Jesus på korset. Illustrasjonsbilde: Pixabay
annonse
annonse

I disse dager feires påske. Påsken er en tid da vinteren viker for våren og hvor naturen vekkes til live igjen og i mange religioner preger dette påskefeiringen.

En av de tidligste religiøse feiringene vi kjenner til er den over 5000 år gamle feiringen av sumeriske gudinnen Inanna som oppsto fra de døde. Hun er kanskje bedre kjent ved hennes assyriske navn Ishtar. Av dette kommer det engelske ordet «easter» som vi vet betyr påske.

Inannas historie er ganske spennende. Vi kan ta en kort versjon her. Inanna må vandre til det dypeste dødsriket og blir der ydmyket ved at hun må kle seg naken og utsatt for en farse av en rettssak før hun blir drept og hengt opp. I tre dager henger hun der, før hun vekkes til live ved hjelp av hennes gudefar og oppstår. Feiringen av henne inkluderte et måltid og dem som tok del i dette måltidet skulle også få ta del i hennes seier over døden og få et evig liv.

annonse

Om historien virker kjent så er det nok fordi den kristne påsken, i likhet med mange andre religioner, har latt seg inspirere av Inannas historie. Den tidligste versjonen av Jesu lidelseshistorie finner vi i evangeliet etter Markus. Det er mest sannsynlig det eldste av de fire evangeliene og utgangspunktet for minst to av de andre evangeliene som vi har i dagens Bibel. Så hvor kommer dette påskeevangeliet ifra? At det er en historisk hendelse er svært lite sannsynlig. Markus ser ut som å ha hentet inspirasjon fra jødiske og greske tekster – hovedsaklig fra salmene og den jødiske historikeren Flavius Josephus.

Flavius Josephus. Bilde av byste, Wikipedia

Josephus forteller i sitt verk Jewish Wars (utgitt omkring år 75 evt) om person som ankommer Jerusalem under en stor religiøs høytid og som blir avhørt av både jøder og romere før han blir drept. Denne personen heter også Jesus, sønn av Ananias. Historien omkring denne Jesus og den bibelske Jesus er så identiske at det sannsynligheten for at dette er tilfeldig er svært liten. La oss se på likhetene mellom dem.

Begge to heter som vi ser Jesus og er håndverkere av yrke. Begge ankommer de byen Jerusalem under en religiøs høytid og begge to skaper uro på tempelplassen, hvor de begge siterer fra samme avsnitt fra profeten Jeremia (henholdsvis Jeremia 7:11 og Jeremia 7:34). Begge blir arrestert for å kritisere tempelledelsen og for å spå at tempelet skal falle.

annonse

I begge historiene blir de mishandlet av jødene, men nekter å ytre seg til sitt forsvar. Deretter blir begge sendt til den romerske guvernøren hvor de igjen blir mishandlet, denne gangen av romerne, og hvor de igjen nekter å ytre seg til sitt forsvar. I begge historiene bestemmer guvernøren seg for å frigi dem, men mens Albinius setter Jesus sønn av Ananias fri velger som kjent Pilatus å heller vaske sine hender. Begge kommer med klagerop mot jødene og seg selv, før de begge dør med et høyt rop i det de blir drept av romerne.

Som sagt valgte Pilatus å vaske sine hender fremfor å frigi Jesus i evangeliet etter Markus. Dette begrunnes med en absurd skikk hvor romerne angivelig skulle sette fri en fange hver påske. Ingen steder finner vi noe spor etter en slik skikk, og om det hadde vært en skikk kan vi være sikre på at den sadistiske Pontius Pilatus hadde brutt denne skikken slik han brøt andre skikker.

I følge evangeliet etter Markus satt en opprørsk morder kalt Barabbas i fengsel på denne tiden og jødene får valget om hvem Pilatus skal sette fri. Jødene velger Barabbas. Før vi går videre er det verdt å nevne at denne personen i evangeliet etter Matteus ofte heter Jesus Barabbas og at navnet Barabbas betyr sønn av far (bar – sønn; Abba – far). Jesus blir ofte omtalt som Guds (Faderens) sønn, så ikke bare har vi to Jesus – vi har to Jesus, sønn av Far.

Som nevnt finnes ikke denne skikken i noen romerske kilder. Så hvor er dette hentet ifra? Det hele er et bilde på den jødiske tradisjonen ved Yom Kippur hvor to identiske geiter blir valgt. En av disse skulle slippes fri, mens den andre skulle slaktes og dens blod skulle renske jødene for alle deres synder. Jesus Barabbas blir billedlig geiten som slippes fri, mens Jesus fra Nazareth blir geiten hvis blod rensker synd. Den kristne teksten Barnabas skriver utfyllende om dette i kapittel 7.

Selve korsfestelsen er også basert på jødiske tekster fra det Gamle Testamentet, i hovedsak Salme 22. Jesus siste ord før han dør er hentet fra åpnings verset i denne salmen «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?». Men dette er ikke det eneste. Salme 22:17 forteller «De har gjennomboret mine hender og føtter», et bilde på korsfestelse med nagler. Da Jesus var korsfestet ble klærne fordelt mellom vaktene. Dette er hentet fra Salme 22:19 «De deler mine klær mellom seg og om min kjortel kaster de lodd». Vers 7 til 9 i samme salme finner vi igjen i Mark 15:30-31, hvor Jesus blir spottet og hånet mens han henger på korset.

Evangeliet etter Markus forteller også om to røvere som henger på hver sin side av Jesus. Mye tyder på at Markus også her har brukt den jødiske historikeren Josephus, denne gangen hans selvbiografi The Life of Flavius Josephus (utgitt omkring år 95 evt). I avsnitt 75 av dette verket forteller Josephus at han ser tre av sine tidligere venner som har blitt korsfestet av romerne. Han ber keiser Titus om å benåde dem, og keiser Titus gjør dette. Titus sørger også for at de får den beste pleien, men to av dem dør av skadene, mens den tredje kvikner til og overlever.

annonse

Påsken er også tiden for mysterier. Et mysterium som plager meg er hvorfor så mange fremdeles tror på mytene om Jesus fra Nazareth. Det finnes mange eksempler på guder som dør og oppstår igjen og som gir tilbederne del i seieren over døden. Vi har tidligere sett kort på Inanna og Osiris, som vi kan lese om i den greske filosofen Plutarchs verk (utgitt omkring år 100 evt), men flere eksempler finnes også.

Den greske historikeren Herodotus nevner den trakiske (i dag Bulgaria) guddommen Zalmoxis i sitt verk The Histories (utgitt ca 450 fvt) i bok 4, kapittel 94-96 som en som gir sine følgere evig liv. Romerne tilba Romas grunnlegger Romulus, kjent fra Plutarchs verk The Parrallel Lifes, som døde, sto opp og for deretter opp til himmelen foran øynene til sine venner, noe som unektelig minner om Kristi himmelfart.

Dette er noen av de mangfoldige eksemplene som finnes. Og det er ingen i dag som tror på disse historiene eller personene i dem, så mysteriet vi kan bruke denne koronapregete påsken på å tenke over er kanskje hvorfor mange av oss fremdeles anser Jesus historiene som sanne.

God påske alle sammen!

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon