Ilustrasjonbilde. Foto: Pixabay
annonse
annonse

Corona-pandemien har anskueliggjort hvor avhengig USA og Europa er av Kina for å ha tilgang til livsviktige medisiner, smittevernutstyr og elektronisk utstyr.

Den brutale anskueliggjøringen har ført til en rekke artikler i amerikanske tidsskrifter om hvordan USA skal forholde seg til den stadig sterkere økonomiske makten og den politiske innflytelsen som Kina har ervervet de tre siste decenniene. Og denne makten ser ut til å ha blitt ytterligere styrket av corona-epidemien som Kina nå ser ut til å ha fått kontroll over ved hjelp av knallharde smitteverntiltak, mens Vesten kan stå på stupet av en medisinsk og økonomisk katastrofe.

Og det er alt annet enn uventet at corona-pandemien reiser spørsmål ved verdens globaliserte vareproduksjon og handelsnettverk. Ifølge den ferske litteraturen om coronaens medisinske og økonomiske følger, er det, grovt sagt, to veier ut av det globalistiske uføret. Noen mener at USA og Europa må frikople seg økonomisk fra Kina, andre holder fremdeles den globaliserte økonomien fremdeles høyt i ære, og mener at svakhetene kan utbedres ved hjelp av mer politisk og økonomisk «samarbeid», slik at man kan få utnyttet «globaliseringens velsignelser» på en bedre og mer effektiv måte.

annonse

Les også: Dollaren har blitt dobbel så dyr under Erna Solberg: – Norges svakeste statsminister noensinne

Rosemary Gibson har skrevet ei bok om hvordan USA er avhengig av Kina for tilgang på medisiner: «China Rx: Exposing the Risks og America’s Dependence on China for Medicine». Hun sier at USA’s utsetting av medisinproduksjonen til Kina, har vært en godt holdt hemmelighet, men er nå kommet fram på grunn av corona-pandemien. Denne «hemmeligholdelsen» gjorde at hun brukte tre år på undersøkelser og stoffinnsamling til boka.

«USA er avhengig av Kina for tusenvis av kjemikalier som trengs for å produsere lege-foreskrevne medisiner. I virkeligheten er vi avhengig av Kina for å få adgang til 80 prosent av kjernekomponentene som trengs for å lage medisiner som ikke er merkevarer (generic medicines). I dag utgjør generiske medisiner rundt 90 prosent av de medisinene som skrives ut av leger i USA», heter det i en artikkel som Gibson nylig skrev i The American Conservative. Medisinkrisen i USA er et resultat av en politikk som har gått ut på å gjøre medisiner til en billig handelsvare og ikke en viktig strategisk vare for å redde menneskeliv. Vi trenger planer for å kunne sikre forsyning av gode medisiner og medisinsk utstyr som omfatter masker, hansker og drakter for å beskytte doktorer, sykepleiere og allmennheten, skriver Gibson.

Kina tilvirker halvparten av verdens samlede produksjon av smittevernmasker. Da coronaen brøt ut i Kina, økte de kinesiske produsentene produksjonen av masker. De kinesiske myndighetene kjøpte så opp hele produksjonen og kjøpte i tillegg store mengder masker og respiratorer på verdensmarkedet. Dette har vært med på å skape mangel på smittevernutstyr i de landene som nå er angrepet av viruset, som USA og Norge. Og i USA ser mangelen ut til å være prekær. Ettersom Kina nå ser ut til å ha fått kontroll over epidemien, kan landet tilby slikt utstyr til andre land, som for eksempel det hardt corona-rammede Italia. Dette landet møtte taushet da de ba om hjelp fra sine «kamerater» i EU, som hadde nok med seg selv og sine problemer. Også andre land har blitt tilbudt kinesisk hjelp, og nylig fikk USA et tilbud fra den kinesiske milliardæren og grunnleggeren av den kinesiske utgaven av Amazon, Alibaba, Jack Ma, som ønsker å donere en million masker og en halv million smitteprøve-redskaper til landet. Et utspill som kan ses på som en barmhjertighetshandling overfor verdens mektigste stat fra dens hardeste motstander. Det kan med andre ord ses på som et forsøk på å sette USA i rollen som en corona-utsatt stat uten evne til å hjelpe seg selv og som derfor er avhengig av bistand og veldedighet fra sin sterkeste økonomiske konkurrent. Med slike utspill står Kina fram som en «redningsmann» for den vestlige verden i den pågående krisen og styrker sin politiske og økonomiske innflytelse i en globalisert verden, der virussmitte krysser landegrensene lettere og mindre uhindret enn varer og mennesker før pandemiens gjennombrudd.

annonse

Men det er ikke bare på det medisinske området at USA har satt ut strategisk viktig produksjon til Kina. Mye av komponentene til mobiltelefoner og bærbare datamaskiner, men også ferdigproduserte elektroniske maskiner, blir produsert i Kina og skaper produksjonsproblemer for selskapet som Apple. Og «nedfrysingen» av elektronikk-fabrikker og medfølgende produksjonsstans i Kina var med på å halvere verdens produksjon av bærbare pc’er i februar måned. Produksjonen av smarte mobiltelefoner kan gå ned med 12 prosent i årets første kvartal, skrev Henry Farrel og Abraham Newman nylig i Foreign Affairs.

De to forfatterne gir en god oversikt over følgene av den utstrakte spesialiseringen som har gått sammen med globaliseringen av verdensøkonomien de siste decenniene. Tidligere kunne store selskaper, som den franske bilprodusenten Renault, framstille alt de trengte i egne fabrikker til bilproduksjonen, til og med egne jern- og stålverk. Og de hadde også store lagre av viktige komponenter i bilproduksjonen. Men etter hvert som den nye og globalistiske bedriftsfilosofien, med produktspesialiseringen som grunnidé, vant fram, ble de store industriselskapene, slik som bilprodusentene, avhengig av en spesialisert delproduksjon spredt over hele verden, som i Kina. Men også Norge er med i den spesialiseringen av som har skjedd i bilindustrien. Norge er for eksempel en storprodusent av aluminiumsfelger til bilprodusentene. Tendensen til spesialisering er ytterlige styrket av de elektroniske instrumentene som er bygd inn i dagens biler og som blir framstilt av spesialiserte fabrikker, fabrikker som ofte ligger i andre land enn bilprodusenten. I tillegg til spesialisering går den globalistiske bedriftsfilosofien ut på å ikke ha store lagerbeholdninger av viktige komponenter som bedriftene ikke selv produserer. Lagre ses på som en unødvendig kostnad, og bedriftene har gjort seg avhengig av en rask og «på-dagen-forsyning» av viktige komponenter gjennom høyeffektive transport-veier.

Betingelsene for at en slik globalisert og spesialisert produksjon skal fungere etter planen på en «blomstrende», internasjonal markedsplass, er at industriselskapene har tilgang til fleksible og alternative forsyningskjeder som gjør at de kan skifte ut en leverandør med en annen, dersom en svikter. Men corona-pandemien har «avslørt» at det ikke er slik. I det globale nettverket av produsenter har de enkelte produsentene gjort seg mer eller mindre avhengig av svært spesialiserte produsenter som det ikke finnes alternativer til. Med brudd i produsent- og leverandør-linjene forårsaket av for eksempel corona-pandemien, blir skjørheten og sårbarheten i dette systemet brakt fram i dagen. Det vil sannsynligvis også føre til endringer i den globale økonomisystemet, noe som særlig blir påpekt i USA som er sterkt rammet av avhengigheten til Kina.

Globaliseringens pris er nå blitt åpenbar. Spørsmålet er hva som kan og bør gjøres. Noen mener at globaliseringen er kommet for langt, og at det ikke er noen vei tilbake. At erfaringen fra dagens situasjon vil føre til endringer i en eller annen form, er ikke vanskelig å spå, spørsmålet er hvilke forandringer?

Les også: Coronaviruset: Se til Russland!

annonse

Andrew A. Michta, som er sikkerhetsekspert ved G. Marshall European Center for Security Studies, mener tiden er overmoden for at USA skal kople seg fra den kinesiske økonomien, særlig ut fra militære sikkerhetshensyn fordi koplingen til Kina svekker og underminerer det amerikanske samfunnet og USA’s innflytelse i verden. Mens Vestens politiske lederskap økonomisk og politisk har avnasjonalisert sine egne fedreland, har land som Kina og Russland stått fram som nasjonalistiske stormakter. Michta, som også legger vekt på de ideologiske aspektene ved forholdet til Kina, sier at Washington, med bifall fra Berlin og Paris, har trodd at den beste veien til en bedre framtid for menneskeslekten lå i et globalt marked og i et felles sett med demokratiske styringsprinsipper. Men denne troen og forsøket på å «eksportere» demokratiet, har i stedet ført til en revitalisering av «stormaktskonkurranse-instinktet» hos USA’s motstandere. Tanken var at markedsadgang og eksportdreven modernisering i den mindre utviklede deler av verden skulle føre til demokratisering av land som Kina og Russland, men det var feil, mener Michta. I stedet har man fått en sterk sentralisering av markeds- og forsyningslinjene i det internasjonale, økonomiske systemet. Det gjør at en svikt i et eneste ledd i denne kjeden fører til brudd i produksjonen av forbruksvarer. Og da kan Kina sitte som en edderkopp i nettet og utnytte «lekkasjer» og «tyveri» av vestlig teknologi og adgang til verdensmarkedet til egen fordel.

Michta’s synspunkter stemmer godt overens med det andre observatører sier og mener forholdet mellom USA og Kina, men bør også forstås ut fra hans perspektiv som ekspert på (amerikansk) sikkerhetspolitikk. En som har en annen synsvinkel på saken, er Michael Warren Davis, redaktør av «Crisis Magazine», som i artikkelen «The Cost of being an Entirely Bourgeois Nation» nylig skrev i «The American Conservative» at USA har solgt ut sin industrielle base og investert pengene i ikke-produktive sektorer som butikkhandel, finans og service-næringer, som står for 25 prosent av alle amerikanske jobber, mens industri og jordbruk bare teller 10 prosent av jobbene i USA. For at amerikanerne skulle kunne nyte middelklassens goder og livsstil, måtte alle forbruksvarer produseres og kjøpes for kostnader og priser på tredje-verden-nivå. Det krevde at USA ga avkall på standardene og lønnsnivået i sitt eget arbeidsliv til fordel for produksjon i «den tredje verden» med deres standarder for lønn, sikkerhet og forhandlingsrettigheter. Dette har resultert i at det i USA nå er flere sysselsatt med å selge ting enn å produsere dem. Tre av 25 ansatte i USA arbeider i landets helsetjeneste, i et land som ikke engang produserer sin egen penicillin, men må innføre den fra Kina. Det er galskap, mener Warren Davis.

Vi ser den samme utviklingen og situasjonen i land som Norge, der den materielle produksjonen snart er historie. Folk jobber stort sett i offentlig og privat administrasjon og produserer vedtak og meninger i vid forstand. De som blir milliardærer og pengematadorer, er folk i handelsnæringen, som Rema-Reitan, eller i service-næringen som Olav Thon og Petter Stordalen, eller i finans og eiendom som Christian Ringnes og eiendom som Ivar Tollefsen. Unger drømmer om å bli landets Idol, pop- eller idrettsstjerner, ungdommer studerer økonomi, men har aldri gjort et vanlig arbeidstak. De vil bli journalister, psykologer, musikere, kulturarbeidere, sosialantropologer og kommunikasjonsarbeidere og bo på Grünerløkka i Oslo og bli intervjuet av Lindmo i NRK, men kjenner kun sin egen virkelighet og knapt nok det. Det moderne, vestlige mennesket har fullført sin drøm, realisert det borgerlige samfunnet der folk driver rundt og ikke gjør annet enn å realisere seg selv. Det som redder dem fra undergangen, er den fornuften som er bygd inn i samfunnets materielle struktur, og som man i det travle liv med gruppemøter og selvrealisering kan overlate til selvstyring, inntil den ikke fungerer lenger på grunn av fenomener som corona. Da er det katastrofe, og da tyr samfunnets skravleklasse til klisjeene og flosklene om at vi må stå sammen, men vi hører aldri ett ord om hvem som har brakt oss hit, ikke et eneste ord.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon