University of Chicago. Innrammet: Professor emeritus Charles Lipson. Foto: Wikipedia.
annonse
annonse

Det er lett å gå seg vill all informasjonen rundt detaljene om «Obamagate» – spionasje på Michael Flynn, løgner i hemmelige domstoler om Carter Page, lekkede graderte dokumenter og mer.

Charles Lipson, professor emeritus i statsvitenskap ved det prestisjetunge University of Chicago, har skrevet et lengre detaljert innlegg om det han omtaler som «Obamagate» i Real Clear Politics. Han retter nådeløs kritikk mot CIA, FBI og høytstående embetspersoner i Obama-administrasjonen, og sier at hele sannheten til slutt vil komme frem, som han kaller for intet annet enn «forræderi».

Lipson starter innlegget med å poengtere at det er likevel nå klart at Trump-administrasjonen har vært et offer for et av de største bruddene på grunnlovsnormer og rettsvern i amerikansk historie. Enten man er demokrat eller republikaner – om man liker Donald Trump eller avskyr ham – betyr disse lovbruddene noe for demokratiet.

annonse

Skandalen kalles «Obamagate», siden de viktigste funksjonærene bak den var utnevnt av Obama, og fordi Det hvite hus var direkte involvert i prosessen, men de fikk masse hjelp. Noe kom fra det permanente byråkratiet – rettshåndhevelsesinstitusjoner og etterretningen. Mer kom fra hovedstrømspressen, som fungerte som kringkastere av lekkasjer av graderte dokumenter rettet mot Trump, presidentkampanjen hans og deretter hans presidentskap. I over tre år var medienes topphistorie en sammensvergelse mellom Trump og Russland. Da denne historien kollapset etter Mueller-rapporten ble utgitt, gikk de videre til riksrettsprosessen.

Les også: «Russiagate» – Trumps kamp mot FBI og det amerikanske justisdepartementet

De forankrede elitene bak disse skandalene er sumpen på sitt mest svovelholdige. De spionerte ulovlig på amerikanere og brukte regjeringsapparatet til å skade opposisjonspartiet, opposisjonskandidaten og deretter hans presidentskap. Det er verre enn en overvåkingsskandale. Det er tre enorme skandaler som er sammenvevd. Alle var maktmisbruk. Noen var forbrytelser.

annonse

Skandale nummer én

NSA-ørnemerket holder kabler og lytter på hodetelefoner. 17. januar 2014. Foto: Alex Milan Tracy / Nurphoto / REX.

Den første skandalen, ifølge Lipson, er den massive, ulovlige overvåkingen av amerikanske borgere ved hjelp av databasen til det nasjonale sikkerhetsbyrået (National Security Agency – NSA)

I løpet av den andre regjeringsperioden til president Obama – kanskje tidligere – fikk private firmaer utenfor regjeringen lov til å tråle gjennom den enorme NSA-databasen med telefonsamtaler, e-postmeldinger og tekstmeldinger. Uten de nødvendige tillatelsene, spionerte de på et stort antall amerikanske borgere. Publikum vet fortsatt ikke hvem som gjorde det, hvem som autoriserte det, eller hvordan metadataene ble brukt.

Denne ulovlige praksisen ble avsluttet sommeren 2016 da sjefen til NSA, admiral Mike Rogers, fikk vite om den. Han stoppet den umiddelbart og rapporterte praksisen til Rosemary Collyer, hoveddommer ved FISA-domstolen. Dommer Collyer sendte ut en knusende rapport om den ulovlige aktiviteten, men foreløpig er ingen tiltalt.

(FISA [Foreign Intelligence Surveillance Act]-domstolen er rettsinstansen i USA som tar stilling til spørsmål knyttet til utenlandsk etterretning som opererer i USA. Den har makten til å gi amerikanske føderale rettshåndhevelse- og/eller etterretningsbyråer rettigheten til å overvåke mistenkte utenlandske spioner som oppholder seg i USA, eller amerikanske statsborgere som mistenkes for å jobbe for utenlandsk etterretning. Alt skjer bak lukkede dører.)

Skandale nummer to

FBI-direktør Christopher Wray sverger ed under en høring om FBIs håndtering av dovervåkningen av tidligere Trump-kampanjemedarbeider Carter Page, 5. februar 2020. Foto: Drew Angerer / Getty Images / AFP.

Lipson tar deretter opp den omfattende spioneringen på Trump-kampanjen, som han omtaler som skandale nummer to. Da NSA-overvåkingen omsider ble stoppet av admiral Rogers, mistet Obama-administrasjonen sine hemmelige øyne inn i den fremadstormende Trump-kampanjen. For å gjenvinne dette innsynet, lanserte CIA og FBI nye overvåkningsprogrammer. Tre elementer skiller seg ut.

For det første, var den utøvende makten – den gang kontrollert av demokratene – fast bestemt på å spionere på opposisjonspartiet. For det andre, ble mye av spioneringen utført av byråer som er lovpålagt å begrense sine aktiviteter til utenlandske operasjoner. Siden målet deres faktisk var innenriksovervåkning – som var ulovlig – flagget de ut noen av aktivitetene sine til vennlige utenlandske regjeringer, som videresendte informasjonen tilbake til Washington.

annonse

Les også: Trump om FBI-overvåkning: Et forsøk på å styrte mitt presidentskap

For det tredje, siden FBI ønsket å spionere på Trump-hjelpere som faktisk ikke var mistenkt for forbrytelser, var det ikke mulig å oppnå vanlige overvåkningstillatelser. For å løse dette problemet, hevdet FBI under James Comey og Justisdepartementet under Loretta Lynch misvisende til FISA-domstolen at målene var for etterforskingen var utenlandske spioner, for å få den til å godkjenne overvåkningene. De forsøkte også å lure Trump-medarbeidere ved hjelp av CIA-agenter i utlandet, i håp om at de ville begå ulovlige handlinger eller si at kollegaene deres hadde gjort det. «Vi vet at FBI og CIA gjorde alt dette, selv om vi fremdeles ikke kan alle detaljene,» skriver Lipson.

Det er også sikkert at FBI og Justisdepartementet brukte verdiløst sladder fra den nå diskrediterte Steele-mappen, for å få de nødvendige hemmelige tillatelsene for å overvåke Carter Page – Trumps tidligere valgkamprådgiver – i september 2016. Nummer to i Comeys FBI, Andrew McCabe, vitnet senere om at overvåkingstillatelser aldri ville blitt utstedt uten materialet fra Steele-mappen. Likevel fortalte FBI og Justisdepartementet aldri domstolen at mappen ikke var verifisert og oppga aldri hvem som hadde bestilt den (som var demokratene og Clinton-kampanjen).

Les også: Britisk eks-spion nekter å samarbeide med Trump-etterforskning

Før overvåkningstillatelsen ble fornyet, snakket FBI med Steeles hovedkilde, som fortalte dem at informasjonen som konklusjonen i dokumentet var basert på var søppel. I stedet for å si fra til domstolen umiddelbart, sa byrået ganske enkelt at underkilden var troverdig og impliserte falskt at han støttet Steeles historie. «Dette bedrageriet og sviket burde føre til kriminelle tiltaler og store sivile erstatningssøksmål,» mener Lipson.

Skandale nummer tre

Kreml i Moskva, Russland. Etter at spesialetterforsker Robert Mueller konkluderte med at det ikke fantes noe bevis for en sammensvergelse mellom Moskva og Trump-kampanjen, reagerte Russland med en «Jeg fortalte deg det» i statlig media, 25. mars 2019. Foto: AP / Pavel Golovkin.

Den siste skandalen, ifølge Lipson, skjedde etter at Trump vant presidentvalget, da toppfunksjonærer fra den avtroppende administrasjonen tok to avgjørende beslutninger. Den første var å skjule den tidligere spioneringen og fortsette den under det nye presidentskapet – ved bruk av vennligsinnede tjenestepersoner og byråkrater i overgangsperioden mellom Trump og Obama. Det andre var å floke den nye administrasjonen inn i en rekke etterforskninger som skulle hindre den i å regjere effektivt, selv om republikanerne hadde vunnet Det hvite hus, Representantenes hus og Senatet.

Les også: Trump: – Korrupte tjenestepersoner kommer til å betale dyrt for Russland-etterforskningen

Obama-teamet gjorde alt i sin makt for å ta ned den nye administrasjonen, først og fremst med beskyldninger om at Trump hadde vunnet valget med Russlands hjelp. De gikk også enda lenger, og påstod at Trumps kampanje hadde aktivt samarbeidet med Kreml. «Denne prosessen er intet annet enn forræderi,» mener Lipson.

Det var ingen holdepunkter for beskyldningene, men hovedstrømsmedia nølte ikke et sekund med å fremme anklagelsene. Implikasjonen var tydelig: Fordi Trump ble valgt med hjelp fra en utenlandsk rival, var han ikke en legitim president. Denne beskyldningen har vært hovedbeskjeden til demokratene og hovedtemaet til hovedstrømspressens mediedekning av Trump-administrasjonen under hele hans presidentskap.

Mueller-rapporten

Tidligere spesialetterforsker Robert Mueller vitner om «Russiagate» for Kongressens etterretningskomité 24. juli 2019, Washington, DC. Foto: Aul Loeb / AFP.
annonse

Lipson skriver videre at det var hovedoppgaven til Robert Mueller var å bevise disse tvilsomme anklagelsene. Men Mueller ble kun utnevnt i rollen som spesialetterforsker etter lekkasjer fra Comey, som den sparkede FBI-direktøren senere har vitnet i Kongressen var designet for å tvinge frem Muellers utnevnelse. Muellers nestkommanderende, Andrew Weissmann, utnevnte deretter et lag med anti-Trump advokater for å etterforske og straffeforfølge ham.

Fra begynnelsen av etterforskningen, skulle Mueller-teamet ha visst, slik FBI gjorde, at anklagelsene om en «russisk sammensvergelse» var falsk. Til tross for en massiv, omfattende og langvarig etterforskning, tiltalte kontoret til spesialetterforskeren (OSC) aldri noen amerikanere – i eller utenfor Trump-kampanjen – for å ha samarbeidet med russerne under 2016-kampanjen. OSCs etterforskning begravde derimot renvaskende bevis, forsøkte å lure Trump-tjenestepersoner til å komme med falske uttalelser og tvinge frem tilståelser. Selv om de mislyktes med å ta ut hovedmålet – Trump selv – så hang likevel påstandene om uregelmessigheter og et uredelig presidentvalg som en tordensky over presidentskapet så lenge Muellers etterforskning pågikk.

Les også: Nikki Haley i strupen på FBI over Flynn-saken: – Jeg kan ikke tro at dette skjedde i USA

Lipson presiserer at hver eneste Obama-funksjonær som har vitnet under ed til Kongressens etterretningskomité, har sagt at de ikke har noe bevis for en sammensvergelse mellom Trump-kampanjen og Russland. I offentligheten sa de imidlertid det motsatte. Deres falske uttalelser til kameraene bar vekt fordi publikum antok at disse tidligere tjenestepersonene måtte ha sett ødeleggende graderte bevis for å komme med slike uttalelser. Det hadde de ikke, men fortsatt spyttet de ut ødeleggende anti-Trump-påstander som hovedstrømspressen var ivrige etter å propagere videre. Sammensvergelsen mellom Trump og Russland var deres største historie på tre år – og den var ikke sann.

Hele svindelen ville ha blitt eksponert hvis de hemmelige vitneforklaringene i Kongressens etterretningskomité hadde blitt offentliggjort, som er grunnen til at demokratene blokkerte det etter at de vant Representantenes hus. Det var også grunnen til at komitélederen Adam Schiff kunne si, om og om igjen, at han hadde klare bevis på en sammensvergelse mellom Trump og Russland. Lignende meldinger kom fra Comey, tidligere CIA-leder John Brennan, tidligere direktør for nasjonal etterretning James Clapper, nasjonal sikkerhetsrådgiver Susan Rice og andre. I hemmelighet erkjente de under ed, at de ikke hadde «noe bevis for sammensvergelse, samarbeid eller koordinering.» Offentlig sa de det motsatte.

«Noen kalte Trump for forræder, en russisk agent eller ‘Putins bikkje’. Alle av dem var elsket av media. Alle løy,» skriver professoren.

Konklusjon

Avslutningsvis spør Lipson retorisk: Hva betyr disse tre skandalene, hver for seg og til sammen? Den første, som er å gi tilgang til NSA-databasen, er det største bruddet på grunnleggende konstitusjonelle beskyttelser mot ulovlig ransaking og beslaglegning i amerikansk historie.

Den andre, overvåkingen av Trump-kampanjen, innebærer ulovlig bruk av regjeringens mektigste verktøy for rettshåndhevelse og nasjonal etterretning mot et opposisjonsparti. Disse forbrytelsene angriper to grunnleggende pilarer i et konstitusjonelt demokrati: Én, valg skal være frie og rettferdige, ikke korrumpert av partiet som sitter med makten; og to, rettshåndhevelsesinstitusjoner og etterretningstjenesten skal aldri brukes som partipolitiske verktøy.

Les også: Lindsey Graham lover å utgi rapport om Obama og FBI

Den tredje skandalen angriper nok et grunnleggende prinsipp i et konstitusjonelt demokrati – fredelig overføring av makten. Å overlate regjeringsmyndigheten til opposisjonspartiet er et kjennetegn på et stabilt demokrati. Selv om Obama-administrasjonen hatet å se Hillary Clinton tape valget, var den forpliktet til å overføre makten knirkefritt til Donald Trump. På overflaten gjorde den det, men under overflaten oppførte den så mange hindringer som overhodet var mulig. 

General Michael Flynn

Michael Flynn. Foto: Carolyn Kaster / AP / NTB scanpix

Lipson mener at disse skandalene er grunnene til at Obama-embetspersoner jobbet spesielt hardt for å fjerne innkommende nasjonale sikkerhetsrådgiver Michael Flynn. Fordi general Flynn var en erfaren etterretningsoffiser, ville han helt sikkert ha avdekket overvåkningen av Trump-kampanjen og den innkommende Trump-administrasjonen under presidentovergangsperioden og satt en stopper for den. Men han måtte gå, og vi vet nå hvor lavt Obama-administrasjonen og Comey gikk for å få det til: Spionere, ulovlig avdekke identiteter, lekke graderte telefonsamtaler, forkaste FBI-protokoller for å sette opp et «felleintervju» basert på et meningsløst «juridisk brudd» og fortelle Trump direkte, som Obama gjorde, at han ikke burde ansette Flynn.

Utover det destruktive «Obamagate», injiserte Brennan-lojalister i CIA seg inn i Trumps nasjonale sikkerhetsråd, mens FBI prøvde å plante agenter i Det hvite hus. Det viktigste av alt, Obama-teamet og deres allierte i Kongressen bidro til å starte flere, fullskala etterforskninger av en russisk sammensvergelse uten et solid grunnlag, men med oppdiktede «bevis» og hårreisende medieoverskrifter. Det hele mislyktes, men ikke før de hadde pskadet Trumps presidentskap og de grunnleggende prinsippene i det liberale demokratiet.

Les også: Barack Obama: – Rettsstaten er truet av Flynn-saken, Trump må ikke vinne valget

Det er et stygt bilde, et som går hinsides skitne triks og de normale grensene for «lojal motstand.» Den velkjente professoren skriver at vi har fortsatt mye å lære om hva som skjedde, men også at vi vet allerede mye. Vi vet hvor alvorlige de tre skandalene var. Vi vet at de passer sammen og danner noe mye større.

«For hver nye offentliggjøring av deklassifiserte dokumenter, ser vi noe stort og avskyelig som dukker opp fra sumpen,» konkluderer han.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon