Illustrasjonsbilde. Foto: Private
annonse
annonse

Akademia lever i sin egen verden. Det er for så vidt ikke noe nytt. Om man befinner seg lenge nok i elfenbenstårnet mister man bakkekontakten etter en stund.

Det som er nytt er at den intense, men dårlig skjulte, avskyen for Donald Trump har fullstendig tåkelagt de nærsynte akademiske brilleglassene der oppe i tårnet.

Iver Neumann ved Fridjof Nansens Institutt og Ole Jacob Sending ved NUPI spør i Aftenposten 24. mars om koronakrisen blir «dødsstøtet for den liberale verdensorden?» Det er for så vidt et greit spørsmål. Kina prøver nå å snu en global krise de selv har skapt til egen fordel.

annonse

Les også: Rystad Energy anslår at 19 millioner vil bli smittet av Corona før slutten av april

Neumann og Sending svarer seg selv ved å konkludere med at koronakrisen kan «fremskynde et hegemonisk skifte bort fra USA, og mot Kina» og at «Kinas president Xi Jinping kan bli vestlige populisters yndling.»

Og som med alt annet vondt i denne verden, er det selvsagt Donald Trump som får skylda.

annonse

De trekker frem at Trump har «aktivt brukt koronautbruddet til å tegne et negativt bilde av Kina, bl.a. ved å kalle det ‘Wuhan-viruset’ og «Kina-viruset». De mener videre å kunne slå fast at «Når USA nå begår hegemonisk selvmord ved å snu ryggen til allierte og kun tenker på seg selv, står Kina klar». «Valget av Donald Trump fremskyndet Kinas globale dominans, kanskje med så mye som to tiår. Koronakrisen har fremskyndet det ytterligere», mener de to. Ja, mon det!

Denne banalt overflatiske analysen er åpenbart basert på drøvtygg av de samme artikler mange av oss andre har kunne lese i amerikansk og britisk presse de siste dagene. Det er ikke noe annet enn kopi av narrativet til vestlige liberale medias kampanjejournalistikk for å underminere Donald Trumps muligheter til å bli gjenvalgt som president.

La oss i stedet vende blikket mot fakta. Og la oss prøve, selv om det er veldig vanskelig, å legge til side vår avsky for Donald Trump et lite øyeblikk. Mannen som er så lett å mislike, men som likevel har oppslutningen til halvdelen av det amerikanske folket. Presidenten som er ubehøvlet nok til å kalle en spade for en spade og som konfronterer ubehageligheter der andre viker unna, i utenrikspolitikken som i innenrikspolitikken.

Det er jo en kjensgjerning, som svært få bestrider, at COVID-19 oppstod i et dyremarked i Wuhan i Hubei-provinsen og ikke ble plantet av noen amerikanske soldater som var på besøk der i oktober, slik en pressetalsmann i kinesisk UD påsto. Så selv om det å omtale COVID-19 som «Wuhan-viruset» åpenbart er politisk ukorrekt i Kina, så er det vel ikke en helt urimelig karakteristikk som folk flest har forståelse for all den tid viruset åpenbart kommer derfra? De fleste har gjennomskuet Beijings desinformasjonskampanje.

Og når forskningsmiljøene er samstemte i at viruset ser ut til å stamme fra handelen med flaggermus og ville dyr på et lokalt kinesisk våtmarked, som myndighetene ikke har klart å sette en stopper for, og at de samtidig har vist at de hadde å gjøre med et farlig virus helt siden begynnelsen av desember, er det vel også klart at det negative bildet av Kina som dette tegner ikke er helt ufortjent? Folk skjønner det.

Kanskje kan det bidra til å sette en stopper for denne virksomheten og dermed spredningen av flere slike farlige virus fra Kina. Det er ikke første gangen. SARS-viruset i 2003 kom også fra Kina.

annonse

Påstanden om at når «USA nå begår hegemonisk selvmord ved å snu ryggen til allierte og kun tenker på seg selv», er jo også bare tull. Trump har ikke snudd ryggen til sine allierte.

Om det siktes til ryktet om at Trump ville ha enerett på en tysk medisin som skulle virke mot viruset så er jo det for lengst tilbakevist som en ren mediafabrikasjon.

Og om det tenkes på NATO, hvis budsjett USA finansierer 72 prosent av, har ikke Trump krevd noe annet enn at de europeiske NATO-landene tar sin del av forsvarsbyrden og bidrar med 2 prosent av BNP slik de til alt overmål selv har forpliktet seg til under NATO-toppmøtet i Wales for fem og et halvt år siden.

Og når det gjelder påstanden om at valget av Donald Trump har «fremskyndet Kinas globale dominans» og at koronakrisen har fremskyndet det ytterligere samt at Kina nå står klar til å ta over, ville jeg vært litt mer tilbakeholden. Jeg tror faktisk det motsatte er tilfellet.

Koronapandemien representerer et klart tilbakeskritt for Kina internasjonalt og er en de facto bekreftelse på at Trumps konfrontasjon og oppgjør med Kina har vært nødvendig. Det er på tide at vestens øvrige ledere nå bør tenke seg grundig om når det gjelder Kina.

For det er en kjensgjerning, som kronikkforfatterne behendig unngår å omtale, at Trump er den eneste vestlige statslederen som har adressert den stadig økende trusselen mot vestlig sikkerhet og økonomi som er knyttet til globaliseringen og den omfattende overføringen av produksjonskapasitet og arbeidsplasser til lavkostland og særlig til et lavkostland med hegemoniske geopolitiske ambisjoner som Kina.

Koronapandemien eksponerer vår sårbarhet når det gjelder manglende nasjonal kontroll over strategisk viktige verdikjeder og tilgangen til samfunnskritiske innsatsvarer som bl.a. medisiner og medisinsk utstyr.

Les også: Pandemien betyr spikeren i kista for dagens skjøre globaliserte handelsregime 

Krisen aktualiserer også debatten omkring vår sårbare elektroniske infrastruktur og risikoen knyttet til å overlate utbyggingen av det nye 5G-nettet til kinesiske Huawei som er underlagt statlig kinesisk kontroll, og som Trump i sterke ordelag har advart sine allierte mot.

Og det gjelder betenkelighetene knyttet til kinesernes aktive posisjonering når det gjelder tilgangen til strategiske råvarer som for eksempel i våre egne nærområder i Arktis.

Og ikke minst gjelder det de geopolitiske konsekvensene av kinesernes enorme infrastrukturprosjekt, The Belt and Road Initiative, med massive infrastrukturinvesteringene i veier, jernbaner og havner i nesten 70 land i Asia, Afrika og Europa.

Les også: Noe som mange ikke vet, og som noen helst ikke vil snakke om

Korona-pandemien stiller åpenbart spørsmål ved globalismen og den liberale verdensorden. Den demonstrerer vår sårbarhet og svakhetene ved dagens internasjonale handelsregime og ikke minst hvor lite EU og Schengen er verdt når det kommer til stykket.

Mens internasjonalt samarbeid er viktig, er det enda viktigere med politikere som tar ansvar og viser nasjonal handlekraft. For mens utfordringene er globale så er skadevirkningene lokale. Det er nasjonalstaten vi må henvende oss til når krisen rammer. Det ser vi nå.

Og dersom ikke hovedstrømsmedia og akademia lykkes i å løpe Beijings ærend for å henge koronabjella på Trump, representerer dette et åpenbart tilbakeskritt for Kinas bestrebelser mot global dominans og ikke det motsatte.

For selv om avskyen overfor Trump har lagt seg som en intellektuell tåke over NUPI, Nanseninstituttet og mesteparten av det utenrikspolitiske fagmiljøet i Norge, er det nok ikke gått ubemerket hen i de vestlige hovedsteder at den kinesiske tigeren rasler med klørne og at klørne nå er blitt ubehagelig store og skarpe.

Når det statlige kinesiske nyhetsbyrået Xinhua sist uke truet med å forby eksport av medisiner og utstyr og «drukne USA i koronavirusets mektige hav» hvis ikke USA kom med en unnskyldning, vitner det om at Kina ikke bare har kapasitet, men også kan ha vilje til å ta i bruk sin makt og utnytte Vestens sårbarhet.

Koronakrisen representerer en bekreftelse på at Trumps Kina-politikk har vært forutseende og at den har vært riktig.

Jeg ville derfor vært mindre bekymret over om Kinas forsøk på å snu koronakrisen til egen fordel vil «styrke vestlig antiliberal populisme», og mer opptatt av om vestlige ledere, Erna inklusive, nå kjenner sin besøkelsestid og slutter opp om Trumps initiativ for å redusere avhengigheten til Kina.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon