Covid-19-viruset . Foto: CDC via AP / NTB scanpix
annonse
annonse

Mennesket har grunnleggende, iboende og medfødte, instinkter og rettigheter til å leve et trygt og verdig liv; praktisk i form av at man har til rede de nødvendige ressurser til bolig, klær, mat, trygge omgivelser og insentiver til selvutvikling og -realisering. Det moderne, pekuniære, mennesket forbinder i det store, ressurser, med penger eller hva som kan måles i penger.

En selvinnlysende oppfatning er at denne ressursen er av knapp tilgjengelighet. Videre baserer man som regel anskaffelse av ressurser på en handelslogikk; verdiobjekter i bytte mot varer og tjenester; arbeid i bytte mot lønn. Øvrige virksomheter og gjensidig samspill mennesker imellom baserer seg på en logikk om at en må gi noe for å få noe annet i gjengjeld.

Les også: Imam: – Det er vi muslimer selv som har skapt islamofobi

annonse

Med dette i bakhodet kan vi gå over til kjøpekraft. Denne påvirkes av en rekke faktorer, bl.a. lønn, priser, avgifter, skatter og inflasjon. Spesielt relevant er pris og inflasjon: pris bestemmes av forholdet mellom tilbud og etterspørsel; inflasjon svekker kjøpekraften og skaper hindringer for økonomisk vekst. Et av hovedutfordringene til kapitalismen er nettopp at den i tråd med stadig økende populasjon og etterspørsel på ressurser, krever konstant vekst. Økonomisk vekst i kapitalismen skjer simpelthen gjennom inntjening av mer penger.

Ultra-industrialismen

I skyggen av den tredje industrielle revolusjon skjer en overproposjonal utvikling i vitenskap og teknologi, som i sammenheng med fenomener i politikken og samfunnet danner disse ulike trender på individ- og samfunnsnivå. Trendene tar utslag i endringer av ikke kun vaner og livsstil, men også ideer og verdier. Nye produkter og tjenester danner ikke kun insentiver til eksperimentering og kunnskap, men også til å nye levemåter, bransjer og til og med markeder.

annonse

I midten av den industrialiserte kapitalismen vil en naturlig konsekvens av knappheten på penger, være intensiv konkurranse. Ressursen som i det store er senterpunktet – penger og hva som kan generere penger – er hva det kjempes om å eie mest av. Dette dytter produsenter i retning av: (1) å øke kvalitet på produkter, da dette gir teknologisk- og kunnskapsmessig forsprang; og (2) å øke produksjonskvantum, da dette gir bedre forutsetninger for å selge flere enheter til lavere enhetspriser. Samlet gir disse faktorene større markedsandel, som i sin tur gir større forhandlingsmakt overfor interessenter, samtidig som det begrenser handlingsrommet for nykommere i markedet.

Arbeidssøkerens kamp

Større markedsandel gir større forhandlingsmakt også overfor arbeidsmarkedet. Samfunnet er en arena for trender, og aktører utøver sin forhandlingsmakt i sammenheng med disse. De blant oss som ikke er så heldige i å allerede være økonomisk selvtilstrekkelige grunnet formuer som gis eller arves fra familiemedlemmer eller bekjente, er simpelthen nødt til å tilby sine tjenester i arbeidsmarkedet på jakt etter en arbeidskontrakt – jobb – for å anskaffe en inntektskilde.

Jobbsøkerprosessen tvinger nemlig den trengende til å tilpasse seg dominerende trender. Den første utfordringen i arbeidsmarkedet ligger i at en kun kan søke de jobber som allerede er tilgjengelige, og disse er som regel tilgjengelige kun fordi en annen part har behov for det. Den andre utfordringen ligger i at det er en arena for intens konkurranse grunnet større krav til ferdigheter, erfaring, kunnskap, formell utdanning og generell kompetanse. Dette for å ikke nevne normer om krav til tilpasning til trender og til endring av ens naturlige psykologiske disposisjoner, til tross for at vedkommende ikke måtte være overbevist om hva det må tilpasses til. Tap av- eller uaksept til en jobb som er nødvendig som en inntektskilde, tvinger arbeidssøkeren til dette, kun for at vedkommende vil «passe inn» og unngå et «uverdig» liv med økonomisk og sosial ydmykelse. Spesielt er dette tilfelle i rikere land der normen er at man ikke blir verdsatt eller respektert med mindre man er økonomisk stabil.

Ikke nok er den kognitive dissonansen dette kan skape for mange; situasjonen oppleves stressende fordi krav oppfattes å overstige tilgjengelige ressurser. Det er ikke til å skjule på antallet utbrenthet og sykefravær fra allerede ansatte, og arbeidsløshet og sosialhjelp for de som ikke er så privilegerte i å ha anskaffet denne inntektskilden – en jobb. En kan tørre å si at vi lever i en tid der enkeltindividets nytteverdi bestemmes av innholdet på et papirstykke vi kaller CV.

En ekstern trussel

annonse

I midten av et allerede krevende system slår inn en ekstern trussel i form av en pandemi, og i bestefall har millioner verden over mistet jobbmuligheter. Spørsmålet som stiller seg selv er: hvem skal ta seg av de blant oss som rammes hardest?

Velferdsstaten, vil en vanlig innvending være. Men sosialhjelp gjelder kun i de land som faktisk tilbyr velferdsordninger. Foruten dette har også velferdsstater begrenset kapasitet; penger vokser ikke på trær. I land som ikke tilbyr velferdsordninger vil de hardest rammede derimot ha alle forutsetninger til å ty til kriminalitet som et levebrød, med mindre de velger å uttørke sine tilgjengelige ressurser eller sulte ihjel.

Globalisme og risiko 

Pandemien oppleves å true nasjonale økonomier. I vår epoke kan en ikke isolere nasjonal økonomi fra verdensøkonomien forøvrig. Verdensøkonomien er et komplekst sammensurium av stater, bedrifter og privatpersoner. Disse har sine eiendeler, inntekter, utgifter, virksomheter og tilgang (eller mangel på tilgang) til ressurser. Dette skyldes rivalitet blant stater, borgerkriger, koloniale virksomheter og ikke minst pandemier. Oppramset kan en si at de ulike aktørene har sine kilder til vinning og tap.

Diversifiseringsteorien belyser risikokomponentet ved investering; markeder, bransjer og bedrifter har ulike kilder til vinning og tap – altså sine respektive risikokilder. Dersom en aktør vinner eller taper, er sannsynligheten for at en annen aktør som samvarierer med førstnevnte aktør jf. teorien, utsettes for det samme. Dette må ses i sammenheng med verdensøkonomien og mellommenneskelig samspill forøvrig; ikke bare er bedrifter avhengige av hverandre, men hele markeder er avhengige av eksistensen av andre markeder. Dersom forutsetningen til et marked er fraværende, vil markedet av natur opphøre å eksistere; i sin tur truer dette eksistensen av jobber markedet tilbyr og kan resultere i å kaste mange ut i arbeidsløshet.

Markeders skjørhet

For å hindre virusspredningen har tiltak som å sette land og byer under såkalt lockdown ført til reduksjon av bl. a. reiser, import og eksport. I sin tur svekker dette forretninger og bransjer som er gjensidig avhengige av hverandre: fra turisme, hoteller, kafeer, restauranter og offentlig transport til de mest nødvendige som selgere av klær, mat, hushold og kosmetikk. Det er ingen vits i å engang nevne forretninger og bransjer innen felt som IT, media og bygg; i kritiske tider tenker man aller sist på å kjøpe ny PC eller renovere kjøkkenet.

I en allerede krevende konkurranse om kunder, markedsandel og inntjening, finner markedsaktører seg midt opp i pandemien; salg minkes og inntekter reduseres, som igjen begrenser kapasiteten og handlingsrommet, som igjen truer ikke kun arbeidsplasser det ikke er råd til å betale for, men også hele markeder. I sin tur fjerner dette for mange forutsetningen å overholde plikt overfor stat gjennom å betale skatt, og allerede i denne fasen søker både bedrifter og privatpersoner om statshjelp under krisen.

Urbaniseringens nådeløse konkurransedynamikk

I mange småbyer er innbyggerne avhengige av arbeidsmuligheter i storbyene. Isolasjonen fra omverdenen grunnet pandemien, samt det desperate behovet for arbeidsmuligheter – som vanligvis begrenser seg til storbyene grunnet økt urbanisering – bidrar til å uttørke deres gjenstående ressurser. På den ene siden føler arbeidssøkeren økt desperasjon etter penger; og på den andre siden vil de som representerer arbeidsgivere – i dette tilfellet, bedrifter og stater – med sin forhandlingsmakt overfor arbeidsmarkedet, tilby mindre jobber grunnet mindre kapasitet og større knapphet på penger, samt stille sterkere krav til produksjon og tilpasning til rådende trender.

I praksis betyr dette at selv etter pandemiens slutt, vil den allerede nådeløse konkurransesituasjonen intensiveres. Særlig gjelder dette land som kveles mellom interne konflikter mellom folkegrupper, illegal politisk korrupsjon og organisert kriminalitet – gjerne land ofte etterlatt av destruktive kolonitider, både vestlig og ikke-vestlig kolonialisme.

Sosialdemokratiets utilstrekkelighet

Riktignok har vi hørt nyheter om motvaksiner og utflating av spredningen. Det er godt nytt. Men dette tyder kun på utradering av en ekstern trussel; det takler ikke utfordringene knyttet til det allerede etablerte systemet på hvis grunnlag eksterne trusler gjør ting verre.

annonse

En vanlig innvending kan være at systemet riktignok ikke er perfekt, men at spesielt vi i Skandinavia til en stor grad har solide sosialdemokratiske kapitalismer som er bedre rustet til å tåle kriser og situasjoner i motbakke. Problematikken i dette er at det bygger på en feilsluttet relativitet: bare fordi skandinaviske land rangerer høyest på listen over verdens beste land å bo i, betyr ikke dette at en skal snevre oppfatningen til å være tilfreds med nåsituasjonen. Selv om vi i vår begrensede verdensdel ikke måtte lide like alvorlig som folk i andre steder, må vi kunne se mot nyere horisonter for å kunne bedre hjelpe de svakeste blant våre egne som rammest hardest, og ikke minst hjelpe våre medmennesker utenlands.

Les også: Venter 5,9 prosent arbeidsledighet og fire prosent fall i BNP

Økonomisk reform

Korona-pandemien må alarmere for nødvendigheten av reform i økonomien. Riktignok har vi hørt nyheter om motvaksiner og utflating av spredningen. Dette er godt nytt, men dette tyder kun på utradering av en ekstern trussel; det takler ikke utfordringene knyttet til det allerede etablerte systemet på hvis grunnlag eksterne trusler gjør ting verre.

Vi trenger en dynamisk økonomi basert på realisme og et optimistisk menneskesyn; den må se mot økonomisk velstand samtidig som den bevarer miljøet. Tiltak som ikke takler problemer fra kjernen er kun pseudo-løsninger der man forsøker å løse et problem gjennom å behandle dets symptomer.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon