Foto: Reuters/Jason Lee
annonse
annonse

Den globale stormaktskampen mellom Kina og USA kommer til å jekkes opp to – eller tre – hakk i etterkant av coronavirus-pandemien.

James Jay Carafano, visepresident og ekspert på utenriks- og sikkerhetspolitikk i tenketanken Heritage Foundation har skrevet et innlegg i tidsskriftet The National Interest om stormaktskampen mellom USA og Kina – etter coronavirus-pandemien er over og internasjonale relasjoner begynner å normalisere seg.

Han tror ikke at verden etter coronaviruset vil bli delt opp i interessesfærer, som andre lærde innen internasjonale relasjoner har gått til orde for. USA, som en global makt, med globale interesser og ansvarsområder, kommer ikke til å avse deler av verden til Kina. På samme måte, er Kinas rekkevidde global, så ingen kommer til å slutte å gjøre forretninger med Beijing – minst av alle Washington.

annonse

Kinas skjøre vennskap

Carafano mener at Kina ikke har innflytelsesmonopol i noen deler av verden, med unntak av Nord-Korea og en håndfull stater i Sørøst-Asia. Det er heller ikke gitt at Beijing vil dominere disse landene for alltid. Konflikter over kinesiske hydroelektriske dammer oppstrøms i Mekong elven i Sørøst-Asia, er for eksempel et konfliktområde som kan få disse statene til å søke en mer uavhengig linje fra Beijing på sikt. Videre, hvis USA og Nord-Korea til slutt blir enige om en atomavtale, kan det oppheve Beijings innflytelsesmonopol over landet.

Les også: Den sterkestes rett – tilbake til normalen

annonse

Kina har selvfølgelig venner andre steder, men partnerskapene med land som Russland, Iran, Venezuela og Cuba er i beste fall en marginal fordel for Beijing og ikke nødvendigvis så robuste som mange påstår. Spesielt er den ofte omtalte trusselen om en allianse mellom Beijing og Moskva sterkt overdrevet.

Nye globale grenser

Carafano argumenterer med at det store flertallet av verdens stater er – og vil forbli i all overskuelig fremtid – delt inn i tre leire:

Les også: Fremover vil relasjoner mellom verdens stater defineres av politisk realisme – uavhengig av hva norske politikere ønsker

Én, «den frie verden»; motstandsdyktig mot kinesisk innblanding, og i det store og det hele alliert med USA. To, «balansørene»; definert som nasjoner som anerkjenner at de må ha et forhold til både USA og Kina for å sikre sin velstand og sikkerhet, samt for å beskytte sin uavhengighet. Tre, «bestridte områder»; der USA, Kina og andre makter konkurrerer om innflytelse over hele spekteret: innen økonomi, politikk, sikkerhet og informasjon.

Den frie verden

annonse

Carafano mener at dette er et begrep som kommer til å gjøre et stort comeback i internasjonale relasjoner post-covid-19. Han viser til at det er en grunnleggende forskjell mellom USA og det kinesiske kommunistpartiet. Mens førstnevnte tror på verden basert på økonomisk frihet, menneskerettigheter og folkelig suverenitet, har sistnevnte andre fremtidsplaner. Land som vil bevare en fri verden, må velge en side, og vil sannsynligvis gjøre det. Disse landene inkluderer stater i Nord-Amerika, Europa, Midtøsten og Indo-Stillehavsregionen.

USAs naboer, Mexico og Canada, topper listen. Disse to landene er så sammensveiset med USA – innen økonomi, infrastruktur, sikkerhet og helse – at det nærmest er umulig for Kina å opparbeide seg noen merkbar innflytelse der. På tross av at forholdet mellom Trump og nabolandenes ledere ofte omtales som dysfunksjonelle av pressen, har samarbeidet i praksis aldri vært bedre. Landene – spesielt Mexico – står også først i rekken for å dra nytte av at amerikanske firmaer flytter produksjonen sin vekk fra Kina i tiden fremover.

NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg med Japans statsminister Shinzo Abe i Tokyo, Japan, 31. oktober 2017. Foto: Reuters / Kazuhiro Nogi / Po.

Deretter nevnes det transatlantiske fellesskapet. Ingen strategiske partnerskap er viktigere for den frie verden enn forholdet mellom USA og Europa, og ingen av partene har tenkt å gi opp dette partnerskapet med det første. Hvis europeerne ønsker å beholde sine friheter i tiden fremover, kan de ikke forbli nøytrale observatører i stormaktskampen mellom USA og Kina. Etter covid-19-pandemien er bekjempet, forventer Carafano derfor fornyede investeringer i det transatlantiske fellesskapet – ikke bare for å sette fart i den felles økonomiske motoren på nytt, men også for å «marginalisere den ondsinnede påvirkningen fra Kina.»

Forsker: Pandemien viser at nasjonalstaten må tilbake i sentrum av det internasjonale systemet

Så rettes fokus mot Midtøsten, som Carafano velger å inkludere i den frie verden. Dette er en region hvor han mener Kina aldri vil kunne erstatte USAs innflytelse og posisjon. Etter Covid-19-pandemien, har Washington en enestående mulighet til å utvide sin innflytelse og etablere et bærekraftig fotavtrykk for å bidra til fred, stabilitet og velstand i regionen. Nøkkelen er å få på plass ny arkitektur innen sikkerhet, politikk og økonomi.

Til slutt nevnes nøkkelstater i Indo-Stillehavsregionen. En av de positive konsekvensene av Covid-19-utbruddet er at det har lagt til rette for økt samarbeid mellom land i gruppen kjent som «Quad plus» (USA, India, Japan og Australia; pluss Sør-Korea, New Zealand, Vietnam og Taiwan). Sammen utgjør disse statene en formidabel politisk og diplomatisk kraft for å legge til rette for fred og velstand i denne delen av verden – i møtet med Kinas stadig økende bøllete oppførsel og innflytelse.

Balansørene

Carafano mener videre at det vil være mange land – inkludert noen respektable demokratier – som av en eller annen grunn ikke vil eller kan stå opp mot Beijing. Nøkkelen til deres uavhengighet, sikkerhet og velstand vil derfor ikke være å begrense Kinas tilstedeværelse, men heller å jobbe tett med USA og andre stater for å balansere kinesisk innflytelse.

Les også: Resett intervjuer «guruen» John J. Mearsheimer: – Nasjonalisme er den viktigste ideologien i verden

Dette er en strategi som vil bli fulgt av stater som Singapore, Sri Lanka, Nepal, Bhutan, Bangladesh, Thailand, Djibouti, Pakistan og Serbia. Flere land kan komme til å ende opp i denne posisjonen på sikt – inkludert Mongolia og flere sentralasiatiske land.

Kina vil kanskje ikke like tilstedeværelsen til andre makter i disse landene, men en slik ordning burde være helt akseptabel for USA. Amerikanerne trenger ikke at hvert eneste land i verden velger side. De burde i stedet insistere på at Kina behandler disse statene rettferdig – både for å ivareta sine egne – så vel som USAs – interesser.

Bestridte områder

Til slutt nevner Carafano det han kaller «konkurranseområdene». Dette er land og regioner hvor USA og Kina kommer til å knive om innflytelse i tiden fremover – Latin-Amerika, Afrika og Stillehavsøyene – i tillegg til internasjonale organisasjoner.

annonse

USA har en hjemmebanefordel på den vestlige halvkule vis-à-vis Kina. Trump-administrasjonen har gjort en langt bedre jobb i å samarbeide med latinamerikanske og karibiske nasjoner enn mange har forventet. Likevel er det mye somamerikanerne må gjøre for å beholde sin dominante posisjon i regionen.


Kinas utenriksminister, Wangi Yi (t.v.), med Zimbabwes utenriksminister, Sibusiso Moyo, etter en felles pressekonferanse i Harare, Zimbabwe, søndag 12. januar. Foto: Tsvangirayi Mukwazhi.

Når det kommer til Afrika og Stillehavsøyene, er historien en annen. USA har vært treg med å våkne opp til det Kina holder på med, så Washington ligger langt etter Beijing i kampen om politisk innflytelse. Den store utfordringen for amerikanerne er ikke mangel på politisk vilje, men heller mangelen på ansvarlige partnere å jobbe med. I mange tilfeller er dårlig styring, korrupsjon, samt mangel på åpenhet og økonomisk frihet hindringer for å danne effektive partnerskap.

Les også: Pandemien betyr spikeren i kista for dagens skjøre globaliserte handelsregime

En av de mest aktive nye slagmarkene for amerikansk og kinesisk innflytelse i tiden fremover vil likevel være internasjonale organisasjoner. USA har sovet i timen i det Kina har jobbet iherdig med å utvide sin innflytelse over de nøkkelorganisasjonene som regulerer globale normer. USA kommer også til å kjempe i motbakke i denne kampen i tiden fremover.

Hva fremtiden bringer

Carafano avslutter innlegget sitt ved å poengtere at det finnes amerikanere som ønsker å fullstendig ignorere den pågående stormaktskonkurransen med Kina, mens andre vil kutte båndene helt og deretter dele verden opp i amerikanske og kinesiske interessesfærer. Begge parter vil derimot bli skuffet over verdenspolitikkens nye realiteter når covid-19-pandemien omsider tar slutt.

Les også: – Nordmenn, forbered dere!

Den økende stormaktskonkurransen med Beijing fremover kommer til å skape store utfordringer for Washington, men også muligheter ettersom amerikanerne har betydelige fordeler å vise til. USA må uansett være mye mer oppmerksom på hva denne nye politiske realiteten krever av landet når stormen rundt coronavirus-pandemien omsider har løyet.

«Etter at vi har fått økonomien i gang, vil arbeidet med å håndtere Kina uten tvil være prioritet nummer én,» konkluderer han.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon