Kanskje Sven Egil Omdal selv bør klargjøre premissene? Foto: Ole Berg-Rusten / NTB scanpix
annonse
annonse

Den fargerike, lille nålen som flere av statsrådene bærer på brystet, er en effektiv vaksine mot nærsynt nasjonalisme, mener Sven Egil Omdal.

Den tidligere redaktøren av Stavanger Aftenblad vil tydeligvis ikke pensjonere seg. Nå har han skrevet en kronikk i sin gamle avis, hvor han forsøker å ta et oppgjør med de som misliker den utbredte bruken av jakkemerker som promoterer Agenda 2030, særlig Fremskrittspartiets Jon Helgheim. De som protesterer melder seg egentlig ut av verden, mener Omdal:

– I et tappert forsøk på likevel å bli lagt merke til, har Helgheim og andre blant de siste dagers skinnhellige funnet noe annet de kan melde seg ut av: Verden.

annonse

Omdal kritisere at FrP-politikere som Helgheim velger å gå med norsk flagg på brystet, og sammenligner det hele med kampen mot utenlandske flagg i barnetoget 17. mai. «Selv Fremskrittspartiets markspiste eple er fjernet til fordel for gamle rødt, hvitt og blått,» skriver Omdal, og fortsetter:

– Flagget er en protest mot at regjeringens medlemmer en stund har båret et fargerikt merke på jakkeslaget eller kjolebrystet. Den runde nålen representerer FNs bærekraftsmål, av Erna Solberg oppsummert som «hele verdens arbeidsplan for å bekjempe fattigdom, utrydde forskjeller og bremse klimaendringene».

– Noe slikt vil Helgheim ikke være med på. Han har derfor festet det norske flagget på jakken, tatt en selfie og lagt bildet ut i sosiale medier med et skikkelig brageløfte: «Meg kommer dere aldri til å se med noe FN-pin. En pin sier noe om hvem eller hva du representerer. Jeg er valgt av det norske folk for å ivareta Norges interesser. At regjeringen konsekvent går med FN-pin er merkelig.»

Omdal spør:

– Så hvor har Jon Helgheim unnfanget ideen om å protestere mot internasjonalt samarbeid for å bedre folks helse, økonomi og utdanning, redde verden fra en klimakatastrofe og finne felles tiltak mot alt som truer vår velferd?

Omdal er som et omvendt speilbilde av Don Quijote, men han slåss ikke mot vindmøller, men for globalismen og utopiske drømmer.

Han synes å ha som premiss: Målet er bra. Og hvem er er egentlig for sult, krig og fattigdom?

Har Omdal glemt at kommunismen bygde på en utopi? De lovte også et perfekt samfunn. Men hvordan kunne man oppnå dette?

Svaret kjenner vi. GULAG, tortur, undertrykkelse, et ukjent antall døde, vi snakker over 100 millioner mennesker. Barn spiser rotter i Venezuela.

annonse

Den franske revolusjonen hadde også utopiske mål, den gangen på vegne av borgerskapet. Etter noen få år var giljotinen i arbeid, jacobinerne med Robespierre i spissen sørget for at blodet fløt i gatene. Perioden er kjent under navnet la Terreur – Terroren. Revolusjonen spiste sine egne barn, inkludert Robespierre.

Skrekkveldet i Frankriket hadde også gode mål. Den økonomiske terroren skulle stanse inflasjonen i Frankrike. Man lovfestet prisen på brød for å hjelpe de fattige. Samtidig innførte man dødsstraff for brudd på loven, så friheten ble kastet ut med badevannet. Det oppsto svartebørs, og de med statlige kontakter overtok markedet. Resultatet var korrupsjon og katastrofe.

Jeg har skrevet det før, i mitt aller første innlegg på Resett i desember 2017:

«Først retter man aggresjonen utover, mot den opprinnelige fienden (l´ancien regime, borgerskapet, kapitalismen, rasismen, nasjonalismen). Men siden revolusjoner sjelden har særlige umiddelbare positive konsekvenser, må man snart rette søkelyset innover, etter de indre fiendene som forpester den revolusjonære ånd og står i veien for fremskrittet.

Dette kjenner vi igjen fra terroren og giljotinen, fra Stalins utrenskninger, fra Kulturrevolusjonen i Kina osv. I denne perioden er det ikke mulig å være nøytral: Hvis du ikke helhjertet slutter opp om dogmene, så er du en forræder og fortjener straff deretter. Bare å tenke feil tanker er mistenkelig. Å være mistenkt er å være skyldig. Prosessen ER straffen – rettssikkerhet viker for dogmene.»

Les også: Hvem skal drive tidsånden frem i krisen vi åpenbart står overfor nå?

Det handler ikke om målene, men virkemidlene

Du kan ønske en perfekt verden. Men veien dit betyr noe, og det er nettopp det som gjør at slike som meg er kritiske til Agenda 2030. For når man går dypere inn i materien, så er det i det minste mulig å forestille seg hvordan de flotte målene vil føre til virkemidler som er svært ødeleggende.

Jeg skrev en artikkel om dette i mars, med skeptikerens briller på:

Utrydde fattigdom, Utrydde sult betyr massive overføringer og høyere skatter for land som har klart å skape gode, velfungerende samfunn til de som ikke har klart det. Dette minner om global sosialisme.

God helse og God utdanning. Underpunktene gjør det klart at målet er en slags global velferdsstat, som skal «sikre god helse og fremme livskvalitet for alle, uansett alder» og «inkluderende, rettferdig og god utdanning» for alle.

Ren energi for alle, og Stoppe klimaendringene betyr det samme som Klimakur 2030. Vi må bli fattige som straff for vår historie, og Kina kan gjøre som de vil.

Likestilling mellom kjønnene betyr forskjellsbehandling i form av kvinnekvotering og promotering av alt annet enn kjernefamilien. Det handler kun om å «styrke jenters og kvinners stilling». Menn får vel klare seg selv, mens de betaler for den største andelen av gildet.

Les også: Hvorfor promoteres FNs Agenda 30 i krisen vi opplever nå?

Det er dette det handler om, Omdal. Ikke om å sitte som eks-redaktør, med den utrolig slitsomme jobben å skrive en eller to kommentarer i måneden hvor du forteller hvor onde alle andre enn deg selv er. Mens du argumenterer for borgerlønn til alle, uten at det vil gå utover din egen rause pensjon. Du er 67 år, pensjonist og trygg.

Men mine barn er 9 og 12 år. De skal forsøke å overleve i det landet vi skaper nå, med «grønt skifte», nedleggelse av oljen, og utdeling av penger til absolutt alt annet enn å forbedre en elendig skole. Vi har en forgjeldet befolkning, men en rik stat som gir bort pengene så fort de klarer.

Du er en del av den nye adelen, som nå er statsansatte, journalister og akademikere med de riktige meningene. Du fikk sikkert klapp på skulderen da du hevdet at 60 prosent av ungarere er rasister.

Jon Helgheim våger å vise nasjonale holdninger, og det kan du og dine ikke tåle. Du nevner Trump, og ordbruken er talende:

– Da en twitter-bruker kalte Helgheim for «den norske versjonen av Donald Trump», takket han for komplimentet. Ennå har han ikke sprayet ansiktet oransje og håret uringult, men på ett punkt har han tatt etter sitt idol. Donald Trump bærer alltid det amerikanske flagget på det overdrevent romslige jakkeslaget.

Oransje er ikke fornærmende nok for Omdal. Derfor innfører han det nye begrepet uringult. Trump skal tråkkes ned. Fordi han prioriterer å gjøre jobben sin, som er å ta vare på befolkningen i USA. Han våger dessuten å bære det amerikanske flagget på kraven, ikke FN-merket. Å bære det norske flagget er tilnærmet landssvik i Omdals forrykte tankeverden. Han skriver:

– For alle som setter internasjonalt samarbeid over egoistisk isolasjonisme, er FN-nålen den nye bindersen.

Du tar feil, Omdal. Det norske flagget er den nye bindersen. Din tid er forbi.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon