Organisasjoner og og innvandringsliberale debattanter krever at Norge henter migrantfamilier fra Moria. Et par sko blir plassert foran Stortinget onsdag kveld. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
annonse
annonse

Coronakrisen har vist oss hvor viktig samholdet i vårt kulturfellesskap er. Om dette rakner, er vi ille ute.

Den som hadde trodd at coronakrisen ville dempe kravene om fortsatt demografisk revolusjon ved masseinnvandring, tok feil. Vi har den siste tiden sett en dramatisk økning i arbeidsledigheten, en økning som mangler sidestykke. Pengene formelig renner ut av statskassen, og det er lite som tyder på at vi vil unngå teknisk resesjon. Dette kan være begynnelsen på en langvarig økonomisk krise.

Og vi har noen underliggende problemer i norsk økonomi. Et av de virkelig store problemene er at vi har importert et voksende prekariat, en etnisk underklasse som totalt mangler kvalifikasjoner det norske samfunnet har behov for. Unntak finnes, men i det store og hele har innvandringen slik den har vært utformet vært et gigantisk kostnadsprosjekt. Det finnes beregninger der det estimeres at innvandringen koster skattebetalerne 250 milliarder kroner årlig. Det er vanskelig å si om dette stemmer på en prikk, men uansett, dette koster, og det koster oss dyrt.

annonse

Les også: Nei, flere flyktninger til Norge vil aldri lønne seg

Kynisk spill

Og selv nå, når fremtidsutsiktene synes så turbulente og krevende, er innvandrings- og asyllobbyen i full sving. De skyver barn foran seg i et kynisk spill for å hente ut noen få utvalgte migrantfamilier fra én enkelt leir, og later som om det er sånn vi løser verdens flyktningproblematikk. Asylsøkere kan i motsetning til andre innvandrergrupper fortsatt komme hit. Og ingen må innbille noen at de som nå roper om at Norge må ta migranter fra én leir i Hellas, ikke vil jamre og bære seg når leiren i Moria fylles opp igjen, og igjen, og igjen. Det kommer aldri til å ta slutt, og derfor er det galskap å gi etter. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har dessverre vist at de totalt mangler ryggrad.

annonse

En uungåelig realitet?

Det er fortsatt sånn at tanken på et Norge med nordmenn som en etnisk minoritet synes fjern for mange. Men det er den ikke. I yngre aldersgrupper har allerede over 30 prosent innvandrerbakgrunn, som tidligere konstatert i Resett. Til dette kommer betydelig høyere fødselstall hos afrikanske kvinner i forhold til norske, og en høy flyktning- og asylinnvandring fra ikke-vestlige land.

Innvandrerandelen har økt dramatisk på bare noen tiår, fra et par prosent til rundt 15 prosent i 2020. Riktignok har en betydelig del vært arbeidsinnvandrere, men dette er i endring. Arbeidsinnvandrerne fra Europa vil bli færre. De mer kostbare, og mer permanente innvandrerne fra ikke-vestlige land, vil bli flere.

Afrikas befolkning er ventet å øke så dramatisk, at kontinentets innbyggertall vil være firedoblet ved neste århundreskifte. Korrupte politiske systemer, dårlige geografiske forhold og tiltaksløshet vil prege Afrika, og vanskeliggjøre vekst og fremgang. Vi kan bare vente oss at millioner vil strømme mot Europa, og mot Norge.

Den demografiske revolusjonen er ikke bare en forestilling hos noen tinnfoliehatter på ytterste høyre. Det er en høyst sannsynlig utvikling, som bør skremme alle som ønsker seg en moderat og stabil samfunnsutvikling. Etniske nordmenn, og med dem norsk kultur og verdier, vil kunne være i et mindretall ved neste århundreskifte. Den som ikke innser det, har ikke tenkt seg om.

Solidaritet

annonse

Vi må selvsagt huske på at en del av de som har innvandrerbakgrunn nok vil ta til seg norsk kultur over tid. Etnisitet er ikke alt. Min far er ikke engang norsk statsborger. Men når utviklingen er så ekstrem, så rystende radikal med så enorme antall, så blir det umulig å gjøre alle som tar plass her til nordmenn i ånd. De vil leve blant mennesker fra egen kultur, gifte seg med hverandre, og ha sine egne verdier og normer. Det vil gi oss et samfunn som ikke ligner noe vi er vant med. Et mindre solidarisk og langt mer splittet samfunn.

Menneskenaturen er som den er. Vi er ikke like solidariske med andre folkegrupper, som har andre etiske prinsipper og normer enn vi har. Oss og dem er ikke en konstruert virkelighetsforståelse. Det er en realitet. Hvis man vedgår at det finnes et oss i Norge, så vedgår man samtidig at det også finnes et dem, noen utenforstående. Det er sånn mennesker er, og det går ikke å vedta seg til noe annet. Det er derfor det nå er nasjonalstatene, og ikke overnasjonale organer, som viser handlekraft og får kontroll på coronapandemien. 

Les også: Om noen tiår er hele Norge som Oslo øst

Dugnadsånd

Coronakrisen har vist oss nøyaktig hvor viktig samhold er. Nasjonen føles fortsatt nær, og når Erna sier at vi må gjøre en innsats for våre landsmenn, kjente og ukjente, så lytter de fleste. Det er sånn vi bekjemper viruset og bygger landet. Jo mer vi holder sammen, jo sterkere er vi.

Og skal vi holde sammen også i fremtiden, så må det drastiske endringer til i norsk politikk. Et fragmentert Norge i 2100 kommer ikke å være i stand til å håndtere pandemier. Uten et sterkt fellesskap, hvor skal da dugnadsånden komme fra?

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon