Christian Tybring-Gjedde (Frp) under Stortingets muntlige spørretime onsdag. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
annonse
annonse

Les Tybring-Gjeddes knallharde oppgjør med utenriksminister Søreide
Hele replikkutvekslingen mellom Christian Tybring-Gjedde og Ine Marie Eriksen Søreide.

Det var tirsdag debatten ble personlig mellom  da Christian Tybring-Gjedde (Frp) og utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H).

Til slutt forlot Tybring-Gjedde talerstolen, etter det han oppfattet som sårende, stigmatiserende og belastende beskyldninger mot ham fra utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide.

annonse

Les også: Tybring-Gjedde gikk i protest under krangel med Søreide

Her kan du lese hele innlegget og replikkutvekslingen mellom Tybring-Gjedde og utenriksministeren.

Christian Tybring-Gjedde (FrP):

President og fraksjonskollega! La meg også først få takke utenriksministeren for hennes EU/EØS-redegjørelse, selv om jeg denne gangen mener utenriksministeren bommer både med premisser og konklusjoner. Denne gangen var det Norges uendelige bruk av penger som sto i fokus. Norge gir alltid mest til alt, mest i kroner og mest i forhold til innbyggertall – og ikke litt mer, gjerne dobbelt så mye som neste land på listen, motsatt av det finansminister Sanner påsto i forrige debatt. Internasjonalt bruker Norge penger som om kilden er en Sareptas krukke. Vel, det er ingen kunst å gi bort andres penger.

annonse

Giverkonferanser har blitt det nye moteordet for internasjonale sammenkomster. Man møtes for å vise hvem som er mest raus på andres vegne. Tallene som for gjennom luften under utenriksministerens redegjørelse, var så store at man nesten mistet pusten. Som i alle andre sammenhenger er Norge den mest gavmilde nasjonen på alle vis, også når det gjelder kampen for å utvikle en vaksine, medisiner og tester for å bekjempe covid-19. Og vi skal ta lederrollen nær sagt overalt, enten det gjelder Gavi, CEPI eller WHO.

Utenriksministeren sa helt korrekt i sin redegjørelse at pandemier ikke stopper ved landegrensene, men det er samtidig et faktum at det var nasjonalstatene som evnet å fatte tiltak som begrenset smitten. Så fokuset bør være på eget land og egne innbyggere, at man stengte grensene og ba nordmenn i utlendighet komme hjem. Man må gjerne hylle internasjonalt samarbeid, men sannheten er uansett at Verdens helseorganisasjon med sine 7 000 helseeksperter ikke har bidratt særlig mye i kampen mot covid-19, bortsett fra en del pressekonferanser.

Det er selvsagt helt korrekt at Norge skal bidra for å bekjempe covid-19, men hvorfor skal vi alltid gi mest? Er det fordi vi er de snilleste? De mest dumsnille? Er det for å imponere? Er det fordi vi er det landet med den høyeste moralen? Er det for å være en inspirasjon til de mer gjerrige landene? Er det fordi vi tar pandemien mest på alvor? Er det for å kjøpe oss høyt gasjerte lederstillinger i internasjonale organisasjoner? Er det for at det angivelig ikke får noen politiske konsekvenser på hjemmebane? Eller kanskje en kombinasjon? Ikke vet jeg.

Giverkonferansen innbrakte 80 mrd. kr. Norges bidrag var 13 mrd. kr. Det utgjør 18 pst. av totalen. 13 mrd. kr utgjør 2 600 kr per nordmann. Hadde de øvrige nasjonene gitt tilsvarende beløp, ville det totale beløpet vært – hold dere fast – 1 300 mrd. kr, litt i underkant av et norsk statsbudsjett. Mange i vårt eget land opplever sin livssituasjon som svært økonomisk krevende. Akkurat da demonstrerer regjeringen for all verden at pengene sitter løst til tiltak utenfor landets grenser.

I forrige uke gikk Norges eneste nobelprisvinner i fysikk, Ivar Giæver, inn i Klimarealistenes vitenskapelige råd. Siden enhver klimaskeptiker møter argumentet om at diskusjonen om temaet er avsluttet, vil det jo være interessant å vite hvorfor en vitenskapsmann som Giæver har trukket motsatt konklusjon av den politiske eliten og hele den etablerte pressen.

annonse

For å formulere det med et spørsmål: Alle skal med, men hvem skal lede? Politikeren Al Gore, forretningsmannen Bill Gates, barneaktivisten Greta Thunberg, FN eller fysikeren Ivar Giæver? Jeg kan jo gjenta Giævers kloke utsagn når han blir spurt om hvorfor så mange er uenige med ham: Det er krevende for folk å innrømme at de har tatt feil, men vitenskap kan ikke avgjøres av demokratiske flertallsbeslutninger.

Utenriksministerens poengtering av at regjeringen ønsker å være en pådriver for en enda mer ambisiøs klimapolitikk, er imidlertid ikke overraskende. Som på de fleste andre områder vil Norge gå lenger eller betale mer enn alle de andre. Det er selvsagt regjeringens prerogativ, men å begrunne en slik ambisjon med at det fremmer ny teknologi og styrker vår konkurransekraft, er nok en noe dristig påstand – og kanskje også en ønsketenkning. Dersom det var tilfellet, ville naturlig nok også alle andre land valgt den samme strategien.

I redegjørelsen skryter utenriksministeren av at Norge tar imot flest kvoteflyktninger per innbygger i Europa. Ja, det er korrekt. Norge tar årlig imot ca. 3 000. I tillegg kommer familiegjenforening og henting av ektefeller. Anslagsvis vil det totale antall utgjøre 5 000–6 000 mennesker i året. I tillegg mottar Norge asylsøkere. Et slikt budskap gir kanskje utenriksministeren og statsministeren høy internasjonal anseelse, men det er greit å minne om at utenriksministeren i sin redegjørelse på Stortinget adresserer det norske folk.

Ja, det er mange som lider i verden. Ja, antallet er økende. Ja, vi skal hjelpe. Jeg vil understreke det: Ja, vi skal hjelpe. Men tror virkelig utenriksministeren at Norges åpen dør-politikk vil gjøre verden til et bedre sted? Eller tror hun, som all erfaring viser, at mottak av flyktninger fører til ytterligere press på Europas grenser?

Et fellestrekk ved dem som hyller det rekordhøye mottaket av flyktninger, er at de nesten aldri trenger å forholde seg til flyktningene straks de er kommet til landet – bortsett fra i

redegjørelser eller i avisspalter. Det er kun et spørsmål om økonomi. De engasjerte bor sjelden i nabolag som preges av mange flyktninger. De bor ikke på steder hvor fellesskapet forvitrer, hvor det i økende grad er utfordringer knyttet til språk, kultur, religion og kriminalitet og ikke minst utfordringer i skolen, hvor deres barn ikke går.

Mottak av rekordmange flyktninger ses ikke i sammenheng med de økende utfordringer stadig flere mennesker møter i sin hverdag, men det er de som betaler prisen for regjeringens globale generøsitet.

annonse

La meg legge til: I disse covid-19-tider snakker man om de sårbare barna. I hvert fall i Oslo er de sårbare barna i stor grad barn med innvandrerbakgrunn, og det er klart at driver man en naiv flyktning- og innvandringspolitikk, skaper man også flere sårbare barn. Det sier seg selv. Men det kommer altså ikke som en diskusjon. Man tar det når fakta er der; da skal man hjelpe sårbare barn. Og det vil alle. Men la oss ta diskusjonen i forkant, før barn blir sårbare barn.

[…]

For første gang har jeg opplevd at en minister skryter av å ta imot flest mulige flyktninger til Norge. Det er mulig at det har kommet tidligere fra en sosialistisk regjering, men det er iallfall første gang fra en Høyre-statsråd.

Mitt spørsmål er om utenriksministeren faktisk er stolt over å ta imot 3 000 kvoteflyktninger, totalt sett 6 000 flyktninger pluss asylsøkere til Norge, og hvorvidt utenriksministeren i sitt eget nabolag blant de omgangsvennene hun har, omgås disse flyktningene til daglig og opplever de utfordringene som finnes blant folk flest. Eller er det slik at det egentlig bare er i festtaler her i stortingssalen og andre steder at man ønsker å være inkluderende – og kanskje også få noen internasjonale stillinger ute, som nordmenn bekler med glede over hele verden?

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide:

Her var det som vanlig mye forskjellig, men la meg begynne der representanten Tybring-Gjedde begynte. Jeg omtalte i min redegjørelse et faktum, nemlig at Norge tar imot ca. 3 000 kvoteflyktninger i året. Det er en politikk også Fremskrittspartiet har vært med på i regjering, og jeg har ikke opplevd at det har vært et problem for Fremskrittspartiet før nå. Men det er også delte meninger i Fremskrittspartiet om dette har jeg etter hvert forstått.

Så mener jeg at det er viktig at et land som Norge bidrar til å hjelpe når vi kan – og det kan vi. Men vi setter samtidig klare begrensninger på antallet, og vi er opptatt av en aktiv returpolitikk, sånn at det er de som har behov for beskyttelse, som får komme til Norge.

Så kan jeg ikke annet enn å registrere at representanten Tybring-Gjedde og jeg bor i helt forskjellige bydeler. Jeg bor i bydel Gamle Oslo, som er en av de bydelene som har størst grad av minoritetsbefolkning. Jeg har ingen problemer med å bo i den bydelen – der har jeg bodd i over 20 år, og jeg trives veldig godt med det nærmiljøet jeg har. Representanten Tybring-Gjedde bor jo vest i byen og har sannsynligvis ikke like mange med minoritetsbakgrunn rundt seg.

Christian Tybring-Gjedde (FrP):

Jeg kan forsikre utenriksministeren om at det er mange i Fremskrittspartiet som sliter med å bo i nabolag hvor det faktisk ikke er mulig å få en normal utdannelse på barneskole eller på videregående skole, som sliter med veldig mange språk i klasserommet, som sliter med å ha et fellesskap og skape et felles godt miljø. Jeg antar at det at utenriksministeren har sittet på kafe, sikkert går bra for utenriksministeren, men det er ikke det problemstillingen dreier seg om.

Utenriksministeren sier videre at hun i redegjørelsen sa 3 000. Nei, i redegjørelsen sa hun ikke det; i redegjørelsen sa hun at vi tar imot «flest kvoteflyktninger per innbygger» i Europa. Det antar jeg er å skryte av det som regjeringen foretar seg. Når det gjelder Fremskrittspartiets innsats i regjeringen, var det ett av punktene vi måtte gi oss på, som skaper stor uro i Fremskrittspartiet, og som ikke kommer til å gjenta seg – det kan jeg garantere – hvis Fremskrittspartiet skal holde sammen. Så bare for å si det til utenriksministeren: Det er ikke noe som Fremskrittspartiet er stolt av; vi beklager at vi tar imot så mange kvoteflyktninger.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide:

Fremskrittspartiet satt jo i regjering i seks år og tok imot det samme antall kvoteflyktninger, men det er en debatt jeg skal la ligge. Den får Fremskrittspartiet ta internt.

Det at Norge tar imot flest kvoteflyktninger per innbygger, er et faktum. Det syns jeg det er greit å opplyse om i redegjørelsen. Og så er det ikke slik at jeg opplever min bydel først og fremst ved at jeg sitter på kafé. Det er slik at jeg går rundt i mitt nærmiljø, jeg snakker med mine naboer, jeg har kontakt med mennesker som bor i bydelen, og det er også mange med minoritetsbakgrunn på den skolen som ligger rett over gata for der jeg bor. Og det går faktisk helt fint, men det kan være fordi jeg har en litt annen innstilling til mennesker som kommer fra et annet sted, enn det representanten Tybring-Gjedde nå legger for dagen. Det fokuset representanten Tybring-Gjedde har, er …

Christian Tybring-Gjedde (FrP):

Det vil jeg ha meg frabedt, faktisk.

Representanten Christian Tybring-Gjedde gikk ned fra talerstolen.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide:

Jeg foreslår vel kanskje at representanten blir stående til jeg er ferdig med å svare.

Det problemfokuset representanten har, syns jeg kom tydelig fram i det han sa i sitt andre spørsmål. Det er et fokus jeg ikke har. Jeg underkjenner ikke at det fins utfordringer, men jeg mener samtidig at det er viktig at Norge bidrar til å hjelpe der det er mulig.

Presidenten: Presidenten vil anmode representanten om å bli stående til statsråden er ferdig med å gi sitt svar.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon