"Handmaids Tale"-gruppen går i toget markeringen av den internasjonale kvinnedagen 8. mars i Oslo. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
annonse
annonse

Hva om det hadde vært hovedparole på Kvinnedagen? Eller denne: «Vi vil være hjemme for barna!» Kvinnebevegelsen har forsømt å tematisere morsrollen i samfunnet for unge jenter, mener den selverklærte «anti-feministiske feministen», Camille Paglia.

For den radikale kvinnebevegelsen er hennes synspunkter muligens kjetterske. Hun kaller seg en lidenskapelig feminist, men er neppe den mest rabiate purka i bingen. Ingen kan unnslippe de biologiske realitetene vi er underlagt. Tempus fugit. Tiden går. Også for jenter, og fertiliteten avtar med alderen. Naturen ønsker unge foreldre. Jentekroppene signaliserer at de vil bli mødre, mener Paglia. Mange jenter har trolig ikke det klart for seg. At jenter har livmor, vitner om livsfremmende design og formål. Perspektiver som «meningen med livet» er fraværende ifølge henne. Ingen sivilisasjon kan vedlikeholdes om ikke dette anerkjennes. Mange kvinner på 35 pluss, uten mann og barn, skulle ønske de kunne bli gravide, men har blitt innhentet av den biologiske klokken. I dagens samfunn blir ikke unge kvinner feiret som mødre. Men det er ikke mer økologisk bærekraft i å hedre «Moder jord» enn vårt biologiske opphav. 

Les også: Hijab: Bare et uskyldig stykke tøy? Snakk om å tilsløre virkeligheten

annonse

Hva med å gjøre morsdag til offentlig flagg-dag? En hyllest av morsrollen, en programerklæring og anerkjennelse av en av bærebjelkene i en sivilisasjon som ønsker å gi framtid og håp til våre unge. Ikke alle kan gi sin mor høye terningkast. Men uansett kvalitet på oppdragelsen, bør mødrene i hvert fall få kred for å ha svettet og blødd og født oss til verden. Alle har ved inngangen til livet sugd en pupp som kunne ha blitt nektet oss. Står ikke de fleste av oss i takknemlighetsgjeld til en mor som valgte å mate oss så snart vi kom ut? Hun lot oss få ligge i ro og mak i ni måneder i avslappende omgivelser for at vi kunne bli best mulig rustet til et liv i friluft. Tidligere var mammas mage den tryggeste adressen å bo på. I dag er det ikke slik. Når det snakkes om de små, er underteksten ofte at de er en byrde. Før i tiden var man opptatt av å hedre sin mor (og far også), og du ville få et langt og godt liv. Dette ble sett på som investering i egen framtid ut ifra det universelle prinsippet om at «du høster hva du sår». For dine valg i dag får følger for morgendagen. 

Hva med denne parolen? «Ja til selvbestemmelse: En kvinnerett å få føde sitt barn.» Vi bør alle fremme livskreftene i vår sivilisasjon. Når er kvinnerørsla villig til å kjempe for alle barns rett til å bli født? Hvorfor ingen entusiasme for morsrollen? Det er noe grunnleggende destruktivt å kvitte seg med et barn. Det er ikke normalt. Når du mentalt til og med godtar å utrydde et ufødt barn, blir all annen falskhet, løgn og ondskap i samfunnet ingen big deal. Løgn er en rot til ondskap. Repeter den ofte nok og du får en «sannhet» som de fleste etter hvert kjøper. Å bære på et barn i magen er ikke verre enn å bære på smerten etter å ha gjort sitt livs største feilgrep. Abort stopper et hjerte og knuser et annet. 

Noen vil mene at feminisme er en bevegelse for de velstående, for de som har mer å være takknemlig for enn å demonstrere mot. Norge er verdens beste land å bo i for kvinner. Men vi har skapt en hel generasjon av skjøre og lett krenkbare jenter som skånes for motstand («Generation snowflake»). Borgerskapets velfødde og bortskjemte kvinner har lenge satt livet på vent og utsatt livets milepæler til det er for sent. Foreldres karriereløp har produsert unge, sensitive jenter med psyke som lett brister og som har blitt frarøvet muligheten til å bryne seg på livets realiteter. En livmor er del av kvinnens naturlige kapital. Men hun er også utstyrt med knyttnever. Kan de være et alternativt metoo-verktøy? Bunner ikke noen av disse sakene i usikkerhet i hvor grensene går? Kvinner har tradisjonelt blitt kalt det (fysisk) svake kjønn, men er likevel sterke nok til å slå fra seg.

annonse

Det var en gang kompasset virket. Man visste med sikkerhet hva som var nord og sør, rett og galt og respekterte biologiens merkesteiner. Menn var mannfolk, gutter visste de var gutter og jenter fikk lov å være feminine. I dag er vår tenkning blitt så lobotomert at gangsyn og sunn fornuft ikke er verdier som kan tas for gitt. Vi tar ikke lenger alt i beste mening, men mistenker og lar oss krenke. Men det kan være lurt at vi alle tar et skritt tilbake og vurderer oss selv og situasjonen vi har havnet i. Selvkritikk er den edleste form for kritikk. Men er det rom for det på Kvinnedagen? 

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon