Illustrasjonsfoto: AP / NTB scanpix
annonse
annonse

Verden er skremt av viruset, men har i det synlige senket pulsen. Står tom, åpen og stille der den før var en smeltedigel for tanker, kultur, fremtidstro og globalisme. Vi stenger grensene og dørene. Blir mindre. Litt betuttete. Redde og føre var.

Det sosiale og kulturelle må tenke på nytt. Det noen ganger overfladiske uttrykket vi flotter oss med, over samfunnet, det hviler på økonomi og tanker om hva som egentlig er mest verdt. Det er det vi må definere i en krise.

Hamstring

annonse

Uten mat og drikke, duger helten ikke. Basisbehovene blir synlige i en krise. Nordmenn hamstrer. Kjøper mat de med kjærlighet vil steke til sine egne. Vil ikke ha kelnere og take-away fingre på sine tallerkener. Selv på papp lever viruset i 24 timer.

Det står i kontrast til vår generasjons oppdragelse. Er vi ikke globale liberalister? Hvordan kommer vi til å takle å isolere oss i familien, eller med få venner, venner vi bare kan ha samkvem med på en meters avstand?

Myndighetene anbefaler, i noen tilfeller krever de faktisk, at du bare er med få mennesker. Dine nærmeste. Nå må du som voksen leke med kidsa, spille TP med ungdommene og snakke og elske med samboeren din. Hver dag! Eller bli glad i ditt eget selskap og digitalt samvær. Mange er single i Norge.

Les også: Koronahysteri i Oslo: Hamstring og bekymrede miner preger gatebildet

annonse

Konsekvensene

Ja hva nå? Vil vi bli så forelsket i lave skuldre, hjemmekontor, nærhet med de nærmeste og et annet (ennå ikke definert) perspektiv på samfunnet, at vi vil ha mer av det? Eller blir de neste ukene og – sannsynligvis månedene, en prøvestein og en klaustrofobisk tilværelse? Kommer skilsmisseraten til å gå opp? Helt seriøst: Vi er jo ikke vant til så mye nærhet. Hele tiden. I samvær med gode venner bør vi nå holde en meters avstand. Med familien er det for sent. Enten er du smittet, eller så kan du like godt klemme og kysse som før. Du har ikke noe valg. Det eller sølibat i måneder fremover.

Hvor lenge må vi leve i klaustrofobiske tilstander?

Hvis dette blir en relativt kort krise vil vi sannsynligvis børste den av oss som støv, forsøke å glemme den. Leve som før. Det er menneskelig, lager selvsagt en tiet og usnakket bunn under det vi egentlig er. Men slik er vi. Men hvor lang er en relativt kort krise? Om det vi er i nå fortsetter etter påske, som er sannsynlig, så må vi begynne og leve og tenke på nye måter. Glemme det livet vi levde før 12. mars 2020.

Vi våkner til et nytt samfunn i morgen. Og neste morgen. Hvordan gjør vi det best, for alle? Hva er viktigst? Spørsmålet er ikke lenger: Hva er viktigst for meg, personlig, som har vært det underliggende mantraet for mye av eksistensen i Vesten siden jappetiden på 80-tallet.

annonse

Har vi godt av det som skjer?

De som dør av viruset, de som er smittet og redde; det er bare helt jævlig. Hadde det vært opp til hver og en av oss så hadde vi slått en tryllestav i luften og eliminert viruset. Men det kan vi ikke.

Vi lever i et samfunn som forandrer seg fra dag til dag, som forandrer tankene våre om verden vi lever i. Litt som i krigstid. Hvor viktig er «klimakrisen» og «flyktningkrisen» sett i lys av det som skjer nå? Og hvor mye viktigere er det ikke å bare stenge grensene? Holde smittefaren konsentrert i et og et land? Heller bruke midler på å lage så gode forhold som mulig for de som vil inn i Europa. Uansett grunn. Jeg forstår dem. Europa er best i verden. Men nå kan det ikke skje. Det forstår kanskje selv Löfven og Merkel?

Det som er sikkert, er to ting. Og det er enkelt:

Smitte må forhindres, og det er lik at immigrasjon må pauses.

Økonomien i verden svekkes og svekkes drastisk, blir kunstig stimulert av rentesenkninger, kapitalinjeksjoner, pengetrykking og lignende, er lik at vi må være måteholdne som samfunn. Gi tilbake til de bedriftene som ikke har en krisekapital, men som inntil i går var en viktig del av samfunnet. Gjelder dette Resett? At lønnsforhandlingene er satt på vent er et logisk og klokt trekk. Ingen vet sikkert hva som kommer til å skje. Tankene må være rettet mot alle og fremtiden. Man må ikke miste prosessen av syne, som Kafka så riktig mente.

Hvem er vi når vi er ute av krisen?

Det er det store spørsmålet. Hvem vet det? Vi kommer ut av den forandret, merket og annerledes. Men når, og til hvilken pris? Kanskje er Norge nå i et snegleskall, redde og inne en urealistisk tankesfære?  Om vi ikke klarer å omstille oss til en ny verden, mister vi oss selv, hva nå enn det er.

Hva tenker du om forandringene som skjer?

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon