Illustrasjonsbilde. REUTERS/Sergio Perez
annonse
annonse

Det er ett spørsmål som kanskje er viktigere enn noe annet når det gjelder påstandene om de katastrofale klimaendringene: Hvorfor er der en slik konsensus blant politikere og vitenskapsmenn om dette?

Gruppetilhørighet

Da jeg syv år gammel begynte på skolen i Narvik, opplevde jeg et besynderlig fenomen. Mine klassekamerater kjøpte godteri og delte rundhåndet ut til alle rundt seg. Jeg forsto ikke hvorfor, for mine ukepenger var det ikke for mye av og de gikk uavkortet til ukens Donaldblad. Hadde jeg på en eller annen grunn kommet over mer penger gikk det til spesialutgaver av Disneyhistorier, og dessuten sparte jeg til Stompabøker. Ikke hadde jeg lyst på godteri heller, og det kunne ikke falle meg inn å bruke penger på noe som bare forsvant. Så om noen ikke ga meg godteri fordi jeg ikke deltok i den organiserte fråtsingen, og sa det, så gjorde det meg ingen ting. 

annonse

Les også: Klimasmell for Oslo – utslippene økte

Da jeg ble gruppeleder på Sintef 20 år senere, opplevde jeg nok et besynderlig fenomen. Forskningssjefen og den andre gruppelederen, forøvrig tvers gjennom hyggelige og dyktige kolleger, satt og gjentok selvfølgeligheter til hverandre. Om ting som vi hadde til behandling og som jeg mente bare var å bli ferdig med på øyeblikket. Hvorfor ble de ikke ferdige, tenkte jeg, hva er dette for noe?

Fenomener som dette fikk meg etter hvert til å forstå at den viktigste grunnen til å bruke språket ikke var å utveksle informasjon eller diskutere ting for å komme til bunns i en eller annen problemstilling, men rett og slett til å befeste sin posisjon blant de man ønsket å være i gruppe med. Man praktiserer enighet gjennom om å gjenta det andre sier, og den som er mest enig er best likt. Godteriutdelingen på barneskolen hadde akkurat samme funksjon, å befeste sin gruppetilhørighet ved å gjøre det samme som de andre. 

annonse

Når man hører fotballfans snakke, som er enige om hvilken fotballklubb som er best, så foregår akkurat det samme; en befesting av egen verdi fordi man mener det samme som mange andre. Objektiv bedømmelse av klubben i forhold til andre klubber er ikke behov for, og kommer noen utenfra og påpeker noe som ikke stemmer med konsensus, oppstår det snart farlige situasjoner og de som før var så blide sammen, blir nå oppgitte eller kanskje sinte, eller de overhører vedkommende bråkmaker fullstendig og håper han skal gå vekk. 

Selvjustis er en fordel

Klimamafiaen praktiserer nettopp dette: din språkbruk bestemmer om du er med eller mot dem. Det spiller ingen rolle hva som er sant om klima, eller hva det koster, eller hvilke praktiske følger det har, for alle i gruppen har selvjustis og sier ikke noe som kan føre til at de blir holdt utenfor det gode selskap. 

En bivirkning av dette er at personene som praktiserer dette langsomt blir immune mot usannheter. Om de oppdager at noen av påstandene som de er med på, ikke kan stemme, vender de det døve øret til sin egen samvittighet, eller de bortforklarer det overfor seg selv. Standhaftig praktisering av sannhet fører ikke til noe annet enn at en selv blir utstøtt. Den fører ihvertfall ikke til noe godt. 

Slik går det til at kommunestyrer, fylkesting og avisredaksjoner, lærere og skolebarn, aktivistorganisasjoner og bedrifter av alle slag erklærer klimakrise, oppfordrer til klimatiltak og er enige om klimaavlat. Det er viktigere å holde seg inne med flertallet og beholde sine posisjoner enn å innrømme at klimakrisen bare eksisterer i fantasien til retorikere, at klimatiltakene har absolutt ingen innvirkning på CO2-nivå og temperatur, og at klimaavlaten gjør ikke bare de fattige fattigere, men tærer som parasitter på hele samfunnet. 

Har klimatiltak noen virkning?

Nå sier du kanskje: Er du ikke vel bombastisk som hevder at klimatiltakene har absolutt ingen innvirkning? 

Til det er å svare: Omkring 1992 begynte ”klimatiltakene” for alvor, man begynte å beregne CO2-utslipp og begynte med skattlegging av dem. Ikke en eneste av FNs klimarapport forteller at klimatiltakene har begynt å virke. Ikke en eneste politiker, aktivist eller journalist har skrevet et eneste sted at se her: Klimatiltakene virker. Alle roper på mer penger, på stans i olje- og gassutvinningen, reduksjon av privatbilisme, men ingen forteller at i løpet av de siste 30 år har noe av dette hjulpet på temperatur og klima.

annonse

Da temperaturen begynte å flate ut etter 1997 var det ingen klimapersoner som sa: Se her, tiltakene våre virker. Istedet hevdet de at temperaturen fortsatt gikk opp, og fikk temperaturrekker fra tidligere tider justert nedover for å bevise det. Da isbjørnene vokste i antall var det ingen klimapersoner som sa: Se her, tiltakene våre virker, isbjørnen er ikke lenger i ferd med å dø ut. Istedet kom de med nye profetier om dommedag i Arktis og for sikkerhets skyld utestengte de forskere som hevdet at det nå gikk bedre med isbjørnene. Når Arktis nå for tiden begynner å legge på seg, sier de ikke: Se her, tiltakene våre virker, Arktis gror igjen og vil ikke bli isfritt. Istedet kommer de med nye årstall og for tiden skal Arktis bli isfritt i 2050.

Det gode klimaselskap fornekter enhver mulig virkning av klimatiltakene sine, selv om de kunne ha tatt alle de gode observasjonene av at klimaprofetiene ikke slår til, til inntekt for saken sin. Men nei, det finnes ingen mainstream media bekreftelse av at noen som helst klimatiltak virker. Her får de følge av CO2-målingene ved vulkanen Mauna Loa på Hawaii. Til tross for alle de teoretiske beregningene som viser at CO2-utslipp går ned både her og der, og til tross for at hele verdens transportnett nå er i ferd med å kollapse. så viser målingene ved Mauna Loa jevn og trutt stigning de siste 60 årene. Det går visstnok enda litt raskere enn snittet for tiden. 

Så det er ikke jeg som hevder at klimatiltakene ikke virker, for det gjør hele det gode klimaselskap selv.

Innenfor eller utenfor – hvor skal du stå en gang? (gammel vekkelsessang)

Det gode selskap består allerede av prominente personer ansatt i FN og EU, ledende politikere på alle nivåer, den statskirkelige elite, ledende miljøaktivister, journalister og mediefolk, kjendiser og rikinger, de nydelige, de attraktive, de slagferdige, de unge, alle er de en del av klimamafiaen, om de har innsett det eller ikke, der de gjentar absurde klimaløgner til hverandre i en evig tanketom strøm av visvas.

Når Erna Solberg drar et sted og lover bort en halv milliard eller to, fører det ikke til almen oppstandelse i medier og på Stortinget, selv om det er absurd at hun bare kan dra til New York og gjøre seg populær med samfunnets midler, samtidig som hun reduserer trygder og pensjoner fordi samfunnet angivelig ikke har råd til det. De fleste politikere vet at en gang er det de som skal kjøpe seg velvilje og få en toppjobb på grunn av det. De må bare stå imot fristelsen til å fortelle sannheten, avsløre usannheter og ulovligheter, de må stå imot av all kraft, for det er nok med et eneste feilsteg, og så vil du dratte dypt nedover i pyramidespillet istedenfor å klatre videre mot toppen. 

Det skal virkelig noe til å tørre å stå frem og forsvare objektive sannheter mot klimamafiaens gruppepress. Det handler om å være med i en gruppe og det som gruppen har definert som sant er det som tjener gruppen best. Ikke bare får du ikke være med i det gode selskap, men du kan risikere både jobb og tillitsverv og sosiale relasjoner. Det er mange klimarealister som først har turt å si fra etter at de gikk av med pensjon. De visste hva som kunne vente dem av deres overordnede.

Herskeren og hennes hærskare

Da Erna Solberg på Stortinget ble spurt om hva klimatiltakene koster, svarte hun at det ante hun ikke, for vi må handle nå. De fleste blir stumme når de blir fortalt at vi ikke har tid til å svare fordi vi må handle. Det Solberg gjør, er å gi inntrykk av at situasjonen allerede er alvorlig og da feier man logikk og andre detaljer til side. 

Det som er pussig er at ingen tør å stå mot og insistere. Dette skyldes nok at Norges ledelse simpelthen har gjort det umulig å protestere. Det er selvsagt ikke lovlig å sløse ut uante milliarder fra samfunnets felleskasse til smøring av klimamafiaen. Men loven settes til side dersom den ikke kan forsvares med makt. Og det finnes ingen makt i Norge som kan ta pengene som Erna Solberg delte ut og hente dem tilbake. Og det finnes ingen makt i Norge som kan hindre henne og resten av klimamafiaen å berike seg på felleskassens beholdning. Norge er lovløst og fritt til plyndring, hva enten det er FN, EU, politikernes kompiser eller forskningsinstitusjonenes søknader.

For Solberg og resten av mafiaen kan simpelthen bare tie stille og vente på at protestene går over, at alle de større partiene kjører felles justis internt, at alle aviser og medier marginaliserer journalister som graver i uhumskhetene. 

annonse

De har allerede endret læreverket for flere generasjoner siden og gjennom det overbevist både lærere og elever at det er klimakrise og vi må redde verden. De har skapt en generasjon av villige hjelpere, som gladelig stiller opp på klimastreik fordi de faktisk tror på det religiøse aspektet i de masseproduserte propagandaprofetiene. 

Så når enkeltpersoner som er med på klimasirkuset, plutselig finner at klimamafiaen gjør noe som er moralsk galt og økonomisk uklokt, som i tilfellet vindturbiner, holder de enten kjeft i selvsensur, eller de sier fra, og blir utstøtt. Det skal bli morsomt å se fremover hvem som tør å fortelle hæren av miljøungdommer at nei, vi kan aldri stoppe olje- og gassutvinning, for uten den får vi et samfunn som ingen vil ha, ikke engang klimamafiaen.

Sett  ord på klimaløgnene

Nylig så vi en talsmann for Cicero, klimamafiaens betalte vitenskapsalibi, fortelle hvorfor de ikke ville debattere med Klimarealistene. Istedenfor å henvise til vitenskapelige fakta, henfalt han til en tirade av usannheter. Å fortelle usannheter med glatt tunge er enkelt, for de har en hypnotiserende virkning. Folk flest har en tendens til å tro at slike talspersoner kan da ikke lyve, men det er nettopp det som er teknikken. Du vil dessuten aldri bli holdt ansvarlig for løgnene dine.

Klimarealistene har dermed fått bekreftet at Cicero ikke har et rent forhold til sannheten, og at vi ikke kan stole på dem på noe som helst område. På samme vis har vi allerede fått befestet blant folk flest at isbjørnen ikke kan brukes til ikon for katastrofefortellinger. Vi skal fortsette å ta ut emne etter emne, inntil mafiaen begynner å produsere løgner som er så absurde at folk som er innenfor blir flaue, slik som den siste på TV med at det vil bli slutt med snø om vinteren, samtidig som den nordlige halvkule har hatt rekordstort snødekke og Nord-Norge har hatt mer snø enn på mange tiår. 

For vi må huske: For klimamafiaen vil hensikten alltid hellige middelet. De kommer ikke til å gi opp sine privilegier og sin ettertraktede gruppetilhørighet frivillig.

Les også: Norges klimarykte – våre penger kan bli sett på som blodige

Det eneste håpet Norge som samfunn har, er å holde opp sannheten og aldri gi seg. For sannheten er sterkere enn klimamafiaen. Mot sannheten må selv Erna Solberg gi tapt til slutt. I mellomtiden deler hun ut av godteposen sin til alle som vil være venn med henne.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon