best til slutt.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon