Johan Galtung. Foto: Morten Holm / Scanpix
annonse
annonse

Denne lett ondsinnede artikkelen har sin opprinnelse i en utedo som jeg av unevnelige grunner måtte avlegge en visitt under en lengre skitur i Marka rett før unntakstilstanden ble innført og verden ble snudd på hodet. 

På dette så, for anledningen, særdeles etterlengtede sted, fant jeg et eksemplar av Aftenposten fra 2. mars. Aftenposten kan som kjent brukes til så mangt og dens eier hadde åpenbart tiltenkt den et langt nyttigere formål enn hva redaksjonen i Akersgata opprinnelig hadde i tankene.

Les også: To dager i den norske villmarka

annonse

Og da jeg, i naturens ærend, måtte tilbringe litt tid på dette trekkfulle, men dog i nøden så kjærkomne sted, kom mitt blikk til å streife dagens kronikk på s. 22. Det skulle det nok ikke ha gjort for tankene startet straks å vandre slik de fort kan gjøre på en utedo i Guds frie natur.  

Tankene vandret helt tilbake til slutten av 70-tallet da jeg som ung og naiv student ble utsatt for en serie med særdeles høytflygende forelesninger ved samme professor som hadde forfattet den omtalte kronikk som nå snart skulle komme til sin endelige anvendelse. 

Og jeg vet ikke riktig hvorfor, men jeg kom til å tenke på Fingal Olsson.  

annonse

– Är det inte Fingal Olsson som sitter där borta?
– Nä, han är död.
– Det är han inte, han rör ju på sig. 

Vel, ikke fordi konteksten er så viktig, men det var i alle fall sånn denne artikkelen ble unnfanget:

Sketsjen er opprinnelig fra 1958, året etter at EEC ble dannet og året før Johan Galtung startet Institutt for Fredsforskning. Fra den gangen «svenske tilstander» var maistenger, blomsterkranser og allsang på Skansen. Og fra den gangen EEC var et enkelt frihandelsområde for de som sto innenfor og en tollmur mot de som sto utenfor, og lenge før det indre marked utviklet seg til et autoritært spøkelse fra fortiden. 

Vel, det er lenge siden nå. Siden den gang har Galtung klart å samle seg hele 13 æresdoktorater og er åpenbart, som Fingal Olsson, ‘still going strong’.  

Sammen med kostholdseksperten Dag Poleszynski, som åpenbart heller ikke har pensjonert seg, er han ansvarlig for ovennevnte kronikk som med sine megalomane geopolitiske visjoner må få selv den mest utopisk anlagte fredsforkjemper til å trekke på øyenbrynene. 

Poleszynski er også en merittert kar og opptatt av geopolitikk. Han er æresmedlem i Foreningen Kostreform, som han for øvrig selv startet i 2007. Og han etablert SVOF, Stiftelsen Vitenskap & Fornuft i 2010 lenge før identitetspolitikk ble et begrep. 

annonse

De to er åpenbart ikke særlig begeistret for EU og det kan en jo forstå. De har en visjon om å heller samle de nordiske land i et Nordkalottens Fellesmarked. Det er litt uklart hva de mener med det, men det er «ikke en føderasjon som EU», men «et bærekraftig samarbeid» som «bygger demokratiet nedenfra og opp». Det høres jo vel og bra ut hva enn de egentlig måtte mene med det?

Men når vi får vite om alle som skal være med i dette Nordkalottens Fellesmarked synes vi vel at fredsforskeren og kostholdseksperten drar det vel langt? Ja, adskillig lengre enn det som vanligvis omtales som Nordkalotten, dvs. Kola-halvøya og den delen av Norge, Sverige, Finland som ligger nord for polarsirkelen.  

Nordkalottens Fellesmarked skal ikke bare inkludere resten av Norge, Sverige og Finland, men Island og Grønland og Færøyene og Åland med tilliggende herligheter. Alle må ut av EU og EØS og hva de nå ellers måtte være tilknyttet.

Og ikke nok med det. De to herrer tenker seg også at Estland, Litauen og Latvia melder seg ut av EU slik at Baltikum også kan bli en del av Nordkalotten.

Men ambisjonene stopper heller ikke der. Alle land som befinner seg «nord for 60. breddegrad» skal med, også Skottland og Irland, selv om de vel egentlig ligger sør for den magiske 60. breddegrad! Og ikke for å henge seg opp i bagateller, men det gjelder vel strengt tatt også Danmark og Baltikum.

Og de to ekspansive herremenn ser åpenbart heller ingen grunn til å la det nord-amerikanske kontinent og store deler av Eurasia i fred. Quebeck-provinsen i den nord-østlige delen av Canada skal med. Det samme gjelder hele Alaska i vest og gigantiske Sibir i øst. 

Hva Trump, som gjerne ville utvide USA og kjøpe Grønland, synes om at landets største stat skal bli en del av Nordkalottens Frihandelsområde, kan en jo bare lure på? For ikke å snakke om hva Putin synes om at 77% av Russland skal ut av Den russiske føderasjonen for å bli med NF?

Videre skal medlemmene i NF selvsagt «kople seg fra NATO» og i stedet slutte seg til de over 100 nasjonene som tilhører Organisasjonen for Alliansefrie Nasjoner (NAM). At NAM befinner seg på stikk motsatt side av jordkloden, i Afrika, Syd-Amerika og Asia synes ikke å være noen hindring.

Bortsett fra Hviterussland ligger de nærmere Sydkalotten enn Nordkalotten og økonomisk og utviklingsmessig vel så langt unna som det er mulig å komme. De kjemper imidlertid alle for de samme gode sakene «mot imperialisme, kolonialisme, nykolonialisme, apartheid, rasisme, zionisme og alle former for utenlandsk aggresjon, okkupasjon, dominans, innblanding eller hegemoni, og mot stormakts- og blokkpolitikk» og antakelig corona-virus og all annen slags fandenskap. 

O, salige enfold! Om realismen mangler, i dag som i 1958, er det ikke noe å si på ambisjonsnivået. Til tross for to mannsaldre med motgang har engasjementet åpenbart ikke avtatt med årene. 

Lurer på hva slags medisin fredsforskeren og kostholdseksperten har på lur mot COVID-19? Lurer på om Fingal Olsson fortsatt rører på seg?

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon