Illustrasjonsbilde. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
annonse
annonse

Det er for tidlig å trekke bastante konklusjoner, men det synes allerede nå klart at kriseberedskapen har vært for dårlig og at COVID-19 pandemiens skadeomfang kunne vært mer begrenset dersom omfattende tiltak hadde blitt iverksatt tidligere. 

Vi mangler utstyr for å teste og redusere spredningen av viruset. Og vi mangler utstyr til å behandle de alvorligste tilfellene for å redusere dødeligheten. I den regionen hvor jeg har tilhold er det bare tre respiratorer til å betjene en befolkning på flere hundre tusen mennesker, og kapasiteten på disse tre respiratorene er allerede utnyttet fult ut.

Les også: Mediene var for sent ute og er dobbeltmoralske når de nå kritiserer statsministeren

annonse

Og først og fremst mangler vi proaktiv og handlekraftig ledelse. Regjering og helsemyndigheter har hele tiden vært på etterskudd og fulgt en vente-og-se heller enn en føre-var strategi. Tiltakene har vært for begrensede og de har kommet for sent.

I stedet for å hente lærdom fra Taiwan og Singapore, som har erfaring med SARS-viruset og andre virus fra Kina fra tidligere, har man fulgt generelle råd fra WHO og en gradvis skalering av tiltak, åpenbart i håp om ikke å iverksette mer omfattende og kostnadskrevende tiltak enn nødvendig.  

Allerede 31. desember iverksatte Taiwan de første av 124 tiltak frem til nå. Resultatet er forbløffende. 

annonse

Taiwan ligger en kort flytur fra Wuhan-provinsen og har hatt 2000 kinesiske turister hver dag. De har 1 coronasmittet per 500.000 innbygger mens Norge, som ligger på den andre siden av jordkloden, i skrivende stund har 75 coronasmittede per 500.000 innbyggere. 

Til sammenlikning har Kina 29 coronasmittede per 500.000 innbygger. Og mens COVID-19 synes å være på retur i Kina og Taiwan stiger smittetallene nå eksponentielt i Norge. 

Norske myndigheter iverksatte omfattende tiltak først 12. mars. Det har vært for lite og for sent. Dermed blir konsekvensene mer omfattende enn de ellers kunne vært. Dødsfallene blir flere. De økonomiske og samfunnsmessige skadevirkninger blir større. 

Det er en kjensgjerning at vår evne til å håndtere store sikkerhetsutfordringer er blitt sterkt svekket de siste 30 årene. Årsakene til dette er flere.

Euforien i Vesten etter opphøret av Den kalde krigen og den eksistensielle trusselen knyttet til den kjernefysiske terrorbalansen, har ført med seg en langt mer tilbakelent holdning til statssikkerhet og samfunnsikkerhet. 

Det har ført til at Forsvaret er sterk nedbygd. Vi står vi igjen med et miniforsvar med noen få kapasiteter egnet til internasjonale operasjoner sammen med våre allierte, men for lite og uegnet til å forsvare landet i en tid hvor sikkerhetsbildet i våre nærområder nå er sterkt forverret. 

annonse

Likedan er den sivile beredskapen svekket. Utstyr er utdatert og mangelfullt. Tilfluktsrom er murt igjen. Øvelser holdes sjelden. Beredskapslagrene av korn og viktige matvarer er borte. Det samme gjelder livsviktige medisiner. De produseres i Kina eller andre lavkostland og vil være et knapt gode vi må konkurrere med andre om i en krisesituasjon.

Verden er dessverre ikke blitt noe tryggere sted. Trusselbildet er tvert imot blitt mer uoversiktlig og mer komplisert. Det gjelder både de samfunnsmessige og de militære truslene vi står overfor. 

Globaliseringen har økt den samfunnsmessige sårbarheten. Folk og varer reiser mer og lenger. Grensekontrollen er fjernet. Fri bevegelse av personer over landegrensene innebærer at vi ikke lenger har kontroll med hvem som reiser inn og ut av landet. Det internasjonale varebyttet er mer spesialisert og selvforsyningsgraden er redusert. 

Dessuten har den omfattende overføringen av nasjonal beslutningsmyndighet til overnasjonale organer, som skulle bidra til mer enhetlige løsninger, økt effektivitet og lavere transaksjonskostnader, i vesentlig grad gått på bekostning av evnen til å handle lokalt. 

Teknokratiene i de store internasjonale organisasjoner, som EU-kommisjonens direktorater og FNs mange underorganisasjoner, mangler fleksibilitet og viser liten evne til å lære av erfaring (jfr. eksempelet Taiwan over) og lar ofte rigide prosedyrer trumfe sunn fornuft og handlekraft. 

Og med offentlig sektors innføring av New Public Management og styringsprinsipper fra private virksomheter, kostnad/nytte-kalkyler og sannsynlighetsbetraktninger, privatisering og konkurranseutsetting av samfunnskritiske leveranser og minimalistisk lagerhold, har de nasjonale fagmyndighetenes kriseberedskap fått dårligere, og ikke bedre, vilkår. 

Samtidig viser våre politisk valgte ledere uvilje mot å ta ansvar og vise lederskap. I vanskelige situasjoner når det kreves lederskap, sunn fornuft og hurtige tiltak overlates i  steden viktige beslutninger til fagmyndighetene. Dette er fagmyndigheter og byråkratier som med sine trege prosedyrer er flinke til å håndtere det ordinære, men som ikke er veldig effektive til å håndtere det ekstraordinære.

For selv om de fleste svaner er hvite så finnes det noen få sorte. De er så få at vi har en tendens til å glemme dem. De flyr forbi når man minst aner det. Noen er naturskapte som tsunamien i Thailand i 2004 og vulkanutbruddet på Island i 2009. Noen er menneskeskapte som det tyske overfallet på Norge i 1940 og terrorangrepet på World Trade Center i 2001. 

Noen synes å være en blanding av begge deler, slik som store pandemier som svartedauden på 1300-tallet og miljøkatastrofer som oljeutblåsningen i Mexico-Gulfen i 2010. De har alle det til felles at de kommer uventet. Vi vet ikke når, hvor og hvordan de inntreffer eller hvilket omfang de får. 

Men vi vet at tid om annen flyr en sort svane forbi. Og vi vet at det er de sorte svanene, de lite sannsynlige scenarioene med stor negativ konsekvens, vi særlig bør akte oss for og forberede oss på å takle. Derfor fører det helt galt av sted når planleggerne tar utgangspunkt i de mest sannsynlige utviklingsbanene. 

Det har vi gjort i forsvarsplanleggingen de siste 30-årene. Det har etterlatt oss et lite og inadekvat Forsvar uegnet til å ivareta vår sikkerhet i det ekstraordinære tilfellet at vi skulle bli angrepet. Det er jo tross alt det vi har Forsvaret for. 

På samme måte bærer det galt av sted når helsemyndighetenes kriseberedskap er dimensjonert for å håndtere en vanlig influensaepidemi og krisehåndteringen er reaktiv og ikke styrt av føre var-prinsippet og et worst-case scenario slik sunn fornuft skulle tilsi på bakgrunn av den erfaring vi har med Ebola, SARS en rekke andre farlige virus fra tidligere. 

Akkurat nå gjelder det å gjøre alt for å begrense smittespredningen og skadeomfanget mest mulig. Når dette er over må kriseberedskapen og håndteringen av denne krisen imidlertid gjøres gjenstand for en grundig evaluering. 

annonse

Internasjonalt samarbeid er vesentlig, men globaliseringen har sine åpenbare begrensninger. Når krisen er et faktum er det vi selv som får føle følgene av dårlig kriseberedskap og svak krisehåndtering. 

Les også: Israelske forskere: – Om noen uker vil vi ha vaksine mot coronaviruset

Vi er ikke tjent med en Statsminister som kikker på Helsedirektøren og en Helsedirektør som kikker ned i håndboken fra WHO når enhver kan forstå at sunn fornuft skulle tilsi langt strengere tiltak langt tidligere. 

Ble først ble publisert i Nordlys.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon