Spanske helsearbeidere finner trøst hos hverandre etter at nok en kollega er død som følge av coronaviruset. Foto: REUTERS/ Susana Vera
annonse
annonse

Coronaviruset diskriminerer ikke etter klasse. Men hvordan vi takler isolasjonen og den etterfølgende økonomiske krise setter vårt såkalte samhold på prøve.

Mens eliten sipper «quarantinis» på Instagram, slåss tusenvis av mennesker for å overleve krisen fysisk, psykisk og økonomisk. Pandemien har skapt et nytt kastesystem, samholdet er kanskje ikke tapt, men åpenbart svekket.

For de privilegerte er coronakrisen nærmest en «koselig katastrofe», skriver Josh Wilbur i Wired. En velkommen pause fra hverdagens stress og mas. Begrepet har han hentet fra sci-fi-forfatteren Brian Aldiss, som brukte termen for å beskrive hvordan noen finner en slags pervers nytelse i at verden går til helvete, så lenge man selv er trygg.

annonse

Superrike kjendiser og narsissistiske influensere nyter situasjonen, de poserer på Instagram og bruker pandemien omtrent som accessories. Journalister sutrer over hvor utrolig viktige de er, og ber oss andre sikre at de absolutt ikke må ofre noe i denne krisen, for de er jo så uerstattelige. Staten må bidra, sier de selvhøytidelige journalistene. Som leverer et produkt som ikke kan klare seg selv i medgangstider uten statsstøtte.

Nei, vi trenger ikke 500 journalister som mener akkurat det samme. La oss si 100 mister jobben. Ingen vil savne dere! For ordens skyld: Her inkluderer jeg meg selv, men så har jeg da heller aldri bedt Staten redde meg fordi jeg er så viktig.

Les også: Tidligere redaktør mener gammelmedia trenger skattepenger

annonse

De som betyr noe

De minst beundrede er blitt de viktigste. Flotte folk som jobber lange dager i butikkene. De som tømmer søpla vår. Bussjåfører, konduktører, folk med skikkelige jobber som holder hjulene i gang og utsetter seg selv for stor smittefare. Bønder som produserer maten vår. Og selvsagt helsepersonell: sykepleiere og leger, men kanskje spesielt hjelpepleiere, de som jobber på sykehjemmene. De jobber daglig i dødssonen, hjelpepleiere er våre frontsoldater.

Politiet i Sverige har meldt om 130 tilfeller av Corona-terror. Kriminelle migranter skriker Corona og hoster eller spytter på politiet, som må leve med frykten for å bli smittet. Samhold i et nøtteskall. Mangfold er som alltid vår styrke.

Ingen statsansatte mister inntekten sin i disse tider. Selv ikke de som sitter hjemme og tvinner tommeltotter. Mens de skriver på Facebook om lojalitet, samhold og dugnad, eller henger ut en person som har jogget eller syklet på feil måte.

De skattefinansierte NGOer har travle dager. På vår regning forteller de oss daglig hvor utrolig viktig det er at vi henter flere migranter, at vi deler på godene, at vi øker bistanden, redder verden og jobber enda hardere for et globalt samarbeid. For det forplikter å bo i «verdens beste land».

Verdens beste land, som ikke tar seg råd til et minimum av beredskap. Et land hvor 70 prosent av de børsnoterte selskapene ikke er i stand til å produsere et overskudd. En bananrepublikk som trenger 250 milliarder kroner i oljedoping hvert år bare for å gå i balanse. En vanstyrt velferdsstat som koster tre ganger så mye som den finske velferdsstaten.

annonse

Erik Solheim gleder seg over pandemiens klimaeffekt. Transaktivister sutrer over at livsviktige kjønnsoperasjoner må vente mens helsevesenet forsøker å hjelpe folk som ikke kan puste ved egen hjelp. Næringsministeren utnytter situasjonen til å promotere et grønt skifte.

Les også: Kvinnerettsforkjemper: Identitetspolitikken blir irrelevant i en krise

Dugnad

Helseministeren innkalte til Corona-dugnad. Men dugnad har blitt et skjellsord. Det er misbrukt så mange ganger. Inkluderingsdugnad, integreringsdugnad, klimadugnad. Dugnad betyr ikke lenger at vi jobber sammen mot felles mål. Dugnad betyr at noen av oss må bidra slik at andre kan få. De samme gir, og de samme får, hver gang. Dugnad betyr nå at vi yter mens noen andre nyter.

Velferdsstaten redder oss, skriver Henning Jon Grini i Bergens Tidende. «Aldri har vi forstått bedre enn nå at vi alle er i samme båt.»

Men er vi det? Og hvordan havnet vi i denne båten?

Norske familier har aldri hatt større gjeld. Vi betaler mer i skatter og avgifter enn de fleste i verden, og mister derfor muligheten til å forvalte vår egen økonomi ansvarlig. Staten bruker enorme summer på klimatiltak, migrasjon, «bullshit»-jobber og meningsløs bilateral bistand (nesten 30.000 kroner i året for en familie på fire). Stadig færre går på jobb. Barna våre lærer på skolen at de har masse rettigheter, men ingen plikter.

Velferdsstaten fungerer slik: Våre politikere skaper problemer for oss. Så kommer de med forslag til løsninger på problemene de selv har skapt. Løsningene innebærer alltid økt makt til staten og en ny skatt eller en ny avgift.

Sosiale medier preges ikke av samhold, men av angiveri og moralsk posering. Helt legitime motforestillinger mot politiske valg avskrives som umoralsk. Hytteforbudet er et eksempel. Hytteeiere som har betalt eiendomsskatt i en årrekke er plutselig uønsket når det oppstår en problematisk situasjon. De som protesterer skjelles ut på det groveste. Men det må da være lov å diskutere politiske vedtak samtidig som man følger de gjeldende regler?

Narsissismen er et svært usympatisk trekk ved vårt samfunn. Men det er sannelig også misunnelsen. Klasseforakten går begge veier.

Les også: Hytteforbudet – feigt og usolidarisk av bygdefolket og uklokt av regjeringen

Strategi og moral

Valg av strategi i kampen mot Corona blir også belyst med klam moralisme. Nå pågår det en diskusjon om i hvilken grad samfunnet skal åpnes opp igjen. De som argumenterer for dette anklages for å ofre de eldre, som har bygget landet. Menneskeliv kan ikke måles i penger, sies det. Men dette stemmer jo ikke.

annonse

En rekke eksperter advarer mot at medisinen kan bli verre enn sykdommen. Det koster menneskeliv å stenge et samfunn. Lediggang er faktisk roten til mye ondt. Mer enn hundretusen kliniske undersøkelser er utsatt. Hvor mange kommer til å dø som følge av de strenge tiltakene? Ingen vet – derfor må dette være åpent for diskusjon. Spørsmål må ikke avvises med en kvalmende, moralsk overhøyhet uten forankring i virkeligheten.

Man er ikke moralsk underlegen fordi man bekymrer seg over sine barns fremtid!

Samhold?

Karantene og isolasjon preger oss alle. Det er liten tvil om at samhold og fellesskap er viktig i den unntakstilstanden vi nå opplever. Men samhold og fellesskap er ikke noe staten har monopol på. Staten har ingen medfølelse, ingen empati. Samhold finnes i familier, i nabolag, i idrettslag og blant venner.

Det globale samholdet har alltid vært en naiv drøm, det europeiske samholdet er avslørt som en bløff, og det nasjonale samholdet er avskaffet. Som Jordan Peterson sier det: Vi må starte med å ta vare på oss selv, og jobbe oss utover så langt vi evner.

Eller som Margareth Thatcher uttrykte det:

«There’s no such thing as society. There are individual men and women and there are families. And no government can do anything except through people, and people must look after themselves first. It is our duty to look after ourselves and then, also, to look after our neighbours.»

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon