Collage. Foto: Scanpix
annonse
annonse

Kriser har alltid en vane å avklare ting. Coronavirus-krisen er ikke annerledes. Europa må nå velge mellom USA og Kina en gang for alle.

Mathias Döpfner, sjef i EUs største mediekonsern, Axel Springer – som blant annet eier de tyske avisene Bild, Die Welt og Fakt – har skrevet et langt meningsinnlegg i Welt am Sonntag om nedbrytingen av det bilaterale forholdet mellom Kina og USA, og Europas forhold til stormaktene fremover.

Mathias Döpfner. Foto: Wikipedia.

Han mener at når verden omsider har lagt den globale coronavirus-pandemien bak seg, må Europas posisjon den nye verdensordenen avklares en gang for alle. EU vil ikke ha noe annet valg enn å til slutt måtte velge side i den store maktkampen som nå foregår mellom verdens mektigste stormakter

annonse

Hvor står Europa? På siden til USA, eller Kina?

Fakta

Döpfner innleder teksten ved å legge frem det han mener er fakta i saken. USA, verdens demokratiske stormakt, styres for tiden av en narsissistisk president – en mann som blir ansett som vulgær, uutdannet og ustabil, som mangler institusjoner. Halvparten av amerikanerne og tre fjerdedeler av europeerne har ingen respekt for ham.

Og likevel – enten tilfeldig eller takket være gode rådgivere eller et godt instinkt – har denne presidenten klart å ta noen riktige avgjørelser. Han har senket skattene for å stabilisere den amerikanske økonomien, trukket seg fra atomavtalen med Iran, støttet Israel, økt presset på Europa til å øke sine militærutgifter, og presset dysfunksjonelle WHO.

annonse

Les også: Fremover vil relasjoner mellom verdens stater defineres av politisk realisme – uavhengig av hva norske politikere ønsker

Kina, på den andre siden, verdens totalitære stormakt, kontrolleres for tiden av en forfengelig president – en mann som visstnok er følsom, høyt utdannet og kultivert. Med en personlighet som tenker konsistent i et langtidsperspektiv, og viser stor sensibilitet ovenfor interessene til Kinas autoritærere stat.

Xi Jinping har vært generalsekretær for Det kinesiske kommunistpartiet og styreleder for den kinesiske sentrale militærkommisjonen siden 2012, samt president for Folkerepublikken Kina siden 2013. I 2018 løftet han alle begrensninger på sin regjeringsperiode, noe som betyr at han vil kunne herske Kina på livstid.

Den store feilen

Döpfner identifiserer nøkkeldatoen 11. desember 2001 – da Kina ble akseptert som et fullt medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO) etter 15 år med forhandlinger – som et vendepunkt. Medlemskapet har vært svært fordelaktig for Kina, men kanskje den største feilen som er gjort i nyere historie av de vestlige markedsøkonomiene.

annonse

Siden den gang har USAs andel i verdens BNP falt fra 20,18 prosent i 2001 til 15,03 prosent i 2019, mens Europas andel har falt fra 23,5 prosent til 16,05 prosent. På samme tid, har Kinas andel økt fra 7,84 prosent til 19,24 prosent.

Les også: Kina viser muskler i Europa: Tvinger til aksept for Huawei

Den store feilen var å utsette demokratiske markedsøkonomier for konkurranse fra ikke-demokratisk statskapitalisme, som utnytter lettere handels- og konkurransevilkår uten å underlegge seg de samme reglene. Asymmetri – i stedet for gjensidighet – ble resultatet.

Det vestlige politiske målet om å forandre Kina – definert som «endring gjennom handel» – fant faktisk sted, men imidlertid ikke på den måten som Vesten forventet, heller motsatt. Siden 2001, har Kina blitt enda mer autoritært og stadig økonomisk sterkere, mens Vesten fortsetter å bli svakere – både økonomisk og politisk.

Hovedkvarteret til Verdens handelsorganisasjon (WTO) ved siden av et rødt trafikklys i Genève, Sveits, 2. oktober 2018. REUTERS / Denis Balibouse.

Oppgjørets time

Döpfner spør retorisk: «Hva er konklusjonen fra alt dette?» USA har helt klart nå bestemt seg for en politikk som tar høyde for å bryte helt med Kina. I denne sammenhengen, hvis Europa ikke ønsker å se sin frihet undergravd av Beijing, må europeerne snart bestemme hvilket av de to landene som de skal være alliert med.

Mange europeere mener at dette ikke er snakk om «enten-eller». At det heller handler om å ta det beste fra begge verdener, men det motsatte er sant. Europeerne må nå ta en grunnleggende politisk beslutning om hvilket sin de skal ta – Kina eller USA. Det er ikke lenger mulig å spille på to strenger.

Les også: Pandemien betyr spikeren i kista for dagens skjøre globaliserte handelsregime

Problemstillingen har kommet til overflaten under Trump, men til syvende og sist handler det ikke om ham. Sannheten er at USAs overordnede politikk overfor Kina sannsynligvis ikke ville ha endret seg hvis demokratene hadde kommet til makten. Det er nå tverrpolitisk enighet i Washington om at fremveksten til Kina som en global makt utgjør i økende grad en trussel mot USAs interesser.

Europa har unngått alliansespørsmålet i lang tid, men nå har tiden kommet for å ta en avgjørelse. Alliansespørsmålet må avklares nå, og det raskt! Dette har ikke noe direkte å gjøre med coronavirus-krisen, og absolutt ingenting med spørsmålet om hvor viruset oppsto å gjøre.

Kinesisk koloni

Döpfner argumenterer med at den nåværende coronakrisen svekker den europeiske økonomien massivt, noe som ganske snart kan plassere europeerne foran ekstremt ubehagelige avgjørelser. Skal de selge sine selskaper til Kina i post-corona-tiden for røverkjøppriser grunnet økonomisk depresjon? Eller skal de endelig trekke en klar strek i sanden?

Hvis europeerne ikke håndhever prinsippet om ekte gjensidighet nå – det vil si at Kina bare kan gjøre i Europa, det Europa har lov til å gjøre i Kina – vil de aldri gjøre det. Hvis de ikke klarer å hevde seg, kan Europa lide en lignende skjebne som Afrika – og gradvis bli en kinesisk koloni.

Les også: Forsker: Coronavirus-krisen understreker behovet for å revurdere globalismen

Europa har så langt ikke klart å si hvor det står, og har foretrukket å spille på to strenger, og har vært i posisjon til kunne tippe balansen. Europa vil imidlertid aldri kunne holde på sin posisjon som alles elskling. Når det gjelder eksistensielle spørsmål om fremtidens verdensorden, kan man ikke ha kaken og spise den samtidig.

Valget for Europa er klart. Enten å gjenoppbygge det transatlantiske forholdet, eller bli stadig mer irrelevant i verdenspolitikken. For å bruke Henry Kissingers ord: «Hvis Amerika og Europa ikke klarer å bli et interessefellesskap igjen, vil Amerika bli en gigantisk øy. Og EU vil bli ubetydelig vedheng til Eurasia.»

USAs utenriksminister Mike Pompeo og Kinas utenriksminister Wang Yi under et møte i Beijing i oktober. Foto: AP / NTB scanpix

Veiskille

Döpfner mener at Europa har to alternativer fremover. Det kan fortsette å utvide den tradisjonelle transatlantiske alliansen til tross for Trump – inkludert tettere bånd med post-Brexit-Storbritannia og andre allierte som Canada, Australia, Sveits, samt de demokratiske landene i Asia. Eller så kan europeerne bestemme seg for å forfølge tettere økonomiske bånd til Kina, selv om de innebærer stadig økte politiske bånd til Kommunistpartiet.

Hvis sistnevnte vei blir valgt, vil europeerne kanskje våkne opp en dag for å finne seg i et grusomt samfunn, på laget til Kina og statene som er løst knyttet til landet – som Russland, Iran og andre autokratier. En skiftende verdensorden.

Les også: Forsker: Pandemien viser at nasjonalstaten må tilbake i sentrum av det internasjonale systemet

Økonomiske forbindelser med Kina kan virke ufarlige for mange europeere i dag, men de kan snart føre til politisk avhengighet og slutten på et fritt og liberalt Europa. EU, men fremfor alt

Tyskland – Europas økonomiske motor – har valget. Bør Europa inngå en pakt med et autoritært regime, eller skal unionen arbeide for å styrke det frie og liberale samfunn, basert på konstitusjonelt styrte markedsøkonomier?

Tyskland og Europa bør bestemme seg for å forbli med USA og starte prosessen med å koble seg fra Kina snarest. De nøyaktige detaljene om denne frakoplingen vil se ut, vil være et av fremtidens mest interessante spørsmål.

Kostbart

Döpfner skriver at det er bemerkelsesverdig at Tyskland, med sin kjærlighet til moralisering, ser ut til å kaste sine egne verdier ut av vinduet når kommer til landets forhold til Kina. Det som står på spill er intet mindre enn hva slags samfunn europeerne ønsker å leve i og deres syn på menneskeheten.

Les også: USA presser EU til å støtte en etterforskning om Kinas håndtering av coronaviruset

En eventuell frakopling vil skje sent, men ikke for sent. Det vil være dyrt, men ikke for dyrt. Tyskland har for eksempel et årlig handelsvolum på rundt 200 milliarder euro med Kina. All tysk handel verdsettes til 2,4 billioner euro, så tapet av kinesisk handel ville være enormt, men ikke uhåndterbart. Coroanvirus-lavkonjunkturen gir landet en unik mulighet til å komme seg tilbake på rett spor.

Frankrikes president Emmanuel Macron, Kinas president Xi Jinping, Tysklands forbundskanseler Angela Merkel og EU-kommisjonens tidligere president Jean-Claude Juncker ved Élyséepalasset i Paris. Foto: Thibault Camus / AP / NTB scanpix

 Ikke sammenlignbart

Döpfner mener at det ikke er noen tvil om at president Donald Trump gjør det vanskelig for europeere å støtte USA. Men den transatlantiske alliansen – et fellesskap av interesser og verdier som har vokst frem over tid – burde være viktigere på lang sikt enn utbredt frustrasjon over den nåværende amerikanske administrasjonen. Europeere må konsentrere seg om tiden etter Trump. For alle sine svakheter, er Amerika fortsatt den frie verdens største og mest suksessrike makt.

Les også: Tyske dogmatikere undergraver Vesten

Det er misvisende å referere til det faktum at USA – som Kina – også krenker rettigheter rundt databeskyttelse, eller prinsippene som underbygger rettsstaten. Det er også problematisk at USA ofte ser bort fra menneskerettighetene og gjør mange andre forferdelige feil.

Det er en likevel vesentlig forskjell: Kina har ikke noe databeskyttelse for innbyggerne i det hele tatt, og ingen rettsstat overhodet. Kina har ingen opposisjon i parlamentet, ingen pressefrihet, ingen meningsfrihet. Og Kina har ingen menneskerettigheter slik europeerne forstår dem i dag.

Demokratiet dør i mørket

Döpfner argumenterer med at selv om både Kina og USA gjør feil, betyr det ikke automatisk at sannheten ligger et sted i midten. Det er avhengig av konteksten som disse feilene blir gjort i – om de i det hele tatt kan kalles feil eller anerkjennes som sådan.

Verdens stater trenger en sterk og passende grunnlov som en selvkorrigerende mekanisme. Mens demokratier kan dø i mørke, blomstrer diktaturer i det. I Amerika ler folk av presidenten sin, men det er forbudt i Kina.

Les også: Hva var viktigst i 1989: Berlinmurens fall eller Tiananmen?

For øyeblikket er dette en kamp mellom USA og Kina alene. Kinas store fordel er at den ikke har noen selvregulering i form av et demokratisk korrektiv. Alt som styrker den kinesiske staten er tillatt. Dette gjør den kinesiske staten mer samvittighetsløs, men mer enn noe annet raskere til å handle.

Gradvis overtagelse

Döpfner frykter at hvis den nåværende europeiske – fremfor alt tyske politikken mot Kina – fortsetter, vil dette føre til en gradvis avkobling fra USA og en trinnvis kinesisk infiltrasjon og overtagelse av Europa. Økonomisk avhengighet vil bare være første skritt. Politisk innflytelse vil følge etter.

Les også: – Nordmenn, forbered dere!

Hva slags fremtid ønsker vi for Europa? En allianse med et ufullkommet demokrati eller med et perfekt diktatur? Det bør være en enkel beslutning for europeerne å ta. Det handler om mer enn bare penger.

«Det handler om vår frihet, om artikkel 1 i Tysklands grunnlov, det største juridiske begrepet som noensinne har eksistert: Menneskeverd,» konkluderer Döpfner.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon