- Resett - https://resett.no -

Flyktningkrisen 2.0: Realismen trumfer idealismen til slutt

Europas reaksjon på den pågående migrasjonskrisen på EU yttergrenser, vitner om et kontinent som begynner å se til politisk realisme som veiledning i et stadig mer faretruende internasjonalt politisk landskap.

Det voldsomme migrasjonspresset på EUs yttergrenser, etter at Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan bestemte seg for å åpne slusene for migranter og flyktninger til Europa, er enormt. Fast bestemt på å ikke gjenta flyktningkrisen fra 2015, har Hellas – med noe hjelp fra EUs grensepoliti Frontex – forsøkt å hermetisk lukke grensen, enn så lenge tilsynelatende med relativt god suksess.

Les også: – Nordmenn, forbered dere! [1]

annonse

En de facto militarisering av grensen mellom Tyrkia og Hellas – både til lands og til sjøs – har nå i prinsippet funnet sted. Mens greske soldater ikke nøler [2] et sekund med å skyte tåregassgranater og gummikuler mot den desperate folkemengden som presser seg inn mot gresk jord, bruker den greske kystvakten drastiske metoder [3] for å stoppe migranter og flyktninger som prøver å ta seg inn i Hellas via sjøveien.

For selv den største kynikeren er dette svært dramatiske scener, men for den ihuga idealisten representerer dette ondskap på høyt nivå. Noe har likevel skjedd i den kollektive psyken til Europas menneskerettighetsforkjempere og innvandringsliberale krefter siden den forrige flyktningkrisen i 2015. Da lignende bilder dukket opp i massemediene den gang, var store deler av Europas politiske elite høylytte i sin støtte til åpne grenser og asylliberalisme.

Fremover vil relasjoner mellom verdens stater defineres av politisk realisme – uavhengig av hva norske politikere ønsker [4]

annonse

Det er opplagt at disse desperate menneskene som flykter fra død og fordervelse, eller fattigdom og elendighet, ønsker seg et bedre liv i Europa – med god grunn. I henhold til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen fra 1950, så har de også all rett til å ta seg til Europa for å søke om politisk asyl, men får ikke lenger sine menneskerettigheter ivaretatt. Europas politiske elite som stilte seg bak åpningen av grensene i 2015 – inkludert selveste Angela Merkel – støtter nå jevnt over ubetinget de ubarmhjertige greske tiltakene.

Nå, nesten fem år etter den første flyktningkrisen, er de politiske konsekvensene av beslutningen om å slippe inn over tre millioner flyktninger og migranter i EU mellom 2015-2017 opplagte. Euroskeptiske populistpartier – på både høyre- og venstresiden – har voldsom vind i seilende, og truer i prinsippet hele den europeiske transnasjonale politiske arkitekturen, som ble unnfanget etter Andre verdenskrig. Flere vil for eksempel peke på [5] flykningskrisen som den utløsende faktoren for at Brexit til slutt fant sted.

Les også: Dreiningen mot høyre i Europa har så vidt begynt [6]

Folk som advarte i 2015 mot at en slik politikk ville medføre alvorlige politiske konsekvenser for Europa, ble avskrevet som inhumane, nativistiske og fremmedfiendtlige rasister – en skam for Europas humanitære verdier og den barmhjertige kristne arv. Men konsekvensene som kritikerne advarte om har i stor grad funnet sted, som det europeiske politiske etablissementet nå ikke har hatt noe annet valg enn å ta innover seg – som den siste tids hendelser bekrefter.

Europas viktigste beslutningstagere og opinionsdannere stiller seg i prinsippet bak den samme politiske linjen som de i stor grad fordømte i 2015. Den pågående krisen i Hellas vitner derfor om at selv EU – den liberale verdensordenens viktigste støttespiller – nå har tatt innover seg at slutten på den liberale tidsalderen har kommet til veis ende. Den kalkulerende realismens nådeløse comeback i internasjonale relasjoner er nå et faktum, som selv de mest idealistiske av politikere ikke lenger kan ignorere.

Tyrkia ut – Hellas inn? USAs nye geopolitiske strategi i Øst-Middelhavet [7]

Setter du pris på Resett?

VIPPS 124526
BANK 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) eller
SMS “Resett fast” (59,- pr. mnd.) til 2474