Illustrasjonsbilde. Foto: Berit Keilen / NTB scanpix
annonse
annonse

Fordelen med demokrati i krisetider er at debatten er fri, borgerne kan gi frimodige tilbakemeldinger til styresmaktene.

Slik kan tiltakene bli løpende evaluert og eventuelt endret i tråd med at folk forteller om sine erfaringer.

Ulempen er at folk ikke tvinges til å gå i takt med brutale midler, slik et diktatur kan drifte et land. Men trår myndighetene feil under en krise i et diktatur, tar det tid å rette opp. Ingen tør å kritisere.

annonse

Norge er ikke et diktatur, og her skal medier, kritikere og vi frie intellektuelle selvsagt drøfte myndighetenes tiltak og mangel på slike. Det er kjernen i ytringsfriheten. Det betyr ikke at vi er oppviglere, medansvarlig for at folk bryter forskrifter eller liknende.

Jeg skrev om at forbud mot å bo på hyttene sine er et drastisk tiltak som ikke er godt begrunnet og som derfor kan mangle legitimitet. Norge har 437 833 hytter og andre fritidsboliger i 2019. Det er en åpenbar nasjonal ressurs under en pandemi.

Les også: Bygdedyret har våknet

annonse

Jeg ser ikke bort fra at det kommer andre helseråd framover enn «pell dere hjem». Jeg kan tenke meg at sårbare grupper som ikke er smittet, kan få beskjed om å dra på hytta for selvisolering. Eller at folk i karantene benytter hytta som midlertidig bosted, der sjansen for å smitte andre reduseres. Eller at kristisk personell bes overnatte på hyttene sine.

Hyttene er også for mange «det andre hjemmet». Dagens Næringsliv hadde nylig en reportasje om folk som investerer mer i hytta enn i leiligheten. En familie solgte seg ned i Oslo for å investere på hytta. Det er svært inngripende å forby noen å bo i hva man oppfatter som sitt (andre) hjem.

Her er til og med FNs menneskerettighetserklæring relevant:

Artikkel 12.
Ingen må utsettes for vilkårlig innblanding i privatliv, familie, hjem og korrespondanse, eller for angrep på ære og anseelse. Enhver har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep.

Artikkel 13.
1. Enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser.

Har de lovhjemmel?

Om noen nekter å akseptere bot for å bo på hytta si, er det ikke sikkert at staten får medhold i rettsapparatet, tenker jeg (som ikke er jurist).

En ordfører er sitert på at han ikke vil ha hyttefolk fordi han ikke vil ha smitte til kommunen. Hensynet til kommunenes angivelige manglende kapasitet, som har vært det offisielle argumentet, kan være en unnskyldning. Korona setter ikke først og fremst primærhelsetjenesten på prøve, heller. «Drit i Norge, leve Toten» er neppe en god parole for en nasjonalstat under virusangrep.

annonse

Helseminister Høie skrev: «Vi kan alle få slag, hjerteproblemer, kutte oss kraftig på brødkniven eller ramle på vei ut for å hente mer ved.» Slik kan hyttefolk overbelaste helsetjenesten i hyttekommunen. For mange lyder dette som en løs teoriøvelse, ikke nok til å innføre drakoniske tiltak.

På NRK Ytring kan vi nå lese en interessant kronikk, som ser hytteforbudet også i lys av reguleringer, investeringer og et delt ansvar for situasjonen:

– Problemet er at politikere og entreprenører fra bygdene, tiljublet av politikere på Storting og regjering, har invitert mennesker til å investere flere millioner kroner i fine hytter, noen ganger større enn leiligheten de har i byen, for at bygdefolket skulle ha inntekter. Slik at de selv slapp å flytte til byen.

– Bygda er rigget for solskinnsdager med puddersnø og butikkhyllene fulle av delikatesser. Her skulle alle tjene på byfolket – byfolket skulle sikre fremtiden til bygda. Men det var ingen myndighetspersoner eller entreprenører som sa noe om at hvis krise oppstår kan du ikke bruke hytta. Hadde kommunens politikere og entreprenører gjort det , ville hyttefeltet neppe vært så attraktiv investering. Så myndighetene har et ansvar.

Setter du pris på Resett?

VIPPS 124526
BANK 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) eller
SMS “Resett fast” (59,- pr. mnd.) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon