Statsminister Erna Solberg tar selfie i forbindelse med statsrådskifte. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
annonse
annonse

Jeg satt der og så på regjeringens siste situasjonsredegjørelse, og kjente at det luktet røyk.

Det er fordi «huset brenner» og jeg satt der og følte jeg var vitne til en brannslukningsaksjon, styrt av brannfolk som var ny i faget, som aldri hadde slukt en brann før, og ville prøve seg frem med å finne den mest effektive slukkemetoden. Litt sånn prøve og feile, ta det på sparket, du vet!

Jeg satt der og bygde opp berettiget harme, syntes jeg, over at de ikke hadde nødvendig utstyr på tilgjengelig og at de ikke hadde hatt øvelser på forhånd. Det har vært lett å se at de var svært overrasket over at det i det hele tatt kunne begynne å brenne – i verdens beste land, selv når nesten hele resten av verden allerede brenner.

annonse

Les også: De tragiske valgene: Vi er på rasjonelt og realistisk grunnlag nødt til å akseptere målet om å oppnå flokkimmunitet

Her, i verdens beste (og nesten rikeste) land, har vi et politisk maktapparat og byråkrati med så store ressurser at vi med enkelhet kunne ha driftet hele Europa, på vår regning, tror jeg, men vi klarer ikke å reagere adekvat på nasjonalt nivå i marginale scenarier. Hva er det de har drevet med, de herrer og de damer, når de ikke på forhånd har lagt planer for store katastrofer. Hvor er den store røde knappen som statsministeren skal kunne trykke på for å sette hele katastrofeberedskapen i sving.

Knappen som åpner dørene til de store beredskapslagrene, som autoinnkaller reservetroppene, som automatisk reserverer sivile arealer til bruk for massebehandling av katastrofeofre, som automatisk iverksetter unntakslover som var ferdig utarbeidet på forhånd og bare trengte et Stortingsvedtak for å iverksettes, som aktiverer nødressurser for kommunikasjon med befolkningen, og som aktiverer et nødkoordineringsapparat, som har til oppgave å styre alle aktørene. (I skrivende stund kneler nesten hele det nasjonale internettet, som for å peke nese til Telenors påståtte beredskap.)

Hva om, hvis om atte, infrastrukturen virkelig går ned for full telling. Det meste av ressursene er jo datastyrt og jeg kjenner at jeg fryser på ryggen bare ved tanken. Først kollapser bankene, så går strøm- og vannforsyningen ned, og kloakkanleggene med og alle de samfunnskritiske funksjonene bare opphører. Vi befinner oss plutselig i steinalderen, katastrofen er et faktum og anarki kan fort bli resultatet. Blir det slik, kommer vi ikke til å telle ett og ett dødsfall, slik vi gjør nå; da kommer vi til å telle dem i tusentall. Kineserene bygde nye sykehus på 11 dager. Her hjemme på berget er vi mer enn to måneder på vei og ingen ting går egentlig på skinner, men vi har gode og varme nisseluer på.

annonse

Koronakrisen er den andre av to store nasjonalkatastrofer det siste tiåret og myndighetene viser igjen med sine tiltak hvilke hjelpeløse beredskapsplaner (eller ingen planer) vi har å støtte oss på når krisen inntreffer. Vi, folket, har valgt våre politikere i stor tillit (!) til at de ikke bare holder velferdsstaten ved like, men at de også bygger og vedlikeholder systemene som skal tre i kraft når katastrofer inntreffer (selv om det sistnevnte aldri har stått å lese i noens valgløfter, så ligger det er; usagt og uskrevet, blant selveste forutsetningene for en vel fungerende stat).

Jeg tror ikke det er så mange av ofrene fra 22. juli eller deres pårørende og etterlatte som med hånden på hjertet vil erklære at staten har gjort rett og sjel for seg, og kompensert fullt ut for tort og svie. Jeg tror heller ikke det blir så mange borgere som kommer til å si seg fornøyd med myndighetene når koronakrisen en gang blir et tilbakelagt stadie. Akkurat nå hører jeg bare fett flesk og store ord, 100 milliarder må vite og mer til hvis det trengs.

Les også: Christian Tybring-Gjedde vil bruke pengene i Norge – nå vil han ha slutt på milliardsløsing til utlandet

Jeg er muligens forutinntatt og fordomsfull, når jeg sier at jeg tror jeg vet hvor de pengene kommer til å ta veien, strake veien til topps, til de som har nok fra før. De som står nederst på næringsstigen, for å nevne noen; studenter som har mistet nødvendige deltidsjobber, rusmisbrukere og hjemløse (det er til pass til dem!), og de som enda ikke har rukket å opparbeide seg rettigheter til å gå på NAV. Et NAV som uansett ikke har kapasitet til å ta seg av alle søknader som raser inn. Et NAV som allerede står ribbet for troverdighet.

Ved neste stortingsvalg foreslår jeg at vi bytter ut valgløfter med velgerkrav, og setter stortingsplassene ut på anbud til partiene, hvor kvalitet får telle for 95% og pris 5% – fordi penger er det eneste vi har nok av i denne steinrøysa. Valget er ca 1,5 år frem i tid (hvis det ikke blir utsatt!) og nesten hele befolkningen er på fjesboka, så det er bare å sette i gang med å etablere rene saksgrupper på tvers av de tradisjonelle partiskillelinjene. Kjør debatt og sementer tydelige krav til anbudsprosessen, som vi lar styre av en valgt velgerkommisjon.

annonse

Statsministeren snakket så varmt om tilliten folket har til myndighetene og satser alle kortene sine på det. Jeg tror hun tar feil og forveksler tillit med likegyldighet. For når alt kommer til alt er vi oss selv nærmest i vår velstand i verdens beste land, enn så lenge, for vi tåler den så vel, den urett som ikke rammer oss selv.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon