Illustrasjonsbilde. REUTERS/Henry Nicholls
annonse
annonse

Noe av det filosofen Seneca snakket mest om var at man ikke kan få tilbake tapt tid. Han observerte at folk ofte var gjerrige med pengene sine. Men så sløste de med det de hadde aller minst av: tid.

Som han observerte; tid kan man ikke få tilbake. All den tid du har kastet bort på uendelige TV-serier eller dumme dataspill er for alltid bortkastet. Den kan aldri komme tilbake.

Lucius Seneca 55 BC. Foto av Historia/REX

Les også: Oxford: Klimaalarmistiske studenter ville ikke ofre sentralfyring for å redde klimaet

annonse

Nå som vi alle er i karantene så kan det være litt interessant å reflektere litt. I stedet for å prøve å utholde karantenen med mer eller mindre dumme TV-serier eller dataspill.

Sannheten kommer innenfra. Nå er vi alle i karantene og det kan være godt å reflektere litt. Hva skal vi gjøre? Kommer vi noen gang ut? Hva slags samfunn venter oss utenfor stuedøren?

Jeg ønsker ikke å kaste bort mer tid. Jeg innser at samfunnet nå faller fra hverandre, men jeg behøver ikke å falle fra hverandre selv. Man kan holde fokus. Hva vil man? Hva ønsker man å oppnå? Ønsker man å være i live? Hvorfor ønsker man å være i live? Hva ønsker man å oppnå ved å være i live? En god del vanskelige spørsmål dukker opp i disse karantenetider. Hvorfor lever jeg? Hva er vitsen, egentlig?

Vanligvis så lever vi i et liv som er styrt for oss. Vi har dårlig tid. Vi er i tidsklemma. Plutselig er vi ikke i tidsklemma. Og dette stiller nye utfordringer til oss.

annonse

Vi får nå tid til å reflektere over hva vi savner. Hvorfor vil vi ut? Hvorfor vil vi tilbake på jobben? Hva er det vi har tenkt til å gjøre når vi kommer ut? Hva har vi tenkt til å gjøre når vi kommer tilbake til jobben? Hvorfor lever vi? Hva er gøy? Hva savner vi?

Denne karantenetiden er en ypperlig tid for å filosofere over eget liv. Vi lever, ja, men hvorfor lever vi? Hva er det som gir oss noe? Og hvorfor gir dette oss noe?

Hva er hensikten med livet vårt? Hva ønsker vi å oppnå ved livet vårt?

Normalt er livet vårt et problem som vi prøver å løse. Vi prøver å våkne til tida v.hj.a. en vekkerklokke. Så prøver vi å få barna i barnehagen innen vi skal på jobben uten at dette går ut over barna eller ektefellen. Så prøver vi å gjennomføre dagen vår på jobben så godt vi kan før vi går hjem, henter barna og prøver å gjennomføre en middagssituasjon og en kveld sånn noenlunde.

Nå er det ingen problemer som skal løses. Nå sitter vi innesperret i våre egne hus med våre egne ektefeller og barn rundt oss. Vi har ikke lenger noe problem å løse. Men ender dette opp med å bli et problem? At vi ikke har noe problem? Jeg tror det.

annonse

For det å ikke ha noe problem å løse er unaturlig. Vi mennesker er nå en gang slik innrettet at vi liker å løse problemer. Hvorfor? For å få tiden til å gå, antar jeg.

Hver gang det er glatt så ser jeg gamlinger ute. Og jeg tenker alltid det samme: hvorfor må de ut hver dag? Kan de ikke denne ene dagen i året bli hjemme? Hvorfor må de på butikken og kjøpe et halvt brød og en halv liter melk? Kunne de ikke kjøpt litt mer av gangen?

Sannheten er at de vil ikke ha problemet sitt løst. Fordi livet er problemer. I det øyeblikk du tar fra folk problemene så tar du livet fra dem. Fordi det er dette livsprosessen egentlig er. At du har et utgangspunkt. Noen ressurser. Og så har du noen ønsker. Og så lever du. Du setter i gang. Med å handle brødet ditt. Eller å tjene pengene dine. Eller å transportere barna dine til barnehagen. Eller å vaske bilen din. Hva det nå måtte være.

Vi mennesker ønsker problemer å løse. Har vi ikke problemer å løse så har vi ikke noe liv å leve.

Og hele tiden streber vi mennesker høyere. Så når vi ikke har basale ønsker å løse så finner vi avanserte ønsker å løse. Når Norge var reddet ville vi redde verden.

Våre politikere og våre TV-selskaper prøver hele tiden å gi oss behag. Men sannheten er at vi mennesker leter ikke etter behag. Vi leter etter problemer å løse. Vi ønsker ting. Har vi reddet oss selv vil vi redde verden. Det er bare naturlig.

Nå er viruset over oss. Og tvinger oss til å sitte hjemme. Men dette er en fantastisk mulighet til å fundere over hva vi ønsker ut av livene våre. Og jeg er ikke ute etter å gi folk fasitsvar. Som at alle ønsker å redde jorden eller å redde menneskene eller å utføre Guds vilje eller noe som helst. Jeg vil at folk faktisk reflekterer: hva er det som får hårene til å reise seg på deg? Hva gir deg noe? Hvorfor lever du?

Les også: Filosofiprofessor raser mot foreslått handlingsplan for likestilling og mangfold ved UiO-fakultet

annonse

Sannheten er at ingen av oss klarer å sette ord på noe slikt. Vi vil utfordre, men ikke for mye. Vi vil oppleve, men ikke for mye. Vi vil være heroiske og eventyrerske, men ikke for mye. Vi vil være aktive, men ikke for mye. Vi vil være trygge, men ikke for mye. Det er vanskelige å sette ord på. Det er vanskelig å leve.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon