Illustrasjonsfoto: NTB scanpix
annonse
annonse

Det er mye usikkerhet rundt coronaepidemien. Blant de viktigste uavklarte spørsmål er dødeligheten, hvor smittsomt viruset er og hvor raskt det sprer seg i befolkningen. Den rapporterte dødeligheten fra forskjellige land varierer fra 7,3 prosent i Italia, 4,0 prosent i Kina til 0,9 prosent i Sør-Korea hos pasienter med dokumentert smitte.

Interessant er det at dødeligheten på et cruiseskip utenfor Japan med 696 smittede er på 1,0 prosent. Mørketallene varierer trolig mye fra land til land da ikke alle testes. Etter mitt skjønn er det ikke urimelig å tro at dødeligheten er 1 prosent basert på ovenstående tall når det tas med at det finnes mørketall. Dersom halvparten av befolkningen smittes, er dermed sannsynligheten for å dø av coronaviruset 0,5 prosent for en tilfeldig person.

Les også: Svensk journalist: «Guds gave» at «gamlingene» dør av korona

annonse

Dette tallet kan gjøres mer begripelig ved å se på dødeligheten i sin alminnelighet i befolkningen. I følge Statistisk Sentralbyrå er sannsynligheten 0,3 prosent for at en norsk mann på 55 år skal dø neste år. Sannsynligheten for å dø av coronaviruset ser derfor ut til å være litt høyere enn å dø av alle andre årsaker samlet over et år.

Som lege foreskriver jeg en rekke medisiner som skal hindre død eller sykelighet. Blodtrykksmedisiner, blodtynnende medisiner og kolesterolsenkende medisiner hindrer både død, hjerteinfarkt og hjerneslag. Men alle medisiner har bivirkninger og noen kan være dødelige. Det må derfor gjøres en avveining i hvert enkelt tilfelle om den ønskede effekten av en medisin oppveier for risikoen for alvorlige bivirkninger. Ideelt er det pasienten selv som bør gjøre denne avveiningen, men de fleste overlater dette til legen. Hvis pasienten har lav risiko for død eller sykdom, er det mange som ikke vil ta medisinene. Pris inngår nesten aldri i denne avveiningen da medisinene betales gjennom blåreseptordningen. Slik leger i samarbeid med pasienter gjør fornuftige avveininger må nå myndighetene gjøre fornuftige avveininger.

Regjeringen har innført dramatiske tiltak for å hindre smittespredningen. Ønsket er å spre epidemien ut i tid for at helsevesenet ikke skal overveldes. Rapportene fra italienske sykehus er ikke lystelig lesning. Ved å spre epidemien ut i tid vil helsevesenet trolig kunne håndtere de sykeste og dermed redusere dødeligheten.

annonse

Men prisen for dette forsøket på å spre epidemien ut i tid er høy. En stor del av næringsvirksomheten legges mer eller mindre brakk. Det kan bli mange konkurser og mange mister jobben. Familier med høy gjeld klarer ikke sine betalingsforpliktelser. Kronekursen raser særlig dersom Staten starter seddelpressen. Oppsparte midler for alderdommen forsvinner. All offentlig virksomhet inkludert helsevesenet betales ved beskatning av det private næringslivet. Dersom næringslivet blir liggende igjen med brukken rygg, rammer det helsevesenet som på sikt må redusere på de tjenester vi i dag tar for gitt med potensiell høyere dødelighet til følge.

Helsevesenet kan uansett ikke redde alle. Den potensielle dødeligheten for den enkelte med nåværende tiltak vil derfor ikke være null, men kanskje 0,25 prosent (halvparten av de som ellers ville dø reddes). Er din risikoreduksjon på 0,25 prosent for å dø av coronaviruset så høy at du er enig i de tiltakene regjeringen og kommunene har satt i verk? Mener du at din eller andres risiko for å miste jobben, gå konkurs eller selge et forgjeldet hus er en pris vi må betale for en reduksjon i dødsrisiko på 0,25%? Jeg tror de fleste på egne vegne vil svare nei på dette spørsmålet. Jeg tror også at de fleste ville svare nei dersom dødeligheten med nåværende tiltak ville være 1 prosent (basert på at 50 prosent blir smittet, 4 prosent av ubehandlete smittet med corona dør og helsevesenet redder halvparten av de som ellers ville dø). Alle som røyker svarer i praksis nei på dette spørsmålet da røyking innebærer en mye høyere risiko for å dø av hjertekarsykdommer eller kreft enn risikoen for å dø ved coronasmitte.

Noen vil kanskje si at ovenstående vurderinger er kyniske med tanke på eldre og pasienter med kroniske sykdommer som har høyere risiko for dø av coronaviruset. Til det er å si at de fleste av disse ikke er i arbeid. Det er derfor mulig å isolere disse menneskene på en helt annen måte enn de som er i arbeid. Å la være å gå på jobb ved symptomer på forkjølelse er et annet fornuftig tiltak.

Når det gjelder sykehusenes kapasitet, er det trolig mye som kan læres av det som skjer i Italia. Det er åpenbart at det må skje prioriteringer. Den nærmeste tiden vil vise hvor stor belastningen blir. Jeg har ikke noe fasitsvar på hvordan prioriteringer bør skje, men det virker fornuftig at det finnes ulike løp for pasienter som kan komme til å trenge respirator og for pasienter hvor respirator uansett ikke er aktuelt.

Les også: Kiwi-ansatte får ikke engangshansker: Mange gruer seg til å gå på jobb

Så langt ser det ut til at Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet har vært de viktigste premissleverandører for de tiltakene som regjering og kommuner har iverksatt. Men jeg lurer på om det er foretatt gode nok og fornuftige avveininger mellom den potensielle helsemessige gevinsten av disse tiltakene og den skadelige effekten for næringslivet. En kan ikke forvente at Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet kan gjøre slike avveininger. I det offentlige helsevesenet (og i den alminnelige befolkning) er vi oppdratt til å tro at helsetilbudene er gratis og at de skal være gratis. Å gjøre avveininger mellom helsetilbud og økonomiske kostnader har vi derfor dårlig erfaring med. Et spørsmålet er om regjeringen og kommunene med sine drastiske tiltak er for preget av marginale helsemessige gevinster på bekostning av alvorlig samfunnsmessige konsekvenser for øvrig av denne grunn.

annonse

Det er politikerne som har ansvaret for å gjøre gode avveininger mellom tiltakenes potensielle helsemessige gevinster og skadelige samfunnsmessige konsekvenser. Politikerne kan forsøke å forestille seg hva du ville valgt dersom du selv sto overfor valget mellom en redusert dødsrisiko på 0,25-1 prosent eller en relativt stor sannsynlighet for konkurs, arbeidsledighet eller andre alvorlige konsekvenser av nåværende tiltak. England og Sverige ser ut til å møte epidemien på andre måter enn Norge og mange andre land. Det skal bli interessant å lære av disse forskjellene. Jeg regner med at regjeringen gjør løpende kost nytte vurderinger av tiltakene, men jeg er engstelig for at overdreven frykt, behov for å vise handlekraft og i verste fall godhetsposering med mer kan forstyrre fornuftige avveininger.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon